Trenger noen råd

[Lilth]

Jeg er fryktelig lei meg for å høre at dere må gjennomgå dette. Det å miste et barn, uansett når og hvordan er en helt forferdelig sorg som ingen skulle måtte gå gjennom [emoji22]
Vi mistet litt tidligere enn dere, i uke 13, så det skjedde hjemme i do etter mange timer med rier. Jeg var overhodet ikke forberedt da jeg tok hånden ned i doskålen at det jeg skulle plukke opp var en nydelig bitteliten perfekt baby [emoji173]
Vi valgte å gravlegge henne i en eng av blomster med utsikt over en innsjø ved hytta.
Vi tok også flere bilder, og hadde i tillegg UL video av at hun spreller bare timer før det skjedde. Vi har satt stor pris på disse minnene i ettertid, og det å ha et sted å besøke når behovet melder seg.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men noe må jeg svare her!
Jeg blir så sint, og samtidig så trist, når jeg hører om slike fødsler. Hvorfor tror helsevesenet at man ikke trenger støtte fordi barna er så og så små?
Jeg forstår at de må ha regler, men jeg syns det er synd at helse og omsorg har blitt byråkrati. For dem er barna våre bare mistede sjanser, uflaks. For oss er de barna våre for pokker!
Jenta vår bikket akkurat mellom 19 og 20uker, fortsatt et foster og ikke et helt menneske, en person i myndighetenes øyne.
For meg hadde ho vært en person i over tre måneder, fra jeg kunne se to streker på graviditetstesten istedet for en.
Det føles grusomt hvordan de avfeier våre små som ingenting..

Det høres heldigvis ut som jenta deres fikk et nydelig hvilested, som dere kan besøke igjen og igjen ❤
Sender mange varme klemmer❤

 

[Marikken]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men noe må jeg svare her!
Jeg blir så sint, og samtidig så trist, når jeg hører om slike fødsler. Hvorfor tror helsevesenet at man ikke trenger støtte fordi barna er så og så små?
Jeg forstår at de må ha regler, men jeg syns det er synd at helse og omsorg har blitt byråkrati. For dem er barna våre bare mistede sjanser, uflaks. For oss er de barna våre for pokker!
Jenta vår bikket akkurat mellom 19 og 20uker, fortsatt et foster og ikke et helt menneske, en person i myndighetenes øyne.
For meg hadde ho vært en person i over tre måneder, fra jeg kunne se to streker på graviditetstesten istedet for en.
Det føles grusomt hvordan de avfeier våre små som ingenting..

Det høres heldigvis ut som jenta deres fikk et nydelig hvilested, som dere kan besøke igjen og igjen [emoji173]
Sender mange varme klemmer[emoji173]

Så leit å høre at du hadde en dårlig opplevelse med helsevesenet. Jeg hadde heldigvis et mye bedre inntrykk av helsevesenet, men de er jo forskjellige som alle andre.

 

[AstroNautet]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men noe må jeg svare her!
Jeg blir så sint, og samtidig så trist, når jeg hører om slike fødsler. Hvorfor tror helsevesenet at man ikke trenger støtte fordi barna er så og så små?
Jeg forstår at de må ha regler, men jeg syns det er synd at helse og omsorg har blitt byråkrati. For dem er barna våre bare mistede sjanser, uflaks. For oss er de barna våre for pokker!
Jenta vår bikket akkurat mellom 19 og 20uker, fortsatt et foster og ikke et helt menneske, en person i myndighetenes øyne.
For meg hadde ho vært en person i over tre måneder, fra jeg kunne se to streker på graviditetstesten istedet for en.
Det føles grusomt hvordan de avfeier våre små som ingenting..

Det høres heldigvis ut som jenta deres fikk et nydelig hvilested, som dere kan besøke igjen og igjen ❤
Sender mange varme klemmer❤

Tusen takk for varme klemmer <3 Og stor klem tilbake! Jeg er veldig lei meg for å høre om sorgen deres og at dere også måtte gå igjennom å miste et kjært barn. Ettersom vi er to kvinner så har vi blitt gravide gjennom inseminasjon, og jeg må si at fra det øyeblikk prosedyren gjøres så begynner man å utvikle et forhold. Spesielt siden hun var vår første, og vi hadde kommet over de såkalte "magiske" 12 (ikke så magiske nå lenger da), så var vi veldig tilknyttet og så fremover til et langt liv med babyen vår. Jeg synes det er fryktelig tragisk at helsevesenet ikke tar deg på alvor før du har mistet et par ganger (vi har nå mistet to ganger), som om ikke det å miste i seg selv er en ufattelig stor sorg.

Og takk for gode ord altså. Vi er veldig glade for at vi fikk gitt henne en verdig hvileplass, og det ble en intim og privat greie siden bare jeg og kona gjorde det sammen. Sånn sett er jeg glad det skjedde hjemme. Men vi hadde forferdelige opplevelser med det offentlige helsevesenet, både den dagen vi mistet og i ukene etterpå. Nå når vi er gravide på nytt så merker vi at vi sliter med å stole på helsevesenet, det sitter langt inne (vi mistet fordi fastlegen ikke fulgte opp det lave stoffskiftet i det hele tatt og verdien kom totalt ut av kontroll). Samme dag som vi mistet så var fastlegen vår ute av kontoret og vi fikk ingen erstatter. Og Ullevål (vår valgte fødeplass) ville ikke ta oss inn siden vi nettopp hadde vært på weekendtur (sånn babymoon) i Litauen og de var redde for MRSA bakterien. Vi følte oss veldig alene den dagen ja...