Hei dere!
Først litt om meg:
Jeg har ikke
vært i dette forumet så lenge, men jeg trenger noen å lette hjertet mitt til.. Vi giftet oss 30.4.2011, men ingen av oss ville ha barn, vi følte oss ikke klare for det. Jeg var bare 20 år og ville gjerne ha litt alenetid. Desverre hadde vi endel problemer fra dag 1. Samleie var helt umenneskelig og etter et års tid med utredning og en operasjon senere fant vi ut at jeg hadde endometriose, og legene begynte fra da av mase om at den eneste måten jeg skulle frisk på var å bli gravid... Jeg ville ikke ha barn bare for å bli bedre selv, jeg ville ikke sette barn til verden uten å ville det selv. Men i de to årene som kom, fortsatte legene å mase om graviditet, og de begynte å presse med at hvis vi ikke gjorde det nå, var det ikke sikkert at det ville gå noen gang. Dette gjorde nok at mine tanker begynte å kverne, og mannen min og jeg begynte å snakke om det. Jeg ville jo ha barn én gang, bare ikke nå. 2012 kom og gikk og utover i 2013 begynte tanken om å få barn å kverne mer og mer, og jeg begynte selv om se gledene de rundt meg hadde av det å ha en liten en i livet sitt. Den 9. desember 2013 hadde vi en siste tur til Ullevål for å snakke med operasjonslegen min, en sånn halvårig checkup om hvordan det gikk med endometriosen og alt. Jeg hadde en prat med sjukepleieren og legen og vi bestemte oss for å slutte på prevensjon. Legen sa at dette var det eneste riktige og at vi kom til å bli kjempe flinke foreldre, alt lå til rette for oss!
Jeg hadde i månedene som kom en skikkelig indre kamp, for jeg visste ikke helt, var dette det riktige å gjøre? Vi velger bort friheten og alt for å få barn, er vi virkelig klare for dette, og det var vondt... Men etterhvert som månedene kom og gikk, så forsvant usikkerheten, og tryggheten av å ha tatt det riktige valget ble bare sterkere og sterkere. Men sammen med tryggheten fortsatte den månedlige å komme til riktig tid, vi har nå prøvd i 16 måneder, og det er faktisk sånn at jeg føler meg knust innvendig hver eneste gang mensen kommer, jeg har ikke hatt en eneste positiv test, men legene sier det ikke skal være noe problem for meg.. Vi har prøvd å tempe, jeg drikker nesten ikke brus, drikker ikke alkohol, spiser sunt og tar folat, men det ser mørkt ut.
Og nå er jeg så lei meg og demotivert. Legene sa så mye om at dette ikke skulle være noe problem, jeg måtte regne med et halvt års tid isj kanskje et år i værste fall på at alle hormonene skulle renses ut av kroppen, men nå går månedene på andre året i prøvetiden og vi blir begge veldig lei oss over at dette tar sånn tid..
Jeg har blitt sykemeldt på grunn av en bilulykke jeg var i for to mnd siden, og sliter litt med nakken, og på grunn av arbeidspress... så skulle tro kroppen fikk den hvilen den trengte nå.
Kan dere gi meg noen gode råd, hvordan takler dere denne prosessen, som drar ut i det lange å det brede. Hva gjør dere for å holde hodet oppe?
Først litt om meg:
Jeg har ikke
vært i dette forumet så lenge, men jeg trenger noen å lette hjertet mitt til.. Vi giftet oss 30.4.2011, men ingen av oss ville ha barn, vi følte oss ikke klare for det. Jeg var bare 20 år og ville gjerne ha litt alenetid. Desverre hadde vi endel problemer fra dag 1. Samleie var helt umenneskelig og etter et års tid med utredning og en operasjon senere fant vi ut at jeg hadde endometriose, og legene begynte fra da av mase om at den eneste måten jeg skulle frisk på var å bli gravid... Jeg ville ikke ha barn bare for å bli bedre selv, jeg ville ikke sette barn til verden uten å ville det selv. Men i de to årene som kom, fortsatte legene å mase om graviditet, og de begynte å presse med at hvis vi ikke gjorde det nå, var det ikke sikkert at det ville gå noen gang. Dette gjorde nok at mine tanker begynte å kverne, og mannen min og jeg begynte å snakke om det. Jeg ville jo ha barn én gang, bare ikke nå. 2012 kom og gikk og utover i 2013 begynte tanken om å få barn å kverne mer og mer, og jeg begynte selv om se gledene de rundt meg hadde av det å ha en liten en i livet sitt. Den 9. desember 2013 hadde vi en siste tur til Ullevål for å snakke med operasjonslegen min, en sånn halvårig checkup om hvordan det gikk med endometriosen og alt. Jeg hadde en prat med sjukepleieren og legen og vi bestemte oss for å slutte på prevensjon. Legen sa at dette var det eneste riktige og at vi kom til å bli kjempe flinke foreldre, alt lå til rette for oss! Jeg hadde i månedene som kom en skikkelig indre kamp, for jeg visste ikke helt, var dette det riktige å gjøre? Vi velger bort friheten og alt for å få barn, er vi virkelig klare
for dette, og det var vondt... Men etterhvert som månedene kom og gikk, så forsvant usikkerheten, og tryggheten av å ha tatt det riktige valget ble bare sterkere og sterkere. Men sammen med tryggheten fortsatte den månedlige å komme til riktig tid, vi har nå prøvd i 16 måneder, og det er faktisk sånn at jeg føler meg knust innvendig hver eneste gang mensen kommer, jeg har ikke hatt en eneste positiv test, men legene sier det ikke skal være noe problem for meg.. Vi har prøvd å tempe, jeg drikker nesten ikke brus, drikker ikke alkohol, spiser sunt og tar folat, men det ser mørkt ut. Og nå er jeg så lei meg og demotivert. Legene sa så mye om at dette ikke skulle være noe problem, jeg måtte regne med et halvt års tid isj kanskje et år i værste fall på at alle hormonene skulle renses ut av kroppen, men nå går månedene på andre året i prøvetiden og vi blir begge veldig lei oss over at dette tar sånn tid..
Jeg har blitt sykemeldt på grunn av en bilulykke jeg var i for to mnd siden
, og sliter litt med nakken, og på grunn av arbeidspress... så skulle tro kroppen fikk den hvilen den trengte nå.Kan dere gi meg noen gode råd, hvordan takler dere denne prosessen, som drar ut i det lange å det brede. Hva gjør dere for å holde hodet oppe?
<3
