Trenger støtte i forestående samlivsbrudd...

[Bkno2023792]

Hei Laaaangt og rotete innlegg, beklager det. Takknemlig for svar om hva dere tenker.

Edit: Trenger litt støtte for eksempel i form av gjerne andres erfaringe med samlivsbrudd under graviditet eller historier om at kjærligheten kanskje finnes etter en'te mislykka forholdet.

Jeg føler meg så elendig for tiden fordi det er så mye som har gått galt det siste året. Jeg har kjempet så mange kamper på alle fronter og er nå redd, nervøs og helt tom. Det eneste gode jeg har nå er at jeg endelig har et deilig koseforhold til datteren min på snart 2. Hun sov ikke før nå i februar og jeg var helt knekt av søvnmangel og stress til å klare å dyrke vårt forhold. Morsfølelsen hos meg kom sent, men godt. Herregud så deilig det er å klemme på henne

Har kjempet en bitter kamp på jobb der jeg nå tilslutt ble oppsagt pga høyt sykefravær. "Alle" hadde jo høyt sykefravær etter gjenåpningen og "alle" koronabarna var jo helt ekstreme. Bhg og lege sa at de har aldri opplevd en sånn sykdomsperiode før. Og det mistet jeg jobben for. Sjefen klarte ikke å håndtere at jeg var vekke og det ble ytret stort press på meg om å jobbe selv om jeg var hjemme alene med sykt barn og samtidig var syk selv. Ingen sykemeldinger ble bestridt. Nå har vi hvertfall etter snart 3 måneder klart å forhandle frem en sluttpakke. Og jeg kjenner hjertebank, nervøs babling og angst ved å søke ny jobb. Men nå skal jeg likevel søke på drømmejobben, som jeg har liten sjanse for å få, men den vil jeg ha! Men nok jobb.

Samboer og jeg hadde det fint de første 1.5 årene før jeg ble gravid. Problemet startet da samboer måtte begrense seg i utelivet etter å ha vært ungkar i alle år. Å du steike for ei heks jeg var som gjorde at han ikke kunne gå på fylla. Da var jeg allerede gravid og var heftig hemmet av barndomsminner som plutselig kom til overflaten. Pga dem var jeg plutselig totalt allergisk mot alkohol. Og det krasjet jo godt med en som bedrev total flatfyll hele helgen og var fyllesyk fra søndag til og med tirsdag. Han fikk forklaring. Og brukte det mot meg. Han kunne ikke forstå at jeg ikke bare kunne legge meg og sove igjen når han kom ramlende inn døra og trynte gjennom hele leiligheten. Jeg var jo unormal! Var jo bare å lukke øynene å sove igjen! Jeg fortalte om oppveksten og forklarte litt hvorfor jeg reagerte, tenkte at det ville hjelpe og vekke forståelse. Han ble trist og sa at han visste jo at jeg hadde hatt det tøft, men at det var så galt... Han følte seg lurt av meg. At jeg ikke hadde sagt fra om alt så han kunne ha valgt å ikke være sammen med ei som tydeligvis var så skrudd i hodet. Jeg forklarte at alt dette var bearbeidet og at jeg var like overrasket som han og at dette var ganske normalt for alle gravide som har opplevd litt ting. Spesielt i første graviditet. Og jeg gikk til psykisk helse gjennom hele svangerskapet. Syns han reagerte helt feil. Han var ikke støttende hvertfall. Vi gikk fra å være bestevnner til bitre fiender på de fire første svangerskapmånedene.

Så hele det første svangerskapet var grusomt. Barseltiden også. Han brukte alt han fikk vite om meg mot meg. Alt han kunne finne på. Som han sier selv: Når han krangler så sier han ALT for å såre. Med en gang han lukter at noe er galt så er det bare å skru på drittkrana. Og vi har jobbet masse med det. Han har grått og lovet bot og bedring. Vi har kranglet med foreldresupport på høyttaler(herregud som det hjalp)Vi har vært på familievernkontoret og fikk veldig god hjelp der. Og ble håpefulle igjen. Og forelska igjen.


Vi bestemte oss for å prøve på nr 2. Jeg ble gravid rett før han reiste ut på langtur(han er sjømann). Og nå når han kom hjem er han like sur, hatefull og lumsk som da vi var på vårt verste. Jeg er proppfull av hormoner og blir såret av alle og går i forsvarsposisjon bare jeg teller feil epler i posen på butikken, og det har nok farget han litt. Så ingen god kombinasjon. Og nå er det over stokk og stein igjen med oss. Jeg er dødssliten. Det skal ikke være sånn i et parforhold. Jeg vil ut. Og har bestemt meg, jeg har ingenting igjen å prøve eller gi. Jeg har gjort alt. Ventet i 1.5 år på at han ble med på familievernkontoret mens jeg holdt brasene selv. Og der fikk han tilbud om sinnemestring, som han ville ta hvis han ble sinna på den måten igjen. Vi avsluttet hos familievernkontoret og alt skulle bli bedre. Men sinna ble han etter jeg ble gravid igjen. Flere ganger. Men ikke snakk om noe sinnemestringskurs! Alt var jo min feil likevel og/eller svangerskapet for det skulle vel bli like jævlig som sist sa han. Ifølge han ber jeg om at han skal bli sinna ved å prøve å sette grenser for eksempel om fyll eller tema han ikke skal bruke mot meg i krangel, ifølge han.


Så jeg gir opp. Jeg gleder meg til å starte på nytt. Til å få oppleve ny babytid uten en sinna mann som bare skal trampe rundt og ødelegge. Til å gi min skjønne datter et søsken. Til å kunne fokusere på positivitet og meg selv og barna og karriere(etterhvert). Og jeg gleder meg til et fint samarbeid med han. Han er en god far. Så jeg håper det fortsetter.

Men føler meg unektelig knekt. Og har han rett? Er alt min feil? Jeg tror ikke det innerst inne, men han har til og med fått meg til å fortvile over at jeg ikke har egen bil helt til jeg kom på(etter et par måneder i redsel for å ikke få lov å låne bilen) at jeg har jo for faen kjøpt og eid alle biler jeg har hatt før med mye mindre på konto enn idag! (Han ville liksom stå for bilparken alene).


Beklager langt og rotete innlegg og likevel tusen takk for svar

 

[Lillafrosk]

Har ingen konkrete tips, men kjenner meg igjen i dumme krangler pga ulikt syn på alkohol. Og JEG holder med deg. Har funnet meg en mann som har likt syn som meg på alkohol istedenfor.. Men jeg kan ikke si noe om hvor rett eller galt det blir, for jeg er jo like "skrudd i hodet" som ikke tåler fulle folk.. ><

Men uansett. Jeg skulle egentlig bare si at det er OK å ikke orke runden en gang til. Du har gitt forholdet et godt forsøk, og.. det er ikke meningen man skal ha det sånn som det.
Sender deg gode klemmer!! Det er veldig vanskelig å gå ut av et forhold som har vart lenge og med barn i bildet.. Men det går seg til, og ting BLIR bra igjen!

 

[Maddieh]

Veit du hva, jeg tror jeg hadde løpt langt og lenge..
Det er mulig dere begge blir bedre foreldre når dere får avstand fra hverandre, og ikke lenger legger grenser for hverandre.
Men dog, ved samvær med ungene ville jeg hatt nulltoleranse for alkohol.
Jeg må innrømme jeg har ikke vært igjennom dette selv, men uansett må dere igjennom familievernkontoret for å håndtere alt det praktiske siden dere har barn.
Ønsker deg lykke til!

 

[B]

Nei jeg synes ikke du er skrudd. Jeg synes han virker umoden. Når man blir voksen og får barn, tenker jeg at flatfyll hver helg fra fredag til søndag og så bruker to dagrr å komme seg på i grunn verken er greit eller så veldig vanlig. I mine øyne er det nært et alkoholproblem å måtte drikke slik hver eneste helg.

Jeg tror det er flere ting som er årsak her. Hovedårsaken er han og at han er umoden, den andre årsaken er at du tydeligvis bærer mye med deg fra fortiden og som har overrasket han og kanskje deg også .

Slik forholdet er og har blitt,høres det ut som det er blitt veldig giftig og nedbrytende for deg, og kanskje også han.

Jeg skjønner heller ikke hvordan dere blir enige om å prøve på nr 2, lykkes å bli gravide og så kommer han hjem sint og sur og sier han tror dette blir like jævlig som første svangerskap...

Nei jeg skjønner godt du ikke vil eller klarer mer. Dette forholdet er ikke bra eller positivt for noen av dere. Det sol har vært fremgang og som gjorde at dere ville ha et til barn, virker nullet ut. Ta vare på deg og barna, så får han ta ansvar for deg selv og barna hvis han evner det.

 

[Bkno2023792]

Har ingen konkrete tips, men kjenner meg igjen i dumme krangler pga ulikt syn på alkohol. Og JEG holder med deg. Har funnet meg en mann som har likt syn som meg på alkohol istedenfor.. Men jeg kan ikke si noe om hvor rett eller galt det blir, for jeg er jo like "skrudd i hodet" som ikke tåler fulle folk.. ><

Men uansett. Jeg skulle egentlig bare si at det er OK å ikke orke runden en gang til. Du har gitt forholdet et godt forsøk, og.. det er ikke meningen man skal ha det sånn som det.
Sender deg gode klemmer!! Det er veldig vanskelig å gå ut av et forhold som har vart lenge og med barn i bildet.. Men det går seg til, og ting BLIR bra igjen!

Hehe, deilig at det ikke bare er meg som er "skrudd"!

Ja jeg tror også ting blir bra, men det er fryktelig vanskelig å forestille seg. Skal jeg klare alt alene nå liksom. Men jeg tror at det er bedre å klare det alene enn å ha et så stort uromoment i hus. Jeg håper at jeg kan sitte igjen med en følelse av at hvorfor gjorde jeg ikke dette før.

 

[Lillafrosk]

Hehe, deilig at det ikke bare er meg som er "skrudd"!

Ja jeg tror også ting blir bra, men det er fryktelig vanskelig å forestille seg. Skal jeg klare alt alene nå liksom. Men jeg tror at det er bedre å klare det alene enn å ha et så stort uromoment i hus. Jeg håper at jeg kan sitte igjen med en følelse av at hvorfor gjorde jeg ikke dette før.

Det går seg nok til. Det tar nok litt tid før ting roer seg skikkelig, men NÅR det gjør det, så kommer du til å føle at masse vekt har falt av dine skuldre. Det er bare innmari tungt å stå i det..!
Masse lykke til

 

[Bkno2023792]

Veit du hva, jeg tror jeg hadde løpt langt og lenge..
Det er mulig dere begge blir bedre foreldre når dere får avstand fra hverandre, og ikke lenger legger grenser for hverandre.
Men dog, ved samvær med ungene ville jeg hatt nulltoleranse for alkohol.
Jeg må innrømme jeg har ikke vært igjennom dette selv, men uansett må dere igjennom familievernkontoret for å håndtere alt det praktiske siden dere har barn.
Ønsker deg lykke til!

Ja jeg tror også at det blir bedre uten å måtte tilpasse seg den andres grenser. Er jo der det blir klinsj. Vi har helt forskjellige prioriteringer, tydeligvis.

Han drikker ikke med datteren vår tilstede og holder seg unna fest når han er hjemme alene med henne.

Men han forstår ikke hvorfor han ikke kan gå ut når jeg er hjemme. Og jeg har forklart. Når han går ut så aner ikke han om han kommer hjem, når han kommer hjem, i hvilken tilstand eller hva han finner på når han kommer hjem. Han pleier å være totalt amøbe. Han lar ytterdøra stå på vid gap, klarte å slå på husalarmen("Jeg kom borti en knapp!") uten å skru den av igjen fordi han enset det ikke, han kan sette på musikk, komme opp til meg og vil ha meg med opp. Altså det er et lurveleven når han går ut. Uten at han husker noenting. Også blir han dritsur dagen derpå. Et helsiken å ha med å gjøre dagen derpå. Og opp i stua skal han og der skal han sitte og være vanskelig og frekk og finne noe å krangle om eller kjefte om. Et helvete! Jeg har pleid å gå avsted dagen derpå for å slippe unna det verste.

Og hvis han ikke får lov til å gå ut i det hele tatt, ja da er det rent hat. Da skal vi hvertfall IKKE ha det hyggelig. Han har sagt det også hvis han må være hjemme så driter han i hva jeg gjør så lenge han slipper å se trynet mitt. Så det var den helgen. Å så hyggelig vi har det.

 

[Bkno2023792]

Det går seg nok til. Det tar nok litt tid før ting roer seg skikkelig, men NÅR det gjør det, så kommer du til å føle at masse vekt har falt av dine skuldre. Det er bare innmari tungt å stå i det..!
Masse lykke til

Tusen takk! Godt å høre når man skal gjennom dette her.

 

[Maddieh]

Ja jeg tror også at det blir bedre uten å måtte tilpasse seg den andres grenser. Er jo der det blir klinsj. Vi har helt forskjellige prioriteringer, tydeligvis.

Han drikker ikke med datteren vår tilstede og holder seg unna fest når han er hjemme alene med henne.

Men han forstår ikke hvorfor han ikke kan gå ut når jeg er hjemme. Og jeg har forklart. Når han går ut så aner ikke han om han kommer hjem, når han kommer hjem, i hvilken tilstand eller hva han finner på når han kommer hjem. Han pleier å være totalt amøbe. Han lar ytterdøra stå på vid gap, klarte å slå på husalarmen("Jeg kom borti en knapp!") uten å skru den av igjen fordi han enset det ikke, han kan sette på musikk, komme opp til meg og vil ha meg med opp. Altså det er et lurveleven når han går ut. Uten at han husker noenting. Også blir han dritsur dagen derpå. Et helsiken å ha med å gjøre dagen derpå. Og opp i stua skal han og der skal han sitte og være vanskelig og frekk og finne noe å krangle om eller kjefte om. Et helvete! Jeg har pleid å gå avsted dagen derpå for å slippe unna det verste.

Og hvis han ikke får lov til å gå ut i det hele tatt, ja da er det rent hat. Da skal vi hvertfall IKKE ha det hyggelig. Han har sagt det også hvis han må være hjemme så driter han i hva jeg gjør så lenge han slipper å se trynet mitt. Så det var den helgen. Å så hyggelig vi har det.

Å fy f.. høres direkte utrivelig ut. Jeg ville reddet meg selv og barna, så får han seile sin egen sjø.

 

[Bkno2023792]

Nei jeg synes ikke du er skrudd. Jeg synes han virker umoden. Når man blir voksen og får barn, tenker jeg at flatfyll hver helg fra fredag til søndag og så bruker to dagrr å komme seg på i grunn verken er greit eller så veldig vanlig. I mine øyne er det nært et alkoholproblem å måtte drikke slik hver eneste helg.

Jeg tror det er flere ting som er årsak her. Hovedårsaken er han og at han er umoden, den andre årsaken er at du tydeligvis bærer mye med deg fra fortiden og som har overrasket han og kanskje deg også .

Slik forholdet er og har blitt,høres det ut som det er blitt veldig giftig og nedbrytende for deg, og kanskje også han.

Jeg skjønner heller ikke hvordan dere blir enige om å prøve på nr 2, lykkes å bli gravide og så kommer han hjem sint og sur og sier han tror dette blir like jævlig som første svangerskap...

Nei jeg skjønner godt du ikke vil eller klarer mer. Dette forholdet er ikke bra eller positivt for noen av dere. Det sol har vært fremgang og som gjorde at dere ville ha et til barn, virker nullet ut. Ta vare på deg og barna, så får han ta ansvar for deg selv og barna hvis han evner det.

Ja, ikke sant? Et skritt frem og to tilbake. Og jeg er heksen som prøver å få han til å skjønne at han ikke er ungkar lenger som kan gjøre som han vil. Han kunne gått ut hver dag! Hvis han bare skjønte konseptet med å ta noen rolige pils! Og hvis han ikke var så bedriten dagen derpå! Når han drikker to eller tre ganger i uken så er det jo i realiteten 4 til 6 dager som er ødelagt. Og det skal jeg dekke over? Der skal jeg stille opp og gjøre alt han ikke orker når han er fyllesyk? Det er så slitsomt! Og når søvnen også blir forstyrret på nettene når han er ute.... Hver gang han går ut så er det ca to tre timers søvn på meg. Først så venter jeg på om jeg kanskje er heldig å kan lose han i seng før jeg sovner. Også våkner jeg når han kommer hjem og når han våkner etter de to første obligatoriske timene med søvn før han skal opp og ha mat. Det er kjempeslitsomt! Og her er det jeg som ødelegger livet hans. Han hater meg for å forsøke å ta dette fra han.

 

[Lillafrosk]

Ja jeg tror også at det blir bedre uten å måtte tilpasse seg den andres grenser. Er jo der det blir klinsj. Vi har helt forskjellige prioriteringer, tydeligvis.

Han drikker ikke med datteren vår tilstede og holder seg unna fest når han er hjemme alene med henne.

Men han forstår ikke hvorfor han ikke kan gå ut når jeg er hjemme. Og jeg har forklart. Når han går ut så aner ikke han om han kommer hjem, når han kommer hjem, i hvilken tilstand eller hva han finner på når han kommer hjem. Han pleier å være totalt amøbe. Han lar ytterdøra stå på vid gap, klarte å slå på husalarmen("Jeg kom borti en knapp!") uten å skru den av igjen fordi han enset det ikke, han kan sette på musikk, komme opp til meg og vil ha meg med opp. Altså det er et lurveleven når han går ut. Uten at han husker noenting. Også blir han dritsur dagen derpå. Et helsiken å ha med å gjøre dagen derpå. Og opp i stua skal han og der skal han sitte og være vanskelig og frekk og finne noe å krangle om eller kjefte om. Et helvete! Jeg har pleid å gå avsted dagen derpå for å slippe unna det verste.

Og hvis han ikke får lov til å gå ut i det hele tatt, ja da er det rent hat. Da skal vi hvertfall IKKE ha det hyggelig. Han har sagt det også hvis han må være hjemme så driter han i hva jeg gjør så lenge han slipper å se trynet mitt. Så det var den helgen. Å så hyggelig vi har det.

Jeg hadde ikke orket det der.. Bare sur stemning, for et rusmiddel han ikke gidder velge bort.
"jeg er ikke avhengig av alkohol, jeg MÅ ikke ha alkohol, jeg har bare LYST til å drikke meg full flere ganger i uka, man har ikke et problem for det".
Nei. Æsj.

 

[Bkno2023792]

Jeg hadde ikke orket det der.. Bare sur stemning, for et rusmiddel han ikke gidder velge bort.
"jeg er ikke avhengig av alkohol, jeg MÅ ikke ha alkohol, jeg har bare LYST til å drikke meg full flere ganger i uka, man har ikke et problem for det".
Nei. Æsj.

Ja nettopp. Jeg har gitt opp.

 

[Bkno2023792]

Ts her.

Ble visst en del klaging over min kommende eks ‍‍

Noen som har erfaring med oppbrudd med barn? Og som gravid? Ser det som et berg å bestige. Ungen på armen og demonterte sofadeler i den andre.
Og hvordan venne datteren min til nytt rom og nytt hus?

Ser så mange hinder å måtte gå over. Tenker at det blir en tøff periode.

 

[B]

Ja, ikke sant? Et skritt frem og to tilbake. Og jeg er heksen som prøver å få han til å skjønne at han ikke er ungkar lenger som kan gjøre som han vil. Han kunne gått ut hver dag! Hvis han bare skjønte konseptet med å ta noen rolige pils! Og hvis han ikke var så bedriten dagen derpå! Når han drikker to eller tre ganger i uken så er det jo i realiteten 4 til 6 dager som er ødelagt. Og det skal jeg dekke over? Der skal jeg stille opp og gjøre alt han ikke orker når han er fyllesyk? Det er så slitsomt! Og når søvnen også blir forstyrret på nettene når han er ute.... Hver gang han går ut så er det ca to tre timers søvn på meg. Først så venter jeg på om jeg kanskje er heldig å kan lose han i seng før jeg sovner. Også våkner jeg når han kommer hjem og når han våkner etter de to første obligatoriske timene med søvn før han skal opp og ha mat. Det er kjempeslitsomt! Og her er det jeg som ødelegger livet hans. Han hater meg for å forsøke å ta dette fra han.

Leser det du skriver over om hvordan han er når han kommer hjem, alt fra dette med alarmer og musikk til at han kommer og vekker deg. Har du lagt dette frem for han slik som her? Tenker mer enn før at han har et alkoholproblem, for han er ikke bare full, han er nesten bevisstløs i grunn. Er han selv klar over at han er slik?

Jeg tror det blir lettere for deg å være alene ja. Det et bedre å være alene enn i et forhold som gir deg hjertebank av engstelse og usikkerhet, ikke forelskelse og glede.

Første stopp er vel i grunn familievernkontoret, etter du har snakket med han selvsagt. De er flinke å hjelpe med avtaler mellom dere.

 

[Bkno2023792]

Leser det du skriver over om hvordan han er når han kommer hjem, alt fra dette med alarmer og musikk til at han kommer og vekker deg. Har du lagt dette frem for han slik som her? Tenker mer enn før at han har et alkoholproblem, for han er ikke bare full, han er nesten bevisstløs i grunn. Er han selv klar over at han er slik?

Jeg tror det blir lettere for deg å være alene ja. Det et bedre å være alene enn i et forhold som gir deg hjertebank av engstelse og usikkerhet, ikke forelskelse og glede.

Første stopp er vel i grunn familievernkontoret, etter du har snakket med han selvsagt. De er flinke å hjelpe med avtaler mellom dere.

Nærmere bevisstløs ja. Det er null bremser. Han er fullt klar over det. I kompisgjengen er det status å drikke frem sine "indre personligheter"/få black out. Det er jo det gøyeste for gjengen å treffes etterpå og høre om alt det gale de fant på. De har forskjellige ting de er kjent for å gjøre i black out. Av de mest fremtredende skal den ene slåss, den andre gråter og min sover på fest. Med skal han være. Sitte og duppe og snakke usammenhengende skal han gjøre. Så i kompisgjengen er det latter og skrål av det som skjedde i helga. Hjemme med meg er det et h.... for jeg bare klager.

Han møter to vidt forskjellige reaksjoner på fylla si. Og han mener oftest at min reaksjon er feil. At det er meg det er noe galt med. For "alle andre" syns jo bare det er gøy.

Og har prøvd å forklare han at ingen av hans kompiser bor sammen med han, ingen av de er gravide og sliter med søvnen , og ingen av de er på noen måte nødt til å være i samme hus som han de to døgnene som blir ødelagt av en fyllekveld. Heller er ingen av de nødt til å forholde seg til de store humørsvingningene hans dagen derpå. Men det er fortsatt meg det er noe galt med.

 

[Maddieh]

Nærmere bevisstløs ja. Det er null bremser. Han er fullt klar over det. I kompisgjengen er det status å drikke frem sine "indre personligheter"/få black out. Det er jo det gøyeste for gjengen å treffes etterpå og høre om alt det gale de fant på. De har forskjellige ting de er kjent for å gjøre i black out. Av de mest fremtredende skal den ene slåss, den andre gråter og min sover på fest. Med skal han være. Sitte og duppe og snakke usammenhengende skal han gjøre. Så i kompisgjengen er det latter og skrål av det som skjedde i helga. Hjemme med meg er det et h.... for jeg bare klager.

Han møter to vidt forskjellige reaksjoner på fylla si. Og han mener oftest at min reaksjon er feil. At det er meg det er noe galt med. For "alle andre" syns jo bare det er gøy.

Og har prøvd å forklare han at ingen av hans kompiser bor sammen med han, ingen av de er gravide og sliter med søvnen , og ingen av de er på noen måte nødt til å være i samme hus som han de to døgnene som blir ødelagt av en fyllekveld. Heller er ingen av de nødt til å forholde seg til de store humørsvingningene hans dagen derpå. Men det er fortsatt meg det er noe galt med.

Jeg orker ikke å være fyllesyk engang jeg, så stopper etter to-tre enheter

 

[Kelsey]

Nærmere bevisstløs ja. Det er null bremser. Han er fullt klar over det. I kompisgjengen er det status å drikke frem sine "indre personligheter"/få black out. Det er jo det gøyeste for gjengen å treffes etterpå og høre om alt det gale de fant på. De har forskjellige ting de er kjent for å gjøre i black out. Av de mest fremtredende skal den ene slåss, den andre gråter og min sover på fest. Med skal han være. Sitte og duppe og snakke usammenhengende skal han gjøre. Så i kompisgjengen er det latter og skrål av det som skjedde i helga. Hjemme med meg er det et h.... for jeg bare klager.

Han møter to vidt forskjellige reaksjoner på fylla si. Og han mener oftest at min reaksjon er feil. At det er meg det er noe galt med. For "alle andre" syns jo bare det er gøy.

Og har prøvd å forklare han at ingen av hans kompiser bor sammen med han, ingen av de er gravide og sliter med søvnen , og ingen av de er på noen måte nødt til å være i samme hus som han de to døgnene som blir ødelagt av en fyllekveld. Heller er ingen av de nødt til å forholde seg til de store humørsvingningene hans dagen derpå. Men det er fortsatt meg det er noe galt med.

Det der er ikke normalt... Stol på deg selv her, det er din reaksjon rundt dette som er riktig.

 

[To be announced]

Nærmere bevisstløs ja. Det er null bremser. Han er fullt klar over det. I kompisgjengen er det status å drikke frem sine "indre personligheter"/få black out. Det er jo det gøyeste for gjengen å treffes etterpå og høre om alt det gale de fant på. De har forskjellige ting de er kjent for å gjøre i black out. Av de mest fremtredende skal den ene slåss, den andre gråter og min sover på fest. Med skal han være. Sitte og duppe og snakke usammenhengende skal han gjøre. Så i kompisgjengen er det latter og skrål av det som skjedde i helga. Hjemme med meg er det et h.... for jeg bare klager.

Han møter to vidt forskjellige reaksjoner på fylla si. Og han mener oftest at min reaksjon er feil. At det er meg det er noe galt med. For "alle andre" syns jo bare det er gøy.

Og har prøvd å forklare han at ingen av hans kompiser bor sammen med han, ingen av de er gravide og sliter med søvnen , og ingen av de er på noen måte nødt til å være i samme hus som han de to døgnene som blir ødelagt av en fyllekveld. Heller er ingen av de nødt til å forholde seg til de store humørsvingningene hans dagen derpå. Men det er fortsatt meg det er noe galt med.

Er han 19 år? Sorry at jeg spør, men minner meg om oppførsel fra «guttaklubben» på instagram (søk det gjerne opp ). Personlig tenker jeg han har store problemer i egen psyke som ikke er ryddet opp i, det er ikke normalt med flatfyll hver helg, det er ikke normalt med sinneproblemer, det er ikke normalt å legge all skyld på noen andre. Han framstår som at han bærer på en tordenstorm han har låst på et rom og kun kan holde innelåst med flatfyll, men skyldfølelsen og slitenheten av å holde døra lukket kommer ut som helt virkelighetsfjernt sinne og å legge skylden på andre.

Kom deg ut og la han sitte i selvlaget elendighet. Andre sjømenn ville gjort hva som helst for å være hjemme med sine kjære, og dropper heller sosial omgang for å få vært hjemme (quote min egen mann: «fulle menn omgås jeg nok til sjøs, trenger det ikke på land. 24/7 med en gruppe mennesker så tett på, jeg vil bare hjem jeg»). Inntil han selv innser hva han bærer på vil det aldri endre seg. Har selv vært i et forhold med en som hadde en skikkelig tordenstorm i et rom, som manifisterte seg i voldelige humørutbrudd og sykelig sjalusi med kontrollbehov. Han lot seg aldri hjelpe, og endret seg ikke selv når han gråt i telefonen og truet med å ta livet av seg. Man kan ikke endre dem, kun tilby hjelp så de kan endre seg selv fra innsiden. Vil de ikke så er det sayonara…

 

[Kulenr3]

Ts her.

Ble visst en del klaging over min kommende eks ‍‍

Noen som har erfaring med oppbrudd med barn? Og som gravid? Ser det som et berg å bestige. Ungen på armen og demonterte sofadeler i den andre.
Og hvordan venne datteren min til nytt rom og nytt hus?

Ser så mange hinder å måtte gå over. Tenker at det blir en tøff periode.

Tøft en periode blir det nok, men absolutt verdt det når du finner roen med barna alene og slepper surmulingen og den evige dårlige stemningen.

Jeg og eksen min hadde et haltende forhold da jeg ble gravid med andremann. Vi holdt sammen pga mini, men det ble slutt da han var 2 år. Der også var det mye festing, han var mye med kompiser, det var lite kjærlighet og jeg følte meg alene. Det ble en lang periode der vi hadde det elendig, men jeg var redd for å gjøre det slutt og skulle klare meg helt alene.

Men jeg fant meg en ny jobb etter jeg fullførte utdanningen min, kjøpte meg en leilighet og fant roen i livet. Det var en helt ny verden! Mye man må klare selv og stå i med full jobb og to barn, men da vet man i alle fall hva man kan forvente og lager gode rutiner. Var så deilig å sleppe drama og dårlig stemning. Hadde bare meg selv og barna å tenke på. Annenhver helg hadde han barna, så da fikk jeg alenetid og kunne være litt med venninner og finne på ting. Har også foreldre som stiller mye opp og har hjelpt masse til.

Etter noen år fant jeg meg også ny kjæreste. Nå er jeg samboer, vi kjøpte oss hus og fikk felles barn. Alt har en måte å bare ordne seg på har jeg erfart