Trass/Testing?

LilleMy86

LilleMy86

Elsker forumet
har begynt som dagmamma til ei lita jente på 1 år. alt har gått helt knirkefritt til nå. har hatt henne i 14dager.[:)]
men nå har hun begynt å protestere når jeg sier nei til henne.
hvis hun f.eks kaster ned fjernkontrollen, så sier jeg, nei. sånn må du ikke gjøre.. da ser hun på meg, før hun begynner å gråte! har ikke forandret oppførsel mot henne, så kan ikke være det som gjør det.

kan det være for å teste meg ut, nå som hun er blitt varm i trøya?
noen som har peiling på hvorfor hun gjør dette?[&:]
 
Mest sannsynlig gjør hun dette for å teste deg og hvor dine grenser går ja. Har hatt det sånn med et par dagbarn jeg også, men gi det litt tid så går det seg nok til[:)] Se det an et par uker og se om hun fortsatt gjør det samme.
 
takk for svar. tenkte meg det var noe sånn, for hun er glad å bli ellers. ikke utrygg i det hele tatt..[:)]
håper det ordner seg med tiden![:)]
 
det er ikke noe som plager henne. er like fort ferdig med det som det begynner. er liksom bare for å vise at jeg VIL kaste ned fjernkontrollen. ikke noen problemer når hun blir lever eller noe..[:)]
prøver å avlede henne hvis hun begynner å gråte, tar henne naturligvis opp og trøster henne hvis hun ikke slutter å gråte når jeg prøver å avlede henne. men ofte så slutter hun når jeg gir henne en leke eller noe..[&:]
noen ganger når jeg sier nei, så ser hun på meg liser det gliset og rister på hodet. så hun vet hva det betyr..
sier det ikke i en sint eller negativ tone..[:)]
 
Jeg synes Lilla Gumman sier det så flott. [:)] 
 
Min lille har begynt å krabbe og reise seg opp etter ting. Så nå har vi fjernet det som er farlig eller kan bli ødelagt. Så slipper vi å springe og si nei og følge etter han hele tiden. Sparer oss mange utrivelige kommentarer osv da. [:)] 
 
det er bare fjernkontrollen, og maten sin hun kan kaste ned.. har ikke så mye ting fremme jeg.. dvd hylla står på kjøkkenbenken(faktisk)![:D]
det er ikke ofte det skjer, men det er bare når hun får nei, så gråter hun. det var så konsekvent på akkurat det.derfor jeg lurte..[:)]
 
Syrry, dette innlegget ble feil.... Les det under.....
 
~Maja~
 
Prøv å ikke si nei, ta henne heller på fanget og kos/trøst/prat med henne. Vis at du ser henne. ORIGINAL: *Lilla Gumman.*


HVA??? Gir du possitiv oppmerksomhet for negativ oppførsel???

Selvfølgelig skal du se barnet! Men det der høres for meg mest ut som belønning. Hvis ingen setter grenser for et barn vil barnet heller ikke lære at det finnes grenser. Og det er ikke bra!!! For meg høres dette ut som et klassisk tilfelle av å teste ut grensene. Hun har nå kommet over den første tiden hvor hun er usikker og litt utrygg. Det er helt normalt.

Det å snakket med barnet, og prøve å sette ord på følelsene er jeg helt enig i. Kanskje ikke i en slik situasjon (det kommer jo helt ann på situasjonen). Og barnet bør få masse positiv oppmerksomhet i løpet av dagen.
 

Jeg tok vekk ting jeg var redd om slik at jeg slapp å gå rundt å si NEI og FY heile dagen til ungene. Det var mange som syntes dette var helt "høll i hue" ([:D]) men faktiskt bedre enn å gå rundt si nei heile tia.
ORIGINAL: *Lilla Gumman.*


Det er endel som velger å nesten ribbe hjemmet sitt for ting for å slippe å si "nei" og "fy" til barna sine. Men da lærer de heller aldri at noe ikke er lov. Og tingene blir veldig spennende når de blir satt på plass igjen... Jeg er faktisk sterkt uenig med deg i at dette er bedre enn å gå rundt å si nei hele tiden! Jo tidligere barn lærer om grenser, jo bedre. Det er langt lettere å lære en 1-åring at noe ikke er lov, enn det er å lære det til en 12-åring, eller 16-åring. Jo eldre barnet bli, jo større konflikter blir det ofte ved grensesetting (dersom det ikke har vært gjort før). Dessuten spiller ettervert også barnets fysiske styrke inn senere, og det blir derfor vanskeligere å få gjennomført ting.
 
Det er helt greit å fjerne de mest dyrbare tingene. Uhell skjer jo, og det er synd om du må gråte dine bitre tårer over "oldermors dyre vase" som med et uhell ble knust. Men erstatt det gjerne med noe annet. Da lærer barnet grenser, og det lærer å respektere at noe ikke er lov. Oppdragelse begynner fra dag 1!

~Maja~
 
ORIGINAL: *Lilla Gumman.*

ORIGINAL: Nallepooh

Denne er litt interessant i forhold til dette [:)]:
 
http://www.dinbaby.com/forum/thread/5318317



Interessant å lese, ikke minst når noe av dette som jeg mener er riktig og viktig står å lese der[:)]

Synes man bør være mer opptatt/fokusert av kommunikasjon sammen med barnet. Jeg synes også det er viktig å bli kjent med barnet, empatisk kommunikasjon, og ikke være så opptatt av oppdragelsen, den vil komme naturlig etterhvert.

 
Jepp!
Jeg synes det er så interessant å lese om andre kulturer (unna "vanlig sivilisasjon"). Og hvordan barna der ikke blir overøst med ros og ris, men lærer av å se på de voksne. De lærer ved hjelp av naturlige konsekvenser, og ikke "foreldreskapte". Og der ligger vel hele utfordringen slik jeg ser det - Å være gode forbilder.
 
Jesper Juul sier at man ikke bør utsette barna for noe man ikke ville utsette sin partner for. Og det synes jeg er en fin tankegang. [:)]
 
Det ligger naturlig i oss å lære og herme de voksne. Det ser jeg jo allerede på vår lille. Det viktigste slik jeg ser det er ikke å rope nei eller ja, men hva vi som voksne faktisk gjør i forskjellige situasjoner. Det er det de små lærer av. [:)]
 
Hei!
 
Må først bare kommentere at det er mye fornuftig i det du skriver! =)
Samtidig reagerer jeg på et par ting. Du er er nemlig inne på noen teorier som er riktige, men noen steder fremlegger du disse som argumentasjon for det motsatte av hva de representerer. Det blir for meg å ta teoriene ut av sammenhengen de opprinnelig tilhører. Vil derfor kommentere det jeg reagerer på.
 
 
så hvorfor begynne med oppdragelse når barnet bare er et år å ikke har språk til å kommunisere med...

 
Jeg så godt sammenhengen du skrev dette til. Og jeg er ikke uenig i at barn uten et verbalt språk finner andre kommunikasjonsmuligheter. Jeg mener også at det er svært viktig å fange opp hva barnet ønsker å formidle. Men dersom barnet gjør noe som ikke er lov, og det neste som skjer er at hun får kos, så gir du faktisk positiv oppmerksomhet for negativ oppførsel. Barnet lærer faktisk at det hun har gjort er greit. Et bestemt "nei" eller (f.eks) "det er farlig", etterfulft av avledning vil være langt bedre! Da lærer du barnet at det ikke er greit. Negativ adferd er ikke lov, selv om negative følelser er lov. Barn har lov til å være sint, lei seg, m.m. MEN det har ikke lov til å slå, klype o.l.! Dette må de lære fra begynnelsen!
 
I den situasjonen med dagmammaen her vil jeg si at det mest sansynligvis dreier seg om grensesetting. Barnets frustrasjon over at foreldrene har reist vil være tydligst de første dagene (eller ved spesielle omstendigheter). Og etter et par uker vil de akseptere det og begynne å teste ut det nye miljøet. Grensene der. Er det samme regler som hjemme? Dette handler faktisk om det vi fagpersoner knytter opp mot Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell. Dvs her om hvordan barn oppfører seg på foreskjellige arenaer (uansett alder). 
 
Under siste avsnitt skriver du følgende om barns kommunikasjon:
Så lenge hun ikke har språk eller evne til å forstå hva jeg sier nei til (...) 

Barn i ALLE ALDRE har kommunikasjon! Fra fødselen kommuniserer barn. Ikke verbalt, nei. Det virker for meg som om du setter et = mellom verbal kommunikasjon og forståelse/lytting. Det er helt sikkert at barn forstår lenge før de begynner å snakke. Det er en lang periode hvor barn lytter og fanger opp, til de faktisk begynner å snakke selv. Ørene fungerer alt i magen, og forståelsen av hva det de hører betyr lærer de etterhvert av dem rundt seg. (Her kunne jeg gått inn på de signifikantes definisjonsmakt, men jeg skal la den biten ligge for nå...) Mitt poeng er at barn forstår lenge før de selv begynner å snakke. Det er derfor noen barn er tause i de første 2-4 årene, for så å plutselig snakke "flytende"... De suger til seg kunnskap. Barn har faktisk bedre evne til å lære enn voksne. (skal ikke fordype meg i det heller akkurat nå....) Jeg håper virkelig at du ikke tror at ditt barn på 1 år ikke skjønner bare fordi det ikke kommuniserer tilbake på ditt verbale spåk!
 
Også må jeg ta tak i dette:
Jeg tenker slik at de tre første årene er de VIKTIGSTE årene, det har en jo både lest og hørt om, og jeg vil IKKE ødelegge disse viktige årene ved å si mye negativt eller på annet hvis si noe som kan eller vil ødelegge egenfølesen til barnet mitt.

Det er helt korrekt at det tre første årene er de viktigste årene i et barns liv. MEN dette er hovedsaklig sett i forhold til samspill (og kommunikasjon...). (jm.f. bl.a. Kari Killén, f.eks. i "Sveket"). Det handler her om at de tre første årene av barnets liv er særdeles viktig for at det ikke skal utvikle f.eks. tilknytningsforstyrrelser. Det handler ikke om at de tre første årene må være et slags "paradis" uten grenser og konsekvenser! Du ødelegger definitivt ikke ved å være konsekvent og grensesettende! Tvert i mot!
 
Tenkte jeg skulle avslutte nå. Må bare legge kort til at jeg ikke mener barn bør oppleve verden fra lekegrinda! De bør få utforske. Barn lærer av å utforske. De bør også få lære at noe ikke er lov.  Også 1-åringer. Så det er ingen grunn til å "ribbe" hjemmet for "forbudte gjenstander" (med mindre det er uerstattelige ting). Det bør også kommenteres her at det ikke er ordet "nei" som er det viktige, men hvordan det blir sagt (tonefall, kroppspråk m.m). Det er viktig at  barn (også små barn) opplever grensesetting. 
 
~Maja~
 
 
 
Denne er litt interessant i forhold til dette [:)]:
 
http://www.dinbaby.com/forum/thread/5318317

 
Interessant! =)
 
Barn kan ikke resonere seg til ting. De opplever alt øyeblikk for øyeblikk (i innlegget framstilt som lysbilder). Men legg merke til at barnet husker din tidligere reaksjon (i det øyeblikket det står i en lignende situasjon, -derav smilet). Det er jo nettopp derfor det er viktig å være konsekvent!
 
Det var en annen diskusjon her inne om barn på 1 år forstår ordet "nei". Og som jeg svarte der: "Det er det vanskelig å vite med sikkerthet i og med at ingen har vært inni hodet på et barn." Men barnet husker reaksjonen sist. Det er vi som lærer våre barn hva "nei" betyr, -det er vår makt til å definere (logisk nok kalt definisjonsmakt). Forfatteren skriver følgende i artikkelen på den linken:
 
Et nei i den alderen betyr som regel: "Den lyden de voksne lager når jeg tar på stereoen". Det betyr ikke det vi mener det betyr: "Gå vekk derfra, det har jeg sagt tusen ganger!

 
Mulig det var en bedre og mer forstålig måte å si det jeg har prøvd å si....
 
~Maja~
 
ORIGINAL: ~Iversen~

Hei!
 
Må først bare kommentere at det er mye fornuftig i det du skriver! =)
Samtidig reagerer jeg på et par ting. Du er er nemlig inne på noen teorier som er riktige, men noen steder fremlegger du disse som argumentasjon for det motsatte av hva de representerer. Det blir for meg å ta teoriene ut av sammenhengen de opprinnelig tilhører. Vil derfor kommentere det jeg reagerer på.


så hvorfor begynne med oppdragelse når barnet bare er et år å ikke har språk til å kommunisere med...


Jeg så godt sammenhengen du skrev dette til. Og jeg er ikke uenig i at barn uten et verbalt språk finner andre kommunikasjonsmuligheter. Jeg mener også at det er svært viktig å fange opp hva barnet ønsker å formidle. Men dersom barnet gjør noe som ikke er lov, og det neste som skjer er at hun får kos, så gir du faktisk positiv oppmerksomhet for negativ oppførsel. Barnet lærer faktisk at det hun har gjort er greit. Et bestemt "nei" eller (f.eks) "det er farlig", etterfulft av avledning vil være langt bedre! Da lærer du barnet at det ikke er greit. Negativ adferd er ikke lov, selv om negative følelser er lov. Barn har lov til å være sint, lei seg, m.m. MEN det har ikke lov til å slå, klype o.l.! Dette må de lære fra begynnelsen!
 
I den situasjonen med dagmammaen her vil jeg si at det mest sansynligvis dreier seg om grensesetting. Barnets frustrasjon over at foreldrene har reist vil være tydligst de første dagene (eller ved spesielle omstendigheter). Og etter et par uker vil de akseptere det og begynne å teste ut det nye miljøet. Grensene der. Er det samme regler som hjemme? Dette handler faktisk om det vi fagpersoner knytter opp mot Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell. Dvs her om hvordan barn oppfører seg på foreskjellige arenaer (uansett alder). 

Under siste avsnitt skriver du følgende om barns kommunikasjon:
Så lenge hun ikke har språk eller evne til å forstå hva jeg sier nei til (...) 

Barn i ALLE ALDRE har kommunikasjon! Fra fødselen kommuniserer barn. Ikke verbalt, nei. Det virker for meg som om du setter et = mellom verbal kommunikasjon og forståelse/lytting. Det er helt sikkert at barn forstår lenge før de begynner å snakke. Det er en lang periode hvor barn lytter og fanger opp, til de faktisk begynner å snakke selv. Ørene fungerer alt i magen, og forståelsen av hva det de hører betyr lærer de etterhvert av dem rundt seg. (Her kunne jeg gått inn på de signifikantes definisjonsmakt, men jeg skal la den biten ligge for nå...) Mitt poeng er at barn forstår lenge før de selv begynner å snakke. Det er derfor noen barn er tause i de første 2-4 årene, for så å plutselig snakke "flytende"... De suger til seg kunnskap. Barn har faktisk bedre evne til å lære enn voksne. (skal ikke fordype meg i det heller akkurat nå....) Jeg håper virkelig at du ikke tror at ditt barn på 1 år ikke skjønner bare fordi det ikke kommuniserer tilbake på ditt verbale spåk!
 
Også må jeg ta tak i dette:
Jeg tenker slik at de tre første årene er de VIKTIGSTE årene, det har en jo både lest og hørt om, og jeg vil IKKE ødelegge disse viktige årene ved å si mye negativt eller på annet hvis si noe som kan eller vil ødelegge egenfølesen til barnet mitt.

Det er helt korrekt at det tre første årene er de viktigste årene i et barns liv. MEN dette er hovedsaklig sett i forhold til samspill (og kommunikasjon...). (jm.f. bl.a. Kari Killén, f.eks. i "Sveket"). Det handler her om at de tre første årene av barnets liv er særdeles viktig for at det ikke skal utvikle f.eks. tilknytningsforstyrrelser. Det handler ikke om at de tre første årene må være et slags "paradis" uten grenser og konsekvenser! Du ødelegger definitivt ikke ved å være konsekvent og grensesettende! Tvert i mot!
 
Tenkte jeg skulle avslutte nå. Må bare legge kort til at jeg ikke mener barn bør oppleve verden fra lekegrinda! De bør få utforske. Barn lærer av å utforske. De bør også få lære at noe ikke er lov.  Også 1-åringer. Så det er ingen grunn til å "ribbe" hjemmet for "forbudte gjenstander" (med mindre det er uerstattelige ting). Det bør også kommenteres her at det ikke er ordet "nei" som er det viktige, men hvordan det blir sagt (tonefall, kroppspråk m.m). Det er viktig at  barn (også små barn) opplever grensesetting. 
 
~Maja~


 
Signerer![:)]
 
Det er denne pedagogikken jeg er kjent med innen yrkesretningen min og vil bruke når jeg oppdrar jenta mi.
 
Tror rett og slett det er alderen, har en på 1 år selv og har sett tendensene til det samme. Blir kjempe sur når jeg sier nei til han. Begynner å bli beviste på seg selv og har egne meninger.
 
ORIGINAL: ~Iversen~

 
Denne er litt interessant i forhold til dette [:)]:
 
http://www.dinbaby.com/forum/thread/5318317


Interessant! =)
 
Barn kan ikke resonere seg til ting. De opplever alt øyeblikk for øyeblikk (i innlegget framstilt som lysbilder). Men legg merke til at barnet husker din tidligere reaksjon (i det øyeblikket det står i en lignende situasjon, -derav smilet). Det er jo nettopp derfor det er viktig å være konsekvent!
 
Det var en annen diskusjon her inne om barn på 1 år forstår ordet "nei". Og som jeg svarte der: "Det er det vanskelig å vite med sikkerthet i og med at ingen har vært inni hodet på et barn." Men barnet husker reaksjonen sist. Det er vi som lærer våre barn hva "nei" betyr, -det er vår makt til å definere (logisk nok kalt definisjonsmakt). Forfatteren skriver følgende i artikkelen på den linken:

Et nei i den alderen betyr som regel: "Den lyden de voksne lager når jeg tar på stereoen". Det betyr ikke det vi mener det betyr: "Gå vekk derfra, det har jeg sagt tusen ganger!


Mulig det var en bedre og mer forstålig måte å si det jeg har prøvd å si....
 
~Maja~

 
Men jeg ser ikke noe poeng i å være streng og si nei, når barnet likevel ikke forstår konsekvensene/klarer forstå det i forkant. Barnet forstår jo ikke hva nei'et betyr. Det husker bare et negativt "bilde" når det allerede har gjort "det gale". Da er det jo "for sent". Hvorfor ikke heller avlede, enn å lage en negativ stemning. Det synes hvertfall jeg er mye hyggeligere, for alle parter. Jeg sparer nei'ene til "viktigere" ting. Altså når det er viktig at barnet stopper opp. Å bruke det i hytt og pine tror jeg virker mot sin hensikt. Og man tilpasser jo dette med alderen til barnet. Det blir enklere når man kommuniserer bedre med barnet slik jeg ser det.
 
Min lille forstår forbausende mye til å være 8mnd. Det han ikke forstår i ord, forstår han i det non-verbale og hvordan språket er oppbygget.
Hvis han ikke vil ta på vottene feks, så stopper jeg opp og ser på han og forklarer hvorfor vottene må være på. Da går det som regel greit å fortsette. Dette har jeg gjort lenge nå. Det er like viktig å kommunisere med en nyfødt som med en treåring. Men at man lytter betyr jo ikke nødvendigvis at barnet får det som det vil (da snakker jeg om barn som begynner å bli noen mnd gamle, helt små spedbarn mener jeg alltid bør få det som de vil, for da snakker vi grunnleggende behov).
 
Man viser jo bare at barnet har rett til sin stemme, på lik linje med de andre i familien. Det var forøvrig slik jeg forsto Lilla Gummans innlegg også. Dvs at man bør kommunisere lenge før språket kommer, men selvsagt er det ofte enklere å kommunisere etter de får et verbalt språk, så jeg tror du misforsto henne veldig. I tillegg er mange barn mye frustrert i tiden før språket "kommer på plass". Det er klart det er vanskelig når man ikke klarer å få uttrykk for følelsene sine/forstå følelsene som oppstår. Og da blir det ofte fysiske utspill. I tillegg er jo hjernen ennå ikke ferdig utviklet slik at barn har manglende impulskontroll i forhold til oss voksne.
 
Jeg mener fortsatt at barna lærer bedre av å se og speile oss voksne, enn av at vi springer og gir ros og ris. Grenser er veldig viktige etterhvert som barna vokser til, det mener jeg også, men jeg er uenig i måten du mener man skal sette de på. [:)]
 
 
 
Hei igjen! =)
 
Jeg må bare få sagt at jeg ikke mener at man skal gå rundt og si (f.eks.) "nei" i hytt og pine. En må velge sine kamper (det gjelder jo mer en bare i oppdragelse). Kanskje er det ikke så farlig at barnet "knotter litt" på sterioannlegget, men jeg vil da i aller høyeste grad si at det er farlig om det leker med en kniv! En må velge sine kamper, og når en da først har sagt nei på noe, må en fortsette med det!
 
Som jeg skrev litt om sist: barnet kan ikke (i den alderen) resonere seg frem til ting. Det kan ikke i forkant forutse at noe er farlig. Men barnet kan, når det står i situasjonen, huske neste "lysbilde". Dersom du da konsekvent (f.eks) er bestemt, sier "det er farlig", for så å fjerne kniven, så vil barnet knytte det opp mot kniven. Barn i den alderen "tenker" på den måten. Dvs. de knytter noe opp mot noe annet. Etterhvert knytter de "mamma" opp til deg, og "bil" til den greia ute. De skjønner ikke ordene, men de knytter lyden av ordene opp til et bilde av "tingen". Det er på samme måte ved grensesetting, de knytter din adferd/stemmeleie/orlyden (m.m.) opp til det som ikke er lov.
 
Om en ikke er konsekvent, vil det blir uklarheter i disse knyttingene. Det blir nesten som at bilen skal hete noe annet også (dårlig eksempel...). Om en ikke gir disse grensene til sitt barn, så frarøver man det faktisk muligheten til å lære av det. Det er ikke alltid det enkelste er det beste. På kort sikt er det kanskje greit, men en ønsker vel å gjøre sine barn selvtenkende, selvstendige og indivduelle individer? Foreldres oppgave er rett og slett å gjøre sine barn selvstendige og uavhengige, -forberede dem og gjøre dem rustet til verden "der ute".
 
~Maja~
 
ORIGINAL: ~Iversen~

Hei igjen! =)
 
Jeg må bare få sagt at jeg ikke mener at man skal gå rundt og si (f.eks.) "nei" i hytt og pine. En må velge sine kamper (det gjelder jo mer en bare i oppdragelse). Kanskje er det ikke så farlig at barnet "knotter litt" på sterioannlegget, men jeg vil da i aller høyeste grad si at det er farlig om det leker med en kniv! En må velge sine kamper, og når en da først har sagt nei på noe, må en fortsette med det!
 
Som jeg skrev litt om sist: barnet kan ikke (i den alderen) resonere seg frem til ting. Det kan ikke i forkant forutse at noe er farlig. Men barnet kan, når det står i situasjonen, huske neste "lysbilde". Dersom du da konsekvent (f.eks) er bestemt, sier "det er farlig", for så å fjerne kniven, så vil barnet knytte det opp mot kniven. Barn i den alderen "tenker" på den måten. Dvs. de knytter noe opp mot noe annet. Etterhvert knytter de "mamma" opp til deg, og "bil" til den greia ute. De skjønner ikke ordene, men de knytter lyden av ordene opp til et bilde av "tingen". Det er på samme måte ved grensesetting, de knytter din adferd/stemmeleie/orlyden (m.m.) opp til det som ikke er lov.
 
Om en ikke er konsekvent, vil det blir uklarheter i disse knyttingene. Det blir nesten som at bilen skal hete noe annet også (dårlig eksempel...). Om en ikke gir disse grensene til sitt barn, så frarøver man det faktisk muligheten til å lære av det. Det er ikke alltid det enkelste er det beste. På kort sikt er det kanskje greit, men en ønsker vel å gjøre sine barn selvtenkende, selvstendige og indivduelle individer? Foreldres oppgave er rett og slett å gjøre sine barn selvstendige og uavhengige, -forberede dem og gjøre dem rustet til verden "der ute".
 
~Maja~

 
Det punktet er vel ingen her uenige om slik jeg har forstått det. Men vi er vel uenige i hvordan man best når det målet.
Jeg refererer til det jeg har skrevet tidligere i tråden. [:)]
 
Hei! =)
 
Vi er nok enige om å ville våre barns beste. Du har nok rett i at vi bare har forskjellige metoder.
 
Du henviser til ditt tidligere innlegg. Så vidt jeg kan se skriver du ganske mye der...
 
Jeg er helt enig i at eksemplets makt er stort! Og kommunikasjon er viktig med barn. Vi må kommunisere med dem hele veien, - på deres nivå. Jeg sier ikke at det ikke er viktig. Jeg sier bare at jeg mener det er viktig med grensesetting også. Og grunnen til at jeg mener det er så viktig, er nettopp de koblingene barnet lager. Det er gull verdt å la barnet knytte ting sammen!
 
Et teit eksempel:   (virker som om jeg bare kommer på dem for tiden...)
Dersom man hele tiden sier "banan" til et eple (foran barnet), vil baret omsider koble lyden av ordet "banan" med bildet av et eple. Dermed vil barnet etter hvert tro at et eple heter "banan". Det er kanskje uskyldig, men det kan medføre uventede problemer, -og det vil være vanskeligere å rette opp siden. Vi må sørge for at det vi gir våre barn den rette hjelp og veiledning. Det gjelder også i oppdragelse og grensesetting. Dersom det ikke er lov å røre sterioen i dag, men det var greit i går, -hva er da rett??? Det er trygt og godt for et barn å få grenser. Hvorfor vente med å gi barn denne tryggheten?
 
Jeg sier ikke at det er viktigere med grensesetting enn med kommunikasjon eller å være gode forbilder. Alt det er viktig. Og jeg mener ikke vi bør "vente" med noen av delene.
 
~Maja~

PS: Bør vel si litt om avledning også ser jeg...
Jeg mener det er en grei metode å bruke. Jeg vil bare adressere den negative adferden først. Det trenger ikke være langt og negativt. Men jeg mener definitivt at det er på sin plass!
 
 
ORIGINAL: ~Iversen~

Hei! =)
 
Vi er nok enige om å ville våre barns beste. Du har nok rett i at vi bare har forskjellige metoder.
 
Du henviser til ditt tidligere innlegg. Så vidt jeg kan se skriver du ganske mye der...
 
Jeg er helt enig i at eksemplets makt er stort! Og kommunikasjon er viktig med barn. Vi må kommunisere med dem hele veien, - på deres nivå. Jeg sier ikke at det ikke er viktig. Jeg sier bare at jeg mener det er viktig med grensesetting også. Og grunnen til at jeg mener det er så viktig, er nettopp de koblingene barnet lager. Det er gull verdt å la barnet knytte ting sammen!
 
Et teit eksempel:   (virker som om jeg bare kommer på dem for tiden...)
Dersom man hele tiden sier "banan" til et eple (foran barnet), vil baret omsider koble lyden av ordet "banan" med bildet av et eple. Dermed vil barnet etter hvert tro at et eple heter "banan". Det er kanskje uskyldig, men det kan medføre uventede problemer, -og det vil være vanskeligere å rette opp siden. Vi må sørge for at det vi gir våre barn den rette hjelp og veiledning. Det gjelder også i oppdragelse og grensesetting. Dersom det ikke er lov å røre sterioen i dag, men det var greit i går, -hva er da rett??? Det er trygt og godt for et barn å få grenser. Hvorfor vente med å gi barn denne tryggheten?
 
Jeg sier ikke at det er viktigere med grensesetting enn med kommunikasjon eller å være gode forbilder. Alt det er viktig. Og jeg mener ikke vi bør "vente" med noen av delene.
 
~Maja~



 
Helt enig! Og måten mener jeg bør tilpasses alderen til barnet. Og der er det kanskje vi er uenig. For som beskrevet i et innlegg tidligere så ser jeg ikke poenget i å si nei hele tiden til en ettåring slik vi diskuterte innledningsvis. Poenget blir jo borte sålenge barnet er så lite at det ikke kan forutse konsekvensen (slik poengtert i forhold til at de kun ser et bilde av gangen).
 
Helt enig! Og måten mener jeg bør tilpasses alderen til barnet. Og der er det kanskje vi er uenig. For som beskrevet i et innlegg tidligere så ser jeg ikke poenget i å si nei hele tiden til en ettåring slik vi diskuterte innledningsvis. Poenget blir jo borte sålenge barnet er så lite at det ikke kan forutse konsekvensen (slik poengtert i forhold til at de kun ser et bilde av gangen).


Det er her vi er mest uenige tror jeg (det i fet skrift i sitatet). Det er nettopp et poeng! Fordi du danner en forbindelse mellom adferden hennes og din reaksjon. Du lar barnet oppleve en slik "knytting" som jeg har skrevet om et par ganger nå. Barnet ser nemlig neste bilde, og gradvis lærer det av det. Det blir som det kjente eksperimentet med "Pavlo og hundene" (husker desverre ikke hvordan han staver navnet sitt...).
 
~Maja~
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp