Jeg hadde det likt som deg med første. Det var mye amming om nettene, så vi sov lenge om dagen. Til kl. 11 gjerne. Tok lang tid før jeg kunne si "ja, vi blir med på tur". Følte også at det var så styrere å pakke med meg ting, kle meg selv og babyen riktig, få det med ut i bilen (barsegjengen bodde veldig spredt) osv.
Nå med baby nr to, er det litt samme greia, men det er mer latskap. Er alene i to uker av gangen med barna, så når eldste er levert i barnehagen til kl. 9, er jeg fryktelig lat og bare daffer på sofaen innimellom rydding av hjemmet og amming/bleieskift. Men i dag var vi ute alle tre i 2,5 time. Og det gikk så bra. Jeg bestemte meg NÅ skal vi UT. Kledde på minsten etter amming og bleieskift, fikk kledd på eldste og meg selv så gikk vi ut sammen med naboen med sin smårolling.
Så utrolig deilig! Og jeg tenkte på det at når vi bare skal gå i nabolaget, hva er det så jeg styrer med? Få fingeren ut, tenkte jeg til meg selv.
Tror på en måte at vi bare må være litt tøffe mot oss selv og bare gå ut, selv om det føles som et ork. Og som de andre sier, det trenger ikke å være så lenge om gangen.