Den tilretteleggingen jeg får:
- Bytter arbeidsdag de dagene jeg skal på kontroll (en dag annenhver uke). Sykehuset har nemlig fast dag for diabetikere, og den dagen er selvfølgelig en av arbeidsdagene mine.
- Får lov å være med de minste på tur. Dvs at jeg unnslipper skogsturen med 2-åringene hver uke, som innebærer å trille en tyngre vogn opp tunge bakker og å tråkke rundt i skogen. De minste er lettere og der tar vi kortere turer mens de sitter i vogn.
- Kollegene mine tar seg av legging/løft av de tyngste barna, mens jeg hjelper de lette barna eller gjør andre ting.
- Blir tatt hensyn til hvis blodsukkeret er lavt osv.
Jeg har snille kollegaer som tar mye hensyn til meg, men jeg må selv rope ut om behovene mine i noen situasjoner selvfølgelig, og det er jeg litt dårlig på.

Jeg vil nødig være en byrde på jobb bare fordi jeg er gravid. Merker mega stor forskjell på denne graviditeten versus forrige for 6 år siden. Da jobbet jeg 100% frem til permisjon, nå synes jeg mine 50% er tungt... og jeg er i den beste perioden av graviditeten enn så lenge.

Blir lettere trøtt og andpusten, blodsukkeret er mer utfordrende og jeg sliter en del med blodtrykksfall for tiden. Føler meg ubrukelig hjemme etter en arbeidsdag, mens jeg er mer energisk på fridagene mine.
Ellers har jeg verdens beste jobb i lag med de nydelige småbarna på avdelingen og jeg har SÅ lyst til å jobbe tiden ut.
