Frk. StrikkePinne
Gift med forumet
Mandag 25.02, storebror blir 3 år og jeg våkner opp med noe klissete mellom bena og oppdager at det er litt vått i senga rundt klokken 05.30.
"Er det fostervann!? Faen, jeg har ikke tid til dette!" tenker jeg mens jeg går inn på badet og finner fram et bind og går å legger meg igjen. Jeg blir liggende der en liten stund før jeg kommer på at hodet ikke var festet på forrige kontroll, og finner ut at jeg må ringe føden. Som tenkt- så godt: ei koselig, svensk jordmor tok telefonen og selvfølgelig skulle jeg få komme inn til skjekk.
Da var det bare å få på seg klærne og si i fra til kjæresten som ligger i senga å sover. Jeg lister meg inn på soverommet og dulter borti han og visker "nå kjører jeg på føden en tur". "Okei" momler han mens han snur seg mot sønnen vår og sover videre. På tur til bilen seg jeg at min kjære svigerbror koster bilen for snø og gjør seg klar til å dra på jobb. "Faen!" tenker jeg igjen.. Jeg vil ikke at noen skal vite noe før ungen faktisk er ute, så jeg gjemmer meg og venter til han har kjørt. Så setter jeg meg i bilen å kjører og på tur over fjellet får jeg min første rie.
Da jeg var kommet på sykehuset var vel klokka rundt 06.45, og tror dere ikke jeg så flere kjent folk?! Jeg gjemte meg til vedkommende var gått (herregud så teit jeg følte meg!) før jeg gikk inn på sykehuset og tok heisen opp til fødeavdelingen.
Inne på føden ble jeg fulgt inn på et undersøkelsesrom. Jeg og jordmora pratet litt og jeg fikk beskjed om å ta en urinprøve så da var det bare å ta med seg koppen å prøve å tisse. Det klarte jeg fint, men da jeg kom tilbake var det ingen jordmor der. Satt sikkert å ventet i en halv time før hun kom stresset inn å beklaget å mye. Jeg måtte bare le å si at det må man vel regne med når man kommer midt i vaktskifte. Så dro hun hjem og jeg ventet enda litt til før ei ny jordmor kom å skjekket urinen min og satte meg på CTG- registrering i ca. 30 minutter. Der viste det seg at jeg hadde regelmessige sammentrekninger med 10 minutters mellomrom. Men ho det var fortsatt ikke festet... Da jeg var ferdig der ble jeg fulgt inn til gynekologen som først stilte meg spørsmål som jeg ikke klarte å svare på (hvor mye væske var det, hvordan farge, hvordan konsitensen var, hvordan det luktet) alt jeg visste var at det ikke var mye og at det ikke var urin pga. at det var slimete.. Så tok hun en utvendig ultralyd etterfulgt av en innvendig ultralyd hvor vi kunne se håret som lå å flaggret i fostervannet og at livmorhalsen (or whatever) var 3 cm lang og lukket. Og så tok hun en prøve for å se om der var spor av fostervann i skjeden. Det var det ikke, så hun trodde det var slimproppen som var så "pulverisert" av den var blitt flytende. Men hun sa at det uten tvil var noe på gang, og at jeg kunne dra om jeg ville. Selv ville hun ha meg der siden det var meldt storm og jeg må over en fjellovergang for å komme meg hjem (evt. over fjellovergangen for å komme meg til sykehuset om jeg er hjemme) men jeg sa at det kom til å gå helt fint- så kjørte jeg hjem.
Vel hjemme, etter litt mer bannskap og dårlig samvittighet fant jeg ut at om baby- lille skulle komme i dag så skulle jeg i allefall ha ordnet kake til storebror slik at han, i allefall, skulle få kake på dagen og kose seg. Så jeg heiv meg i sjokoladekakebaking og ordnet fyllet til sukkerbunnen som jeg hadde bakt på natta. Riene var nå blitt så sterke at jeg måtte stoppe opp med det jeg holdt på med, men de var sluttet å komme regelmessig- de kunne komme med 2 minutters mellomrom og plutselig med 30 minutters mellomrom.
Da fyllet til bløtkaka var på plass satte jeg den i kjøleskapet og ventet på at sjokoladekaka skulle bli ferdig stekt slik at jeg kunne prøve å sove litt. Jeg var veldig stolt over meg selv om var så oppegående, forrige gang fødselen var i gang så hadde jeg ikke spist på 24 timer, klarte ikke få i meg mat og hadde ingen krefter og klarte så vidt å snu meg i senga uten å bli utmattet.. Mens nå hadde jeg bakt kake og ryddet, var fullt oppegående og best av alt: jeg klarte å spise!
Etter at kaken var ferdig stekt fikk jeg sove litt. Riene var nå såpass vonde at jeg måtte ynke og vri meg gjennom dem i senga, og nå kom dem med 8 minutters mellomrom. Så bestemte jeg meg for å ta meg et bad og da dabbet riene av igjen og kom med 30 minutters mellomrom. Etter at jeg var ferdig med å bade gjorde jeg ferdig sjokoladekaka og vasket opp etter meg mens jeg ventet på at min kjære og bursdagsgutten skulle komme hjem.
Da de kom hjem hentet jeg pakkene han hadde fått og vi åpnet de opp og monterte de sammen. Selv om riene nå var ganske vonde men det var bare å bite tennene sammen å leke med lillemann.
Så kom kakebesøket: søster, mannen hennes og deres to barn og min pappa. Vi spiste kaker og pratet og etter noen timer dro de hjem. Men det tok ikke lang tid før søstra mi ringte å sa at lillemann kunne jo sove der slik at vi kunne dra på sykehuset om vi følte for det. Så det takket vi jo ikke nei til.
Riene var ganske så vonde men fantes ikke regelmessige. De kunne være med 5 minutter mellomrom i en time og så med 15 minutters mellomrom noen timer and so on.. Kom riene med 5 minutters mellomrom varte de maks 30 sekunder og når de kom med 15- 30 minutters mellomrom varte de i godt over 1 minutt.
Mens min kjære avleverte sønnen vår hos søstra mi ringte jeg føden å ville komme inn, det var selvfølgelig helt greit. Så jeg pakket ferdig bagen og så kjørte vi avsted. Igjen var riene dabbet av så jeg var ganske sikker på at vi skulle bli sendt hjem igjen.
Da vi stoppet utfor akkutt- inngangen fikk jeg selvfølgelig en rie igjen, så der stod jeg krokete i sikkert 2 minutter før den ga seg. Husker jeg tenkte at "kommer det an ambulanse nå så håper jeg ikke at det er skikkelig akkutt for jeg klarer ikke flytte meg". Og når jeg endelig kom meg opp på føden var de opptatt så jeg måtte sette meg på stua å vente. Det kom to forksjellige jordmødre å pratet med meg, og det hørtes ut på dem også at jeg kom til å bli sendt hjem, for jeg var ikke kommet i gang enda. Men etter en times venting fikk jeg komme inn på undersøkelsesrommet å ble satt på CTG- registrering igjen. Klokka var vel nå rundt 22.30 eller noe, jeg husker ikke men jeg tror det stemmer ganske greit.
Jeg er ikke helt sikker på hvor lenge jeg lå der, men jeg tror det var mellom 3 kvarter og 1 time, jeg hadde rier med 10 minutters mellomrom den første halvtimen. Så kom de plutselig med 5 minutters mellomrom, de to første riene var helt greie- klarte å puste meg igjennom. Så kom jordmorda inn å ble så fornøyd når hun så på skjermen at hun ville ha meg der litt til... Riene ble bare verre og verre og til slutt var det nesten jeg ringte på for å si at jeg ikke klarte å ligge der mer. Men etter 10- 15 minutter eller noe kom hun tilbake og koblet meg av maskinen.
Så spurte hun om hun kunne få se hvordan det stod til nedentil, og det var vel helt greit det. Hun tok på seg hanskene og trakk ned buksa. Jeg så hun ble skikkelig rar i anskiktet før hun utbrøyt "oi! jeg tror vi bare skal finne oss ei fødestue jeg: 7 cm åpning!"
Det første jeg gjorde var å se på klokka, rundt 23.30 var klokka nå. "Faen" sa jeg "bare det ikke går for fort nå!". Jordmora lurte på hva jeg mente med det, så fortalte jeg at det var storebrors bursdag... Og hun var enig med meg om at de måtte ha hver sin dag.. Så det måtte vi vel klare å få til.
Så gikk vi å hentet pappaen som lå å sov ute på stua før vi innstallerte oss på fødestua, der fikk jeg en sånn ball til å sitte på og hun ordnet klar lystgassen, i tilfelle jeg ville bruke den. Jeg fant fort ut at jeg ville ha lystgassen, hvem kan vel si nei når den ligger klar rett forran deg? Hehe.. Jeg jobbet meg godt igjennom riene syns jeg, mens jeg fulgte med på klokka. Når klokka begynte å nærme seg midnatt slappet jeg mer av, for da kunne jeg være litt mer trygg på at de fikk hver sin dag, for SÅ fort kom det ikke til å gå...
Riene var super intense og om lystgassen hjalp tror jeg faktisk ikke (syns ikke den gjorde det sist heller) MEN da hadde jeg i allefall noe å fokusere på: pust i maska når riene kommer. Så da slapp jeg å tenke så mye på riene. Etterhvert som jeg ble mer høylytt lurte jordmorda på om jeg kanskje ville opp i senga, "okei" sa jeg mens jeg krøp opp på knær og lente meg over sengeryggen og hun dro å hentet "hjelp"...
Etter jeg hadde stått slik en stund å pustet meg igjennom riene hørte jeg jordmor beklage seg til hun som kom for å assistere henne: "jeg tror jeg hentet deg for tidlig" men det tok ikke lang tid før jeg måtte presse. Først prøvde jeg å presse i det stille, men jeg klarte ikke presse da følte jeg. Så da var det bare å ta lungene i bruk å rope litt. Så nå turte jeg endelig å presse. Et press så var hodet ute og et press til så var kroppen ute. Like sjokkert var de begge to over hvor fort det gikk.. Eller, like sjokkert var de alle tre, pappaen var gått ut for å puste litt og da han hørte meg rope så skulle han gå inn for å se og jammen nå der ikke ei lita prinsesse i fotenden av senga !
00.35 kom hun med lynets hastighet (bare sånn for å overdrive litt) med sine 49 cm og 3480 g. To sting måtte til, og i de 10- 20 minuttene hun holdt på sniffet jeg lystgass så hele rommet snurret og jeg så orange prikker. Og det var som jeg husket: syinga var 10 ganger verre enn fødselen!!! Men heldigvis ble jeg ikke lappet sammen i to timer denne gangen
Det var en helt fantastisk opplevelse! Fødselen gikk over all forventning, formen etter fødselen var super (alle kommenterte på hvor sprek jeg så ut). Hadde ikke vondt nedentil, gjorde bare vondt å tisse første dagen, det gjorde ikke vondt å gjøre nr.2 og alt var bare fantastisk!Det har gått fint med storebror, det har gått fint med amming.. Bekkenet har *bank i bordet* ikke låst seg enda, selv om jeg kjenner at det er fare for det.... Jeg er rett og slett på skyer! Nesten så det frister med nr.3..
Sååå, der har dere det. Om dere gadd å lese
"Er det fostervann!? Faen, jeg har ikke tid til dette!" tenker jeg mens jeg går inn på badet og finner fram et bind og går å legger meg igjen. Jeg blir liggende der en liten stund før jeg kommer på at hodet ikke var festet på forrige kontroll, og finner ut at jeg må ringe føden. Som tenkt- så godt: ei koselig, svensk jordmor tok telefonen og selvfølgelig skulle jeg få komme inn til skjekk.
Da var det bare å få på seg klærne og si i fra til kjæresten som ligger i senga å sover. Jeg lister meg inn på soverommet og dulter borti han og visker "nå kjører jeg på føden en tur". "Okei" momler han mens han snur seg mot sønnen vår og sover videre. På tur til bilen seg jeg at min kjære svigerbror koster bilen for snø og gjør seg klar til å dra på jobb. "Faen!" tenker jeg igjen.. Jeg vil ikke at noen skal vite noe før ungen faktisk er ute, så jeg gjemmer meg og venter til han har kjørt. Så setter jeg meg i bilen å kjører og på tur over fjellet får jeg min første rie.
Da jeg var kommet på sykehuset var vel klokka rundt 06.45, og tror dere ikke jeg så flere kjent folk?! Jeg gjemte meg til vedkommende var gått (herregud så teit jeg følte meg!) før jeg gikk inn på sykehuset og tok heisen opp til fødeavdelingen.
Inne på føden ble jeg fulgt inn på et undersøkelsesrom. Jeg og jordmora pratet litt og jeg fikk beskjed om å ta en urinprøve så da var det bare å ta med seg koppen å prøve å tisse. Det klarte jeg fint, men da jeg kom tilbake var det ingen jordmor der. Satt sikkert å ventet i en halv time før hun kom stresset inn å beklaget å mye. Jeg måtte bare le å si at det må man vel regne med når man kommer midt i vaktskifte. Så dro hun hjem og jeg ventet enda litt til før ei ny jordmor kom å skjekket urinen min og satte meg på CTG- registrering i ca. 30 minutter. Der viste det seg at jeg hadde regelmessige sammentrekninger med 10 minutters mellomrom. Men ho det var fortsatt ikke festet... Da jeg var ferdig der ble jeg fulgt inn til gynekologen som først stilte meg spørsmål som jeg ikke klarte å svare på (hvor mye væske var det, hvordan farge, hvordan konsitensen var, hvordan det luktet) alt jeg visste var at det ikke var mye og at det ikke var urin pga. at det var slimete.. Så tok hun en utvendig ultralyd etterfulgt av en innvendig ultralyd hvor vi kunne se håret som lå å flaggret i fostervannet og at livmorhalsen (or whatever) var 3 cm lang og lukket. Og så tok hun en prøve for å se om der var spor av fostervann i skjeden. Det var det ikke, så hun trodde det var slimproppen som var så "pulverisert" av den var blitt flytende. Men hun sa at det uten tvil var noe på gang, og at jeg kunne dra om jeg ville. Selv ville hun ha meg der siden det var meldt storm og jeg må over en fjellovergang for å komme meg hjem (evt. over fjellovergangen for å komme meg til sykehuset om jeg er hjemme) men jeg sa at det kom til å gå helt fint- så kjørte jeg hjem.
Vel hjemme, etter litt mer bannskap og dårlig samvittighet fant jeg ut at om baby- lille skulle komme i dag så skulle jeg i allefall ha ordnet kake til storebror slik at han, i allefall, skulle få kake på dagen og kose seg. Så jeg heiv meg i sjokoladekakebaking og ordnet fyllet til sukkerbunnen som jeg hadde bakt på natta. Riene var nå blitt så sterke at jeg måtte stoppe opp med det jeg holdt på med, men de var sluttet å komme regelmessig- de kunne komme med 2 minutters mellomrom og plutselig med 30 minutters mellomrom.
Da fyllet til bløtkaka var på plass satte jeg den i kjøleskapet og ventet på at sjokoladekaka skulle bli ferdig stekt slik at jeg kunne prøve å sove litt. Jeg var veldig stolt over meg selv om var så oppegående, forrige gang fødselen var i gang så hadde jeg ikke spist på 24 timer, klarte ikke få i meg mat og hadde ingen krefter og klarte så vidt å snu meg i senga uten å bli utmattet.. Mens nå hadde jeg bakt kake og ryddet, var fullt oppegående og best av alt: jeg klarte å spise!
Etter at kaken var ferdig stekt fikk jeg sove litt. Riene var nå såpass vonde at jeg måtte ynke og vri meg gjennom dem i senga, og nå kom dem med 8 minutters mellomrom. Så bestemte jeg meg for å ta meg et bad og da dabbet riene av igjen og kom med 30 minutters mellomrom. Etter at jeg var ferdig med å bade gjorde jeg ferdig sjokoladekaka og vasket opp etter meg mens jeg ventet på at min kjære og bursdagsgutten skulle komme hjem.
Da de kom hjem hentet jeg pakkene han hadde fått og vi åpnet de opp og monterte de sammen. Selv om riene nå var ganske vonde men det var bare å bite tennene sammen å leke med lillemann.
Så kom kakebesøket: søster, mannen hennes og deres to barn og min pappa. Vi spiste kaker og pratet og etter noen timer dro de hjem. Men det tok ikke lang tid før søstra mi ringte å sa at lillemann kunne jo sove der slik at vi kunne dra på sykehuset om vi følte for det. Så det takket vi jo ikke nei til.
Riene var ganske så vonde men fantes ikke regelmessige. De kunne være med 5 minutter mellomrom i en time og så med 15 minutters mellomrom noen timer and so on.. Kom riene med 5 minutters mellomrom varte de maks 30 sekunder og når de kom med 15- 30 minutters mellomrom varte de i godt over 1 minutt.
Mens min kjære avleverte sønnen vår hos søstra mi ringte jeg føden å ville komme inn, det var selvfølgelig helt greit. Så jeg pakket ferdig bagen og så kjørte vi avsted. Igjen var riene dabbet av så jeg var ganske sikker på at vi skulle bli sendt hjem igjen.
Da vi stoppet utfor akkutt- inngangen fikk jeg selvfølgelig en rie igjen, så der stod jeg krokete i sikkert 2 minutter før den ga seg. Husker jeg tenkte at "kommer det an ambulanse nå så håper jeg ikke at det er skikkelig akkutt for jeg klarer ikke flytte meg". Og når jeg endelig kom meg opp på føden var de opptatt så jeg måtte sette meg på stua å vente. Det kom to forksjellige jordmødre å pratet med meg, og det hørtes ut på dem også at jeg kom til å bli sendt hjem, for jeg var ikke kommet i gang enda. Men etter en times venting fikk jeg komme inn på undersøkelsesrommet å ble satt på CTG- registrering igjen. Klokka var vel nå rundt 22.30 eller noe, jeg husker ikke men jeg tror det stemmer ganske greit.
Jeg er ikke helt sikker på hvor lenge jeg lå der, men jeg tror det var mellom 3 kvarter og 1 time, jeg hadde rier med 10 minutters mellomrom den første halvtimen. Så kom de plutselig med 5 minutters mellomrom, de to første riene var helt greie- klarte å puste meg igjennom. Så kom jordmorda inn å ble så fornøyd når hun så på skjermen at hun ville ha meg der litt til... Riene ble bare verre og verre og til slutt var det nesten jeg ringte på for å si at jeg ikke klarte å ligge der mer. Men etter 10- 15 minutter eller noe kom hun tilbake og koblet meg av maskinen.
Så spurte hun om hun kunne få se hvordan det stod til nedentil, og det var vel helt greit det. Hun tok på seg hanskene og trakk ned buksa. Jeg så hun ble skikkelig rar i anskiktet før hun utbrøyt "oi! jeg tror vi bare skal finne oss ei fødestue jeg: 7 cm åpning!"
Det første jeg gjorde var å se på klokka, rundt 23.30 var klokka nå. "Faen" sa jeg "bare det ikke går for fort nå!". Jordmora lurte på hva jeg mente med det, så fortalte jeg at det var storebrors bursdag... Og hun var enig med meg om at de måtte ha hver sin dag.. Så det måtte vi vel klare å få til.
Så gikk vi å hentet pappaen som lå å sov ute på stua før vi innstallerte oss på fødestua, der fikk jeg en sånn ball til å sitte på og hun ordnet klar lystgassen, i tilfelle jeg ville bruke den. Jeg fant fort ut at jeg ville ha lystgassen, hvem kan vel si nei når den ligger klar rett forran deg? Hehe.. Jeg jobbet meg godt igjennom riene syns jeg, mens jeg fulgte med på klokka. Når klokka begynte å nærme seg midnatt slappet jeg mer av, for da kunne jeg være litt mer trygg på at de fikk hver sin dag, for SÅ fort kom det ikke til å gå...
Riene var super intense og om lystgassen hjalp tror jeg faktisk ikke (syns ikke den gjorde det sist heller) MEN da hadde jeg i allefall noe å fokusere på: pust i maska når riene kommer. Så da slapp jeg å tenke så mye på riene. Etterhvert som jeg ble mer høylytt lurte jordmorda på om jeg kanskje ville opp i senga, "okei" sa jeg mens jeg krøp opp på knær og lente meg over sengeryggen og hun dro å hentet "hjelp"...
Etter jeg hadde stått slik en stund å pustet meg igjennom riene hørte jeg jordmor beklage seg til hun som kom for å assistere henne: "jeg tror jeg hentet deg for tidlig" men det tok ikke lang tid før jeg måtte presse. Først prøvde jeg å presse i det stille, men jeg klarte ikke presse da følte jeg. Så da var det bare å ta lungene i bruk å rope litt. Så nå turte jeg endelig å presse. Et press så var hodet ute og et press til så var kroppen ute. Like sjokkert var de begge to over hvor fort det gikk.. Eller, like sjokkert var de alle tre, pappaen var gått ut for å puste litt og da han hørte meg rope så skulle han gå inn for å se og jammen nå der ikke ei lita prinsesse i fotenden av senga !
00.35 kom hun med lynets hastighet (bare sånn for å overdrive litt) med sine 49 cm og 3480 g. To sting måtte til, og i de 10- 20 minuttene hun holdt på sniffet jeg lystgass så hele rommet snurret og jeg så orange prikker. Og det var som jeg husket: syinga var 10 ganger verre enn fødselen!!! Men heldigvis ble jeg ikke lappet sammen i to timer denne gangen
Det var en helt fantastisk opplevelse! Fødselen gikk over all forventning, formen etter fødselen var super (alle kommenterte på hvor sprek jeg så ut). Hadde ikke vondt nedentil, gjorde bare vondt å tisse første dagen, det gjorde ikke vondt å gjøre nr.2 og alt var bare fantastisk!Det har gått fint med storebror, det har gått fint med amming.. Bekkenet har *bank i bordet* ikke låst seg enda, selv om jeg kjenner at det er fare for det.... Jeg er rett og slett på skyer! Nesten så det frister med nr.3..
Sååå, der har dere det. Om dere gadd å lese