Trenger noen gode ord. Flytte hjemmefra

[UngeSpire]

Skal flytte i desember ca. Hjemmefra. Det skremmer meg. Jeg er veldig ung, blir 19, men har også termin i september. Jeg bor hjemme de første 2 mnd. Min nye leilighet sammen med barnefar er over mormor, så det er veldig fint

Men jeg vil ikke flytte fra mamma. Det blir vanskelig. Vi har alltid hatt ett nært forhold og når hun nesten mistet livet for noen år siden, er vi nærmere enn noensinne

Jeg gråter hver dag når jeg tenker på det og gruer meg. Hun er bestevennen min. Føles nesten som angst. Har dere noen gode ord? Redd for å miste det gode forholdet jeg har til mammaen min og redd for å se ho altfor sjeldent

er det normalt å være så lei seg for å flytte fra mamma at jeg gråter ved tanken? Helt ærlig, så begynner jeg å strigråte når jeg kommer på at jeg ikke kommer til å få en klem av ho hver dag vet ikke hva jg skal gjøre.

 

[Isis]

Det er forståelig tanker Mamma og jeg var svært nære og snakket sammen på telefon hver dag. Det er det jo mulighet for hos dere også hvis dere ikke bor nærme. Jeg tror at det kommer til å gå bedre å flytte enn det du tror. Bruk telefon, skype, avtal fast da i uka å spise middag sammen. Å flytte ut skaper en distanse, men å få barn og barnebarn knytter dere nok nærmere sammen Kanskje dere bor så nærme at det er mulig å gå på trilletur om kveldene sammen? Klem

 

[Hmmmmmm]

Jeg tror det kommer til å gå mye bedre enn det du tror Jeg tror også at det sterke og gode forholdet du allerede har til din mor bare vil bli enda sterkere og bedre når du snart selv blir mor, på tross av at dere ikke kommer til å bo i samme hus. Men forstår følelsene dine veldig godt. Jeg flyttet ut da jeg var ca. 20 og jeg har bodd rundt omkring i Norge og laaaaangt borte fra familien i flere år og selv om det var rart og litt tomt i begynnelsen så ville jeg aldri vært de erfaringene foruten. Jeg har også et veldig godt forhold til mamma og pappa og selv om jeg er 32 år så kjenner jeg fremdeles på savnet innimellom (bor 3,5 time unna) Du kommer til å klare deg helt fint, og når den lille kommer så vil dagene fly avgårde

 

[Maag8]

Jeg forstår deg godt!! Følte akkurat det samme da jeg giftet meg.. Plutselig var jeg ikke klar :/ Jeg var 23 år! Men det gikk mye bedre enn jeg trodde.. Jeg snakket med mamma hver dag på tlf, vi så hverandre flere ganger i uken - hun overnattet hos meg iblant osv. Nå bor ikke familien min lenger enn 10 min unna med t-banen.. Flytter du langt unna? Husk at det blir det man gjør det til. Vi har alltid vært flinke til å holde kontakt osv.. Det ble plutselig ikke så stort savn når man faktisk snakker sammen hver dag! Og du som den tid vil være opptatt med en 2 mnd gammel baby og barnefar tror jeg kommer til å gå veldig fint!

Lykke til!!

 

[Rimfrost92]

Jeg var selv 17 år da jeg flyttet hjemmefra, var rart å flytte fra mamma, men samtidig så var det godt å kunne bo for seg selv og være selvstendig når jeg fikk barn selv.

Jeg var alene med min datter i 4 år, og har derfor vært veldig avhengig av min mamma, selvom vi I perioder bodde langt fra hverandre, så har vi alltid hatt ett godt forhold, nå når jeg er 23 og venter nr 2 med min nåværende samboer, så har jeg fortsatt behov for å være med mammaen min snakker med henne nesten hver dag, og reiser på besøk så ofte jeg kan, men ville aldri flyttet hjem igjen

Det kommer nok til å gå veldig bra skal du se, for nå får du din egen familie, og da kan det være godt å ha sitt eget hjem

 

[UngeSpire]

Det er forståelig tanker Mamma og jeg var svært nære og snakket sammen på telefon hver dag. Det er det jo mulighet for hos dere også hvis dere ikke bor nærme. Jeg tror at det kommer til å gå bedre å flytte enn det du tror. Bruk telefon, skype, avtal fast da i uka å spise middag sammen. Å flytte ut skaper en distanse, men å få barn og barnebarn knytter dere nok nærmere sammen Kanskje dere bor så nærme at det er mulig å gå på trilletur om kveldene sammen? Klem

Takk for gode ord <3 bor 10 min unna med bil, men det er det å se ho hver dag/si god morgne osv.

Jeg tror det kommer til å gå mye bedre enn det du tror Jeg tror også at det sterke og gode forholdet du allerede har til din mor bare vil bli enda sterkere og bedre når du snart selv blir mor, på tross av at dere ikke kommer til å bo i samme hus. Men forstår følelsene dine veldig godt. Jeg flyttet ut da jeg var ca. 20 og jeg har bodd rundt omkring i Norge og laaaaangt borte fra familien i flere år og selv om det var rart og litt tomt i begynnelsen så ville jeg aldri vært de erfaringene foruten. Jeg har også et veldig godt forhold til mamma og pappa og selv om jeg er 32 år så kjenner jeg fremdeles på savnet innimellom (bor 3,5 time unna) Du kommer til å klare deg helt fint, og når den lille kommer så vil dagene fly avgårde

Tusen takk for ord <3

Jeg forstår deg godt!! Følte akkurat det samme da jeg giftet meg.. Plutselig var jeg ikke klar :/ Jeg var 23 år! Men det gikk mye bedre enn jeg trodde.. Jeg snakket med mamma hver dag på tlf, vi så hverandre flere ganger i uken - hun overnattet hos meg iblant osv. Nå bor ikke familien min lenger enn 10 min unna med t-banen.. Flytter du langt unna? Husk at det blir det man gjør det til. Vi har alltid vært flinke til å holde kontakt osv.. Det ble plutselig ikke så stort savn når man faktisk snakker sammen hver dag! Og du som den tid vil være opptatt med en 2 mnd gammel baby og barnefar tror jeg kommer til å gå veldig fint!

Lykke til!!

Føler ikke jeg kommer til å overleve savnet mamma er bestevennen min og mitt alt. Blir 10 min med bil men er det å si god morgen, se ho hver dag, se på tv sammen osv. Tusen takk for ord<3

Jeg var selv 17 år da jeg flyttet hjemmefra, var rart å flytte fra mamma, men samtidig så var det godt å kunne bo for seg selv og være selvstendig når jeg fikk barn selv.

Jeg var alene med min datter i 4 år, og har derfor vært veldig avhengig av min mamma, selvom vi I perioder bodde langt fra hverandre, så har vi alltid hatt ett godt forhold, nå når jeg er 23 og venter nr 2 med min nåværende samboer, så har jeg fortsatt behov for å være med mammaen min snakker med henne nesten hver dag, og reiser på besøk så ofte jeg kan, men ville aldri flyttet hjem igjen

Det kommer nok til å gå veldig bra skal du se, for nå får du din egen familie, og da kan det være godt å ha sitt eget hjem

Føler ikke jeg kommer til å overleve savnet ( mamma er bestevennen min. Og egentli mitt alt. Takk for ord<3

 

[Lykke i September]

Tiltross for hva du sier og føler nå, så tror jeg det blir lettere om en stund, når tiden er inne... Du får nok å holde fingrene i med den lille.. Og siden dere bare vil bo 10 min unna hverandre så har dere gode muligheter til å være mye sammen. Samt å ta f.eks morgen snakken på Skype og ringe til støtt og stadighet. Og du vil nok se at livet med en samboer og babyen vil fylle deg!
Flyttet selv hjemmefra når jeg var 19 år. Det gikk så bra! Jeg snakker støtt og stadig med mamma i tlf og er ofte med henne.. Siden mine foreldre har hvert skilt siden jeg var 4år, så snakker jeg oftere med pappa på tlf, men det er fordi han bor lengre unna.. Mamma bor 15-20 min unna med bil, mens pappa bor 45 min unna med bil.. Og han er ute å reiser ofte og jobber konstant (har eget firma).
Håper du vil få det litt bedre inni deg etter mange fine ord fra alle som har skrevet her..

 

[UngeSpire]

Tiltross for hva du sier og føler nå, så tror jeg det blir lettere om en stund, når tiden er inne... Du får nok å holde fingrene i med den lille.. Og siden dere bare vil bo 10 min unna hverandre så har dere gode muligheter til å være mye sammen. Samt å ta f.eks morgen snakken på Skype og ringe til støtt og stadighet. Og du vil nok se at livet med en samboer og babyen vil fylle deg!
Flyttet selv hjemmefra når jeg var 19 år. Det gikk så bra! Jeg snakker støtt og stadig med mamma i tlf og er ofte med henne.. Siden mine foreldre har hvert skilt siden jeg var 4år, så snakker jeg oftere med pappa på tlf, men det er fordi han bor lengre unna.. Mamma bor 15-20 min unna med bil, mens pappa bor 45 min unna med bil.. Og han er ute å reiser ofte og jobber konstant (har eget firma).
Håper du vil få det litt bedre inni deg etter mange fine ord fra alle som har skrevet her..

Tusen takk for ord <3 kommer til å bli vanskelig, men det er vel endel av det å bli voksen. Var du lei deg når du flyttet? Eller er dt bare jg som overreagerer?

 

[Lykke i September]

Tusen takk for ord <3 kommer til å bli vanskelig, men det er vel endel av det å bli voksen. Var du lei deg når du flyttet? Eller er dt bare jg som overreagerer?

Jeg var ikke sånn lei meg.. Jeg flyttet fordi min mor var den gangen gift med en psykopat, så jeg valgte å flytte for å slippe mer ubehag hjemme... Var lærling og flytta sammen med bestevenninna mi som var lærling sammen med meg, slik at vi hadde rå til husleia, mat, regninger osv. Så jeg var i en helt annen situasjon enn deg... Så flytta jeg og samboeren min inn til mamma i 2 mnd for 2 år siden da vi hadde sagt opp leiligheten og ikke fant noe nytt... Så fikk da mye tid med hu igjen (hu var da alene igjen), og samboeren min var på jobbreise i 5 av de 8 ukene.
Jeg og mamma har i masse år hatt så nært forhold som du og din mor. Men noe av den nærheten forsvant i de årene hun var gift med psykopaten(de var fortsatt gift i noen år etter at jeg og broren min hadde flytta ut), nå har vi bygd opp et bedre forhold igjen. Savnet henne jo (jeg bodde lenger unna før enn nå), men vi møttes innimellom når han idioten ikke styrte henne helt.. Nå bor jeg nærmere og jeg stikker ofte innom henne og hu kommer hit.

 

[UngeSpire]

er det normalt å være så lei seg for å flytte fra mamma at jeg gråter ved tanken? Helt ærlig, så begynner jeg å strigråte når jeg kommer på at jeg ikke kommer til å få en klem av ho hver dag vet ikke hva jg skal gjøre.

 

[Isis]

er det normalt å være så lei seg for å flytte fra mamma at jeg gråter ved tanken? Helt ærlig, så begynner jeg å strigråte når jeg kommer på at jeg ikke kommer til å få en klem av ho hver dag vet ikke hva jg skal gjøre.

Ikke unormalt å grue seg, tror jeg. Men det går nok over - ikke de gode følelsene for mammaen din og vennskapet, men at du er så trist. Dette blir en ny spennende fase i livet som knytter dere tettere selv om dere ikke bor sammen

 

[Lykke i September]

er det normalt å være så lei seg for å flytte fra mamma at jeg gråter ved tanken? Helt ærlig, så begynner jeg å strigråte når jeg kommer på at jeg ikke kommer til å få en klem av ho hver dag vet ikke hva jg skal gjøre.

Ikke unormalt. Er en ny vending i livet. Samt mye hormoner.

 

[Vårsøg]

Mulig at dine følelser er litt sterkere nå når du er gravid. Jeg å mamma har alltid hatt et godt forhold. Jeg flyttet hjemmerfra når jeg var 16 for å gå på skole. Brukte noen uker på å bli vant til det. På mange måter er det nok greit å "kutte navelstrengen" til mor, for barnet og far til barnet sine del. (Det er god å være litt selvstendig og)Jeg tror du vil klare det, men det blir nok tøft. Nå som 33 åring greier jeg å reise fra min mor uten å gråte (bor 1 time unna med fly) men når jeg er gravid er det verre... Lykke til.

 

[UngeSpire]

Mulig at dine følelser er litt sterkere nå når du er gravid. Jeg å mamma har alltid hatt et godt forhold. Jeg flyttet hjemmerfra når jeg var 16 for å gå på skole. Brukte noen uker på å bli vant til det. På mange måter er det nok greit å "kutte navelstrengen" til mor, for barnet og far til barnet sine del. (Det er god å være litt selvstendig og)Jeg tror du vil klare det, men det blir nok tøft. Nå som 33 åring greier jeg å reise fra min mor uten å gråte (bor 1 time unna med fly) men når jeg er gravid er det verre... Lykke til.

Håper denne vonde følelsen blir enklere å takle. Gråter bare ved tanken. Det værste er å ikke kunne gi henne en klem hver dag

 

[UngeSpire]

Noen med lignende opplevelser?

 

[snartmammatilenprins <3]

Jeg flyttet 5 timer unna når jeg flyttet første gang (18 år) gikk bare ett døgn fra jeg fikk beskjed om at jeg fikk jobben til jeg flyttet, så det skjedde veldig fort å jeg rakk aldri å tenke før jeg satt I bilen. Gråt ofte.. jeg flyttet alene til en plass hvor jeg ikke kjente noen for å jobbe. Det var langt utpå landet. Men etter det fikk vi enda bedre forhold faktisk. Snakket sammen flere ganger til dagen! Men flyttet hjem pga fæle kollegaer dessverre.. men da var det litt "unaturlig" å flytte hjem igjen fordi jeg var vandt til å ha ting som jeg ville selv.

 

[paint]

Jeg hadde en lignende opplevelse, men det var ikke for at jeg savnet min mor. Det var heller det å flytte fra søsken og min far som jeg har et godt forhold til. Jeg flyttet 2 timer unna for å gå på skole, jeg mistrivdes til de grader i starten. Jeg kastet opp og stengte meg inne i leiligheten den første tiden. Det ble bedre, faren min la merke til at det var noe som ikke stemte, så han ringte meg flere ganger om dagen, til og med når jeg var på skolen Så ble det slik at noen dager pendlet jeg til skolen, slik at jeg fikk være hjemme noen dager i uka. Jeg fullførte skolegangen å flyttet hjem igjen, men det tok ikke mange månedene før jeg flyttet til egen leilighet. Jeg bor nå 20 min gange fra de, og det føler jeg passer meg utmerket. Så det blir bedre, men det kan ta litt tid Du har også noen å flytte sammen med, så det kan også hjelpe deg mye, da får du noen å pratet med om tanker og følelser. Hadde akkurat fylt 18 år når jeg flyttet