lissom
Forumet er livet
For en stund siden innså jeg at jeg hadde en fødselsdepresjon, og sa ifra på helsestasjonen. Jeg fikk hjelp umiddelbart, det var bare snakk om timer nesten før jeg kunne få en samtale, og etter det har det gått slag i slag med samtaler hos helsesøster og nå skal jeg også på familiesenteret. I tillegg er det ikke vanskelig å få samarbeid med lege dersom jeg feks skulle trenge noen lette medisiner (noe jeg håper jeg slipper). Jeg føler meg kjempeheldig som får hjelp til dette!
Men hva om jeg ikke hadde sagt noe???? Jeg kunne bare gått ut fra helsestasjonen den dagen og latet som ingenting! Det er ingen som har oppdaget at jeg sliter (ikke engang mannen min), om det kommer av at ingen bryr seg nok til å se det eller om jeg burde gått på teaterhøgskolen, det vil jeg ikke vite! Men jeg kunne altså bare fortsatt å late som ingenting når jeg var blant folk, og grått og hylt når jeg var alene.... Vet ikke hvor lenge det hadde gått før jeg hadde fått et sammenbrudd, da...
På en (kun EN) av helsestasjonene i byen er det et opplegg for å plukke ut de mødrene som sliter litt ekstra, der skal alle svare på et spørreskjema når de kommer til 6-ukers kontrollen. De andre stedene får du ikke hjelp med mindre du sier ifra selv, eller de oppdager det ved kontroll.... Dette synes jeg er ganske ille.
Føler nesten det er tilfeldig om en får hjelp eller ikke! Det må jo finnes store mørketall, jeg tror mange vegrer seg for å si ifra! Jeg ser bare på meg selv, det er jo kjempeille å gå rundt å være trist i denne fasen av livet, det er jo nå jeg burde være på mitt lykkeligste! Ikke rart en skjuler det så godt en klarer!
Men hva om jeg ikke hadde sagt noe???? Jeg kunne bare gått ut fra helsestasjonen den dagen og latet som ingenting! Det er ingen som har oppdaget at jeg sliter (ikke engang mannen min), om det kommer av at ingen bryr seg nok til å se det eller om jeg burde gått på teaterhøgskolen, det vil jeg ikke vite! Men jeg kunne altså bare fortsatt å late som ingenting når jeg var blant folk, og grått og hylt når jeg var alene.... Vet ikke hvor lenge det hadde gått før jeg hadde fått et sammenbrudd, da...
På en (kun EN) av helsestasjonene i byen er det et opplegg for å plukke ut de mødrene som sliter litt ekstra, der skal alle svare på et spørreskjema når de kommer til 6-ukers kontrollen. De andre stedene får du ikke hjelp med mindre du sier ifra selv, eller de oppdager det ved kontroll.... Dette synes jeg er ganske ille.
Føler nesten det er tilfeldig om en får hjelp eller ikke! Det må jo finnes store mørketall, jeg tror mange vegrer seg for å si ifra! Jeg ser bare på meg selv, det er jo kjempeille å gå rundt å være trist i denne fasen av livet, det er jo nå jeg burde være på mitt lykkeligste! Ikke rart en skjuler det så godt en klarer!
