BflyW
Elsker forumet
Nå er jeg hjemme igjen!
Jeg har fått verdens vakreste datter!!! Hihi - det sier vel alle om sin egen... [:D]
Jeg kommer til å lese gjennom tråder senere, men nå er jeg stup trøtt så jeg nøyer meg med å skrive denne....
Snittet gikk bra. Vi kom på sykehuset kl 08.00 og havnet på dobbeltrom sammen med ei annen som skulle ha snitt. Det var litt usikkert hvem av oss som skulle først til pers... jeg var satt først opp, men skull evære med i en kortrollgruppe med testpersoner av noen tester som ble tatt av ks mødre, og hun legen som skulle ta de testene ville helst at jeg skulle taes senere på dagen - så mitt snitt ble skjøvet bakerst i køen....
Jeg lå der og ventet da, og visste at jeg skulle få en sprøyte før snittet, så jeg ventet på sprøyten og visste at når den kom så ville det nærme seg min tur (jeg hadde nemelig ikke fått noe tidspunkt). Jeg ble derfor veldig overrasket da jeg plutselig ble trillet ned uten å ha fått sprøyten - og bare 50 minutter etter at forrige KS mamma ble trillet ned (hadde fått indikasjon på at det ville ta 1 1/2 time +)
Det var like greit - da slapp jeg å få de helst store nervene....
Vel inne i operasjonssalen var alt kaos. Det var 7 stk tilstede (kirurger, ansetseileger, jordmor etc). Alle hilste på meg og sa hva deres jobb var, og jeg fikk spinalbedøvelse. Jeg ønsket å være våken under prosedyren. Dette var det eneste negative punktet ved keisersnittet. Jeg reagerte veldig rart på bedøvelsen og følte at 'nå forvinner jeg'. Jeg hadde bare lyst til å lykke øynene å sove, og måtte virkelig tvinge meg til å være våken. Jeg hadde problemer med å samle meg nok til å svare når noe pratet med meg, og jeg ble ufattelig kvalm! Dessuten hadde jeg masse spytt i munnen som jeg uansett ikke klarte å svelge ned samme hvor mye jeg prøvde. Jeg fikk sagt at jeg var kjempe kvalm... jordmor løp til med et bekken, og anestesilegen hevet hodet mitt, mens en annen anestesilege skyndte seg å sette inn veneflon og gav med en ekstra liter med veske. Det hjalp.... da gav kvalmen seg og jeg var litt mer med.... Men det var en veldig ekkel og skremmende opplevelse. Jeg spurte senere om å få prate med jordmor og spurte om det. Hun fortalte at jeg hadde blitt helt lik blek, men at jeg ikke hadde hatt blodtrykksfall. I alle sine år som jordmor har hun kun en gang hørt om den reaksjonen på bedøvelsen, og hun har aldri tidligere vært bordti at man må streve for å holde seg våken. Så det er tydelig at jeg hadde en veldig uvanlig reakson....
MEN - kl 13.21 - ca 20 min etter at bedøvelsen var satt - var Amaya ute.. og det var deilig å høre skriket og få vite at hun var velskapt! Hun ble tatt ut og kledd i varme klær før hun ble lagt på brystet mitt. Der lå hun mens legene sydde meg sammen og rydded rommet - jeg må innrømme at jeg ikke har fått med meg hva som skjedde rundt meg da. Jeg så kun den underlige skapningen som lå rett foran øynene mine, og for å være ærlig, hun så litt rar ut.... Hun hadde et helt forundelig utrykk som hun tittet på meg og mannen min med.... hihi...
Så forvant Gubben og Amaya ut sammen med jordmor og jeg ble sendt på postoperativ. Jeg synes ikke jeg lå der lenge, og trodde ikke at jeg sov noe, men jeg lå der i 4 1/2 time, så jeg må jo ha sovet noe...
Innen jeg kom opp fra post-op hadde besteforeldre, onkel og tante (til Amaya) kommet på besøk.... Jeg var veldig sliten, så jeg husker fryktelig lite fra dette...
Barselstiden har vært fin.
Jeg har hatt veldig lite smerter. Var oppe å gikk første kvelden... innen jeg kom opp fra post-op hadde jeg blitt flyttet til ettmannsrom også....
Har brukt smertestillende, men absolutt ikke mye...
I det hele tatt - fysisk har det gått som en drøm.
Psykisk hadde jeg en liten knekk på torsdag (baby blues???) hvor alt var bare kaos. Jeg bare gråt og gråt, og grunnen var at jeg ikke klarte ammingen... Amaya stikker tungen opp i ganen, så det blir feil gang på gang. Brystvortene har blitt virkelig såre, og i går kapitulerte jeg.... Jeg orker ikke. Så nå pumper jeg og gir henne brystmelk fra kopp (med litt tillegg ved siden av). På den måten skal de få gro, og så prøver jeg amming igjen om et par dager.... Jeg har blitt satt opp til ammeveiledning (1 time) på barselsavdeligen til onsdag, for å virkelig få hjelp til det... så dette skal vi klare...
Melk har jeg i alle fall! Produskjonen var i gang med en gang til tross for totalt manger av dråper på forhånd, og til tross for KS!
MEN JEG HAR VANN I KROPPEN!
Glem alt jeg har sagt om hovne bein tidligere! Dette er hovne bein!!!
Amaya veide 3250 gr, jeg blødde 5 dl blod under operasjonen (= 0,5 kg), morkaka veide 600 gr... det tilsammen utgjør 4,35 kg, pluss at det var jo fostevann også....
Alikevel har jeg gått ned kun 0,5 kg på vekta. de utgjør minimun 4.85 kg (= 4,85 liter med vann) ekstra i kroppen det!!!!
Gleder meg til de forsvinner!
Men nå er jeg altså hjemme, men verdens nydeligste datter! Hun er bare skjønn... legger snart ut bilder!
Jeg har fått verdens vakreste datter!!! Hihi - det sier vel alle om sin egen... [:D]
Jeg kommer til å lese gjennom tråder senere, men nå er jeg stup trøtt så jeg nøyer meg med å skrive denne....
Snittet gikk bra. Vi kom på sykehuset kl 08.00 og havnet på dobbeltrom sammen med ei annen som skulle ha snitt. Det var litt usikkert hvem av oss som skulle først til pers... jeg var satt først opp, men skull evære med i en kortrollgruppe med testpersoner av noen tester som ble tatt av ks mødre, og hun legen som skulle ta de testene ville helst at jeg skulle taes senere på dagen - så mitt snitt ble skjøvet bakerst i køen....
Jeg lå der og ventet da, og visste at jeg skulle få en sprøyte før snittet, så jeg ventet på sprøyten og visste at når den kom så ville det nærme seg min tur (jeg hadde nemelig ikke fått noe tidspunkt). Jeg ble derfor veldig overrasket da jeg plutselig ble trillet ned uten å ha fått sprøyten - og bare 50 minutter etter at forrige KS mamma ble trillet ned (hadde fått indikasjon på at det ville ta 1 1/2 time +)
Det var like greit - da slapp jeg å få de helst store nervene....
Vel inne i operasjonssalen var alt kaos. Det var 7 stk tilstede (kirurger, ansetseileger, jordmor etc). Alle hilste på meg og sa hva deres jobb var, og jeg fikk spinalbedøvelse. Jeg ønsket å være våken under prosedyren. Dette var det eneste negative punktet ved keisersnittet. Jeg reagerte veldig rart på bedøvelsen og følte at 'nå forvinner jeg'. Jeg hadde bare lyst til å lykke øynene å sove, og måtte virkelig tvinge meg til å være våken. Jeg hadde problemer med å samle meg nok til å svare når noe pratet med meg, og jeg ble ufattelig kvalm! Dessuten hadde jeg masse spytt i munnen som jeg uansett ikke klarte å svelge ned samme hvor mye jeg prøvde. Jeg fikk sagt at jeg var kjempe kvalm... jordmor løp til med et bekken, og anestesilegen hevet hodet mitt, mens en annen anestesilege skyndte seg å sette inn veneflon og gav med en ekstra liter med veske. Det hjalp.... da gav kvalmen seg og jeg var litt mer med.... Men det var en veldig ekkel og skremmende opplevelse. Jeg spurte senere om å få prate med jordmor og spurte om det. Hun fortalte at jeg hadde blitt helt lik blek, men at jeg ikke hadde hatt blodtrykksfall. I alle sine år som jordmor har hun kun en gang hørt om den reaksjonen på bedøvelsen, og hun har aldri tidligere vært bordti at man må streve for å holde seg våken. Så det er tydelig at jeg hadde en veldig uvanlig reakson....
MEN - kl 13.21 - ca 20 min etter at bedøvelsen var satt - var Amaya ute.. og det var deilig å høre skriket og få vite at hun var velskapt! Hun ble tatt ut og kledd i varme klær før hun ble lagt på brystet mitt. Der lå hun mens legene sydde meg sammen og rydded rommet - jeg må innrømme at jeg ikke har fått med meg hva som skjedde rundt meg da. Jeg så kun den underlige skapningen som lå rett foran øynene mine, og for å være ærlig, hun så litt rar ut.... Hun hadde et helt forundelig utrykk som hun tittet på meg og mannen min med.... hihi...
Så forvant Gubben og Amaya ut sammen med jordmor og jeg ble sendt på postoperativ. Jeg synes ikke jeg lå der lenge, og trodde ikke at jeg sov noe, men jeg lå der i 4 1/2 time, så jeg må jo ha sovet noe...
Innen jeg kom opp fra post-op hadde besteforeldre, onkel og tante (til Amaya) kommet på besøk.... Jeg var veldig sliten, så jeg husker fryktelig lite fra dette...
Barselstiden har vært fin.
Jeg har hatt veldig lite smerter. Var oppe å gikk første kvelden... innen jeg kom opp fra post-op hadde jeg blitt flyttet til ettmannsrom også....
Har brukt smertestillende, men absolutt ikke mye...
I det hele tatt - fysisk har det gått som en drøm.
Psykisk hadde jeg en liten knekk på torsdag (baby blues???) hvor alt var bare kaos. Jeg bare gråt og gråt, og grunnen var at jeg ikke klarte ammingen... Amaya stikker tungen opp i ganen, så det blir feil gang på gang. Brystvortene har blitt virkelig såre, og i går kapitulerte jeg.... Jeg orker ikke. Så nå pumper jeg og gir henne brystmelk fra kopp (med litt tillegg ved siden av). På den måten skal de få gro, og så prøver jeg amming igjen om et par dager.... Jeg har blitt satt opp til ammeveiledning (1 time) på barselsavdeligen til onsdag, for å virkelig få hjelp til det... så dette skal vi klare...
Melk har jeg i alle fall! Produskjonen var i gang med en gang til tross for totalt manger av dråper på forhånd, og til tross for KS!
MEN JEG HAR VANN I KROPPEN!
Glem alt jeg har sagt om hovne bein tidligere! Dette er hovne bein!!!
Amaya veide 3250 gr, jeg blødde 5 dl blod under operasjonen (= 0,5 kg), morkaka veide 600 gr... det tilsammen utgjør 4,35 kg, pluss at det var jo fostevann også....
Alikevel har jeg gått ned kun 0,5 kg på vekta. de utgjør minimun 4.85 kg (= 4,85 liter med vann) ekstra i kroppen det!!!!
Gleder meg til de forsvinner!
Men nå er jeg altså hjemme, men verdens nydeligste datter! Hun er bare skjønn... legger snart ut bilder!
