Hvordan gikk det for deres barn?
Jentungen har gått på stor avdeling i litt over to uker nå, men det er ikke noe gøy og levere henne der!
Hun var rimelig godt kjent inne på avdelingen på forhånd. Har vært mye på besøk der når hun gikk på småbarnsavdelingen, har truffet de voksne ute, og bestevenninnen hennes har også begynt der inne nå samtidig som henne, men alikevel vil hun ikke dit.
Hun vil på småbarnsavdelingen, og forsøker og snike seg inn der når vi kommer. Jeg geleider henne videre, og før vi når døren inn i barnehagen holder hun godt tak i buksebena mine, og stikker hodet sitt nesten opp i rompa mi, og slik går vi inn. Klamrer seg til meg under avkledning, og sier at jeg må være der.
I dag ropte venninnen hennes på henne, så da løp hun inn til henne uten og se seg tilbake, men siden vi ikke hadde sagt hadet enda kunne jeg ikke bare gå slik uten videre. Når jeg gikk inn for og si hahdet klamret hun seg til meg igjen, gråt om at jeg skulle være der osv. Nesten hver dag har endt opp med at noen må holde henne hylende på armen og vinke til meg i vinduet.
Hun har det visstnok bra når jeg er gått da, og det tror jeg også på, men det er så ufattelig slitsomt og kjempe seg løs hver eneste dag.. :( Får så vondt av henne! Ser hun en av de voksne fra småbarnsavdelingen roper hun navnet ut i glede, og blir så trist når de går igjen. :(
Det går seg vel til vil jeg tro.. Var bare interessert i noen andre erfaringer..
Jentungen har gått på stor avdeling i litt over to uker nå, men det er ikke noe gøy og levere henne der!
Hun var rimelig godt kjent inne på avdelingen på forhånd. Har vært mye på besøk der når hun gikk på småbarnsavdelingen, har truffet de voksne ute, og bestevenninnen hennes har også begynt der inne nå samtidig som henne, men alikevel vil hun ikke dit.
Hun vil på småbarnsavdelingen, og forsøker og snike seg inn der når vi kommer. Jeg geleider henne videre, og før vi når døren inn i barnehagen holder hun godt tak i buksebena mine, og stikker hodet sitt nesten opp i rompa mi, og slik går vi inn. Klamrer seg til meg under avkledning, og sier at jeg må være der.
I dag ropte venninnen hennes på henne, så da løp hun inn til henne uten og se seg tilbake, men siden vi ikke hadde sagt hadet enda kunne jeg ikke bare gå slik uten videre. Når jeg gikk inn for og si hahdet klamret hun seg til meg igjen, gråt om at jeg skulle være der osv. Nesten hver dag har endt opp med at noen må holde henne hylende på armen og vinke til meg i vinduet.
Hun har det visstnok bra når jeg er gått da, og det tror jeg også på, men det er så ufattelig slitsomt og kjempe seg løs hver eneste dag.. :( Får så vondt av henne! Ser hun en av de voksne fra småbarnsavdelingen roper hun navnet ut i glede, og blir så trist når de går igjen. :(
Det går seg vel til vil jeg tro.. Var bare interessert i noen andre erfaringer..
