Ja. Yngstemor på tre år har i påsken begynt å snakke om vi ikke kan få en ny hund.
Bakgrunnen er at vi altså hadde en hund. Som ble 15 år eller deromkring Vi overtok henne da hun var 7, så vi hadde henne egenelig så lenge ungene kan huske. Eldste var 2 og jeg var gravid med mellomste da vi fikk henne.
I fjor vår måtte vi avlive henne, det var ikke lenger et verdig liv og hun hadde jo overgått forventet alder for rasen med 3 år og var kronisk syk, men medisinert for det da.
De eldste sørget for et år siden, men har i likhet med oss voksne lagt det bak seg. Vi minnes henne med vemod og glede om gamle minner.
Yngste var bare to da og vi tok henne ikke med til dyrlegen, men forklarte henne hva som hadde skjedd.
Det første halve året gikk hun og lurte på når hun kom hjem? Hvorpå vi svarte at hun var død, finnes ikke mer. Lever ikke. Det gikk sakte inn.
Og nå i påska har hun begynt å snakke på at hun savner henne. At hun er trist for at vi ikke har henne. At det er trist at vi ikke har et kjeledyr å være glad i. Kan vi ikke få en ny hund?
Jeg og mannen var egentlig enige om ingen ny hund før vi ikke lenger har små unger. Gamla var etterhvert ikke i form til mange og lange turer, men vi følte stadig på samvittigheten om at hun ikke fikk nok tur, utenom permisjonene mine Da gikk jeg mye med vogn og hund. Vel, med mellomste. Med yngste ble det etterhvert klart at hun klarte ikke så lange turer og begynte å halte så da ble det korte turer med hunden i stedet.
Men en ny hund? Det hadde vi ikke planer om enda nei. Mannen er nok mer hundemenneske enn meg da. Jeg savner henne. Men ikke det å ha hund. Han ønsket hund. Jeg gjorde ikke. (hunden var en omplassering i familien så det kom brått på og bare ble sånn)
Vi lar selvsagt ikke treåringen bestemme noe sånt men det aner meg at faren er mer på gli enn meg for HAN ønsker seg kanskje også ny hund.... Langt inne.
Det gjør nå i alle fall noe med en når treåringen sier "jeg savner xxx. Det er trist vi ikke har et kjæledyr mer, kan vi ikke få en ny?"
Bakgrunnen er at vi altså hadde en hund. Som ble 15 år eller deromkring Vi overtok henne da hun var 7, så vi hadde henne egenelig så lenge ungene kan huske. Eldste var 2 og jeg var gravid med mellomste da vi fikk henne.
I fjor vår måtte vi avlive henne, det var ikke lenger et verdig liv og hun hadde jo overgått forventet alder for rasen med 3 år og var kronisk syk, men medisinert for det da.
De eldste sørget for et år siden, men har i likhet med oss voksne lagt det bak seg. Vi minnes henne med vemod og glede om gamle minner.
Yngste var bare to da og vi tok henne ikke med til dyrlegen, men forklarte henne hva som hadde skjedd.
Det første halve året gikk hun og lurte på når hun kom hjem? Hvorpå vi svarte at hun var død, finnes ikke mer. Lever ikke. Det gikk sakte inn.
Og nå i påska har hun begynt å snakke på at hun savner henne. At hun er trist for at vi ikke har henne. At det er trist at vi ikke har et kjeledyr å være glad i. Kan vi ikke få en ny hund?
Jeg og mannen var egentlig enige om ingen ny hund før vi ikke lenger har små unger. Gamla var etterhvert ikke i form til mange og lange turer, men vi følte stadig på samvittigheten om at hun ikke fikk nok tur, utenom permisjonene mine Da gikk jeg mye med vogn og hund. Vel, med mellomste. Med yngste ble det etterhvert klart at hun klarte ikke så lange turer og begynte å halte så da ble det korte turer med hunden i stedet.
Men en ny hund? Det hadde vi ikke planer om enda nei. Mannen er nok mer hundemenneske enn meg da. Jeg savner henne. Men ikke det å ha hund. Han ønsket hund. Jeg gjorde ikke. (hunden var en omplassering i familien så det kom brått på og bare ble sånn)
Vi lar selvsagt ikke treåringen bestemme noe sånt men det aner meg at faren er mer på gli enn meg for HAN ønsker seg kanskje også ny hund.... Langt inne.
Det gjør nå i alle fall noe med en når treåringen sier "jeg savner xxx. Det er trist vi ikke har et kjæledyr mer, kan vi ikke få en ny?"