Lysets Måne
Glad i forumet
Hei jenter!
Nå var det deilig å komme hjem igjen! Tenkte jeg skulle dele et reisebrev med dere. Håper noen gidder å lese, men hvis ikke, var det likevel godt å få det ut. På en tragi-komisk måte:
På Kreta med «høyt blodtrykk» og vann i kroppen
På legekontrollen hjemme før vi dro nedover, ble blodtrykket mitt målt til grenselandet, 140/90. Fastlegen min var i tvil om jeg skulle få reise, rådførte seg med gynekolog-spesialist og vi ble tilslutt enige om at jeg kunne få dra, hvis jeg gikk til en legekontroll på Kreta. Det hørtes ut som en enkel sak. Her er en ganske subjektiv fortelling om mitt møte med helsevesenet på Kreta:
23 uker gravid, vel nede på Kreta, fin sandstrand, sol og det som hører med. Jeg spiste verken ekstra salt på maten, grønnsaker (da de kan være uvasket og fulle av farlige basselusker), var forsiktig med kaffe og inntok ingen isbiter eller is forøvrig. Flinke, gravide piken! Varm ferskpresset juice, er også juice! Disse kravene var en kunst å få innfridd hos de greske kelnerne; «no ice and no salat, greens or vegetables.»
5 august 08, første legekontroll på Kreta hos Dr. Vittorakis i Platanias, en kort taxitur fra hotellet vårt i Kato Stalos. Det var mer enn varmt nok å oppholde seg oppe fra sjø, basseng og air-condition på dagtid, men trøstet meg med at det ble med dette ene legebesøket... Hender og føtter holdt på å sprenges, men jeg var ved godt mot. Vi ble møtt av en hyggelig dansk sekretær, og vi kom straks inn til legen, etter utfylling av diverse skjemaer. Jeg håpet at urinprøve-glasset i vesken min var tett, idet mannen min og jeg gikk inn på legekontoret. Sånt er pinlig, med flere tilstede. Vi ble møtt av to leger, en kvinnelig og en mannlig. Mens spørsmålene haglet på dårlig engelsk, til dels fra begge to, ble blodtrykket målt, legger og føtter klemt på og veing av framtidig mor gjort. Blodtrykket hadde gått opp til 140/95. Jeg fikk en reprimande på dårlig engelsk av damelegen, at jeg måtte slutte å spise så mye salt og generelt passe på hva jeg spiser. Skyldfølelsen kom snikende, selv om jeg visste at jeg spiste minimalt med salt. Det virket ikke som legedamen trodde meg, da jeg i forsvar prøvde å formidle lite salt-spising fra min side. Jeg hintet til mannen min, om han kunne formidle på litt god engelsk (han er engelsk-lærer), om de skulle ha urinprøve. Følte meg nesten som en kriminell, som skulle bevise at man ikke har noe smuss innabords, i dette tilfellet proteiner i urinen. Heldigvis hadde glasset holdt tett, noe jeg oppdaget da jeg flau dro det opp fra veska med legekontoret fylt opp med legesekretær, to leger, mannen min og meg. Jeg fikk bekreftet «ingen proteiner», noe som føltes som en seier i seg selv. Legedamen fikk formidlet på gresk-engelsk, at jeg måtte tilbake til dem minst en eller to ganger til, før hjemreise 1 ½ uke etter. Blodtrykket var litt for høyt, og jeg måtte ta det med ro. Mannen min og jeg ble levende kokt utenfor legekontoret i sola, mens vi ventet på taxi tilbake til hotellet. Det var godt å få seg et langt, avkjølende bad etter legekontrollen, der hovne hender og føtter ble mindre igjen. Vi bestemte oss for å ta en legekontroll til, for sikkerhets skyld, når det nærmet seg hjemreise. I mellomtiden sparket den lille gutten vår jevnlig, alle veier, til alle døgnets tider og til min store glede! Jeg glemte nesten å bekymre meg, når lille Liam sa: «Hei mamma!», fra magen.
12 august 08, andre legekontroll hos Dr. Vittorakis. Vi ble igjen møtt av den hyggelige sekretæren, som viste oss inn på legekontoret kort tid etter vår ankomst. Det private helsevesenet er effektivt på Kreta! Lite venting, og nok av leger til disposisjon. Denne gangen ble vi møtt av ei ny, gresk legedame og en ny ukjent legemann som var opptatt av å lytte på hjertet mitt. Vi la fram situasjonen på nytt, og samme prosedyre ble gjort i form av veing, klemming på bein, urinprøve-framvisning og blodtrykksmåling. Tror du faen ikke jeg fikk samme reprimanden om igjen, om salt-spising! Denne gangen hadde blodtrykket mitt steget ytterligere til 145/95. Det skal nevnes, at det ble brukt elektrisk blodtrykksmåler, gang på gang. Denne kontrollen ble avsluttet med at jeg var nødt til å komme tilbake samme kveld, siden blodtrykket hadde gått opp igjen, og fordi den nye legedamen ikke hadde sett meg før. Denne gangen ble jeg skikkelig skremt faktisk, og jeg så for meg en høst hjemme på sykehuset, uten mannen min og ensom om graviditeten videre. Jeg har aldri ligget på sykehus før, og akkurat nå fikk jeg veldig liten lyst. Hvis dette i det hele tatt kom til å gå bra, til vi kom hjem igjen. Både mannen min og jeg ble seriøst bekymret etter dette. Jeg var skuffet og forbanna, og følte meg skyldig i alt sammen. Siden jeg er overvektig også, virket det som bekymringen og det høye blodtrykket var vel fortjent. Null proteiener i urinprøven begynte å forundre meg, siden mye annet var feil . Den greske legedamen la til, at proteiner i urinen kom jeg til å få senere, siden det hørte sammen med høyt blodtrykk, men ikke kom samtidig. Min lille seier forsvant med det utsagnet.
Kvelden 12 august 08, var vi hos Dr. Vittorakis igjen. Denne gangen tror vi det var «sjefen sjøl», Dr. Vittorakis som møtte oss på kontoret, sammen med den første mannlige legen vi traff her forrige uke. Spørsmålene hagla, blodtrykket ble målt en drøss med ganger igjen og jeg ble bedt om å tisse i en kopp, siden jeg var gått tom for urinprøveglass hjemmeifra, og ikke hadde med selv denne gangen. Som til morgenen samme dag, var heldigvis prøven negativ. (Renvasket der iallefall...) Jeg følte meg så jævlig «avkledd» der jeg satt, rå-bekymret, feit, gravid, gjennomvåt av svette, nesten på gråten og full av skyldfølelse. Dr.Vittorakis satt og skriblet på ett ark, som viste seg å være en henvisning til sykehuset i Chania. Normalt sett hadde jeg jublet for å få en ekstra ultralyd gratis, men akkurat nå sprakk bobla og jeg begynte å sippe. Da dysset legemennene tingenes tilstand ned, smilende, med at ultralyden var kun for å sjekke at babyen hadde det bra og at jeg skulle ta det med ro. Litt sent å opptre som beroligende Dr. Smiley nå eller?
Taxituren fra Platanias til sykehuset i Chania var preget av dagen. Jeg var sliten og bekymret, og det samme var mannen min, der han satt i setet foran og snakket overfladisk blidt med taxisjåføren. På sykehuset ble vi tatt imot av sykehussekretærer, som tydeligvis lurte på hva vi hadde der å bestille. Mannen min klasket henvisningen fra Dr. Vittorakis på skranken, og vi fikk tildelt flere skjemaer som skulle fylles ut. Etter 20 minutters venting, dukket en sekretær opp. Hun viste oss inn i ett rom, der hun skulle opptre som «tolk», mellom sykehusets eneste gynekolog og oss. Han viste seg å være en vi døpte om til Dr. Vassilinis i etterkant. Med fet, krøllete hockeysveis gestikulerte han rundt seg på ekte grekervis. Vi fikk inntrykk av at han ikke så poenget med at vi var der. Han klarte dessuten å formidle, helt selv, at han syntes jeg var altfor tjukk. «It's naat guud for the beibi». Det er en annen historie, men tror man virkelig at overvektige vil være tjukke? Rund og blid liksom? Hva i all verden er det for en holdning? Mannen min og jeg ble bedt om å slå følge med Dr. Vassilinis ut fra sykehuset, gjennom et byggområde, inn ei dør igjen og oppover en spiraltrapp til hans private praksis. Det var ufattelig varmt og klamt der inne, og det som møtte oss først var en diger, orange gynekolog-undersøkelsesstol! Mannen min rygget idet vi skulle gå inn, men jeg fikk ham heldigvis med meg inn. Ikke ett sekund ville jeg være alene med Dr. Vassilinis med de bløte nakkekrøllene! Han «gikk gjennom» babyens kroppsdeler på en rutinert måte. Det eneste han sa «unødvendig» var: «It's a boy!» Før Dr. Vassilinis rakk å slå av skjermen, klarte vi å få med oss at lille Liam sugde på tommelen sin der inne. Vi fikk ingen bildeutskrift av gutten vår. Tilbake bar det til rommet på sykehuset, der «tolken»ventet. Alt sto heldigvis bra til med babyen, men det var viktig å formidle at tilfellet var nå, i dette øyeblikket. Dr. Vassilinis utstrålte at vi unødvendig hadde tatt av hans dyrbare tid, men vi var selvfølgelig glade for at alt var i orden med mini.
Etter dagen med to legebesøk og en ultralyd, prøvde vi å slappe av mest mulig og nyte ferien som var igjen fram til 16 august, uten mer legebesøk på Kreta. Vel hjemme i trygge, deilige Norge igjen 17 august. Dagen etter var jeg hos jordmor på kontroll. For en vanvittig lettelse å snakke med henne! Jeg fikk forståelsen av, at jordmor her hjemme synes blodtrykket mitt ble overdramatisert på Kreta. Det er normalt å ha litt forhøyet blodtrykk som gravid, og det samme med hevelser i kroppen. Hun målte dessuten blodtrykket mitt til 135/90, noe som er lavere enn jeg hadde på Kreta. Snille, kloke jordmor kunne fortelle at man dessuten ikke skal måle blodtrykket til gravide med elektrisk blodtrykksmåler, noe de gjorde på Kreta. Det kan gi feil resultat. Jeg fikk også «seieren» min tilbake, hva negativ urinprøve angår. Jordmor sa at man ikke nødvendigvis får proteiner i urinen, selv om man har litt høyt blodtrykk. Jeg hadde mest lyst til å kaste meg rundt halsen på henne, men tok meg sammen, og nøyde meg med å si at jeg var veldig fornøyd og lettet over å ha snakket med henne. Jordnære, norske jordmor som fikk meg til å føle meg friskere og normal igjen. En stor takk til deg!
Nå var det deilig å komme hjem igjen! Tenkte jeg skulle dele et reisebrev med dere. Håper noen gidder å lese, men hvis ikke, var det likevel godt å få det ut. På en tragi-komisk måte:
På Kreta med «høyt blodtrykk» og vann i kroppen
På legekontrollen hjemme før vi dro nedover, ble blodtrykket mitt målt til grenselandet, 140/90. Fastlegen min var i tvil om jeg skulle få reise, rådførte seg med gynekolog-spesialist og vi ble tilslutt enige om at jeg kunne få dra, hvis jeg gikk til en legekontroll på Kreta. Det hørtes ut som en enkel sak. Her er en ganske subjektiv fortelling om mitt møte med helsevesenet på Kreta:
23 uker gravid, vel nede på Kreta, fin sandstrand, sol og det som hører med. Jeg spiste verken ekstra salt på maten, grønnsaker (da de kan være uvasket og fulle av farlige basselusker), var forsiktig med kaffe og inntok ingen isbiter eller is forøvrig. Flinke, gravide piken! Varm ferskpresset juice, er også juice! Disse kravene var en kunst å få innfridd hos de greske kelnerne; «no ice and no salat, greens or vegetables.»
5 august 08, første legekontroll på Kreta hos Dr. Vittorakis i Platanias, en kort taxitur fra hotellet vårt i Kato Stalos. Det var mer enn varmt nok å oppholde seg oppe fra sjø, basseng og air-condition på dagtid, men trøstet meg med at det ble med dette ene legebesøket... Hender og føtter holdt på å sprenges, men jeg var ved godt mot. Vi ble møtt av en hyggelig dansk sekretær, og vi kom straks inn til legen, etter utfylling av diverse skjemaer. Jeg håpet at urinprøve-glasset i vesken min var tett, idet mannen min og jeg gikk inn på legekontoret. Sånt er pinlig, med flere tilstede. Vi ble møtt av to leger, en kvinnelig og en mannlig. Mens spørsmålene haglet på dårlig engelsk, til dels fra begge to, ble blodtrykket målt, legger og føtter klemt på og veing av framtidig mor gjort. Blodtrykket hadde gått opp til 140/95. Jeg fikk en reprimande på dårlig engelsk av damelegen, at jeg måtte slutte å spise så mye salt og generelt passe på hva jeg spiser. Skyldfølelsen kom snikende, selv om jeg visste at jeg spiste minimalt med salt. Det virket ikke som legedamen trodde meg, da jeg i forsvar prøvde å formidle lite salt-spising fra min side. Jeg hintet til mannen min, om han kunne formidle på litt god engelsk (han er engelsk-lærer), om de skulle ha urinprøve. Følte meg nesten som en kriminell, som skulle bevise at man ikke har noe smuss innabords, i dette tilfellet proteiner i urinen. Heldigvis hadde glasset holdt tett, noe jeg oppdaget da jeg flau dro det opp fra veska med legekontoret fylt opp med legesekretær, to leger, mannen min og meg. Jeg fikk bekreftet «ingen proteiner», noe som føltes som en seier i seg selv. Legedamen fikk formidlet på gresk-engelsk, at jeg måtte tilbake til dem minst en eller to ganger til, før hjemreise 1 ½ uke etter. Blodtrykket var litt for høyt, og jeg måtte ta det med ro. Mannen min og jeg ble levende kokt utenfor legekontoret i sola, mens vi ventet på taxi tilbake til hotellet. Det var godt å få seg et langt, avkjølende bad etter legekontrollen, der hovne hender og føtter ble mindre igjen. Vi bestemte oss for å ta en legekontroll til, for sikkerhets skyld, når det nærmet seg hjemreise. I mellomtiden sparket den lille gutten vår jevnlig, alle veier, til alle døgnets tider og til min store glede! Jeg glemte nesten å bekymre meg, når lille Liam sa: «Hei mamma!», fra magen.
12 august 08, andre legekontroll hos Dr. Vittorakis. Vi ble igjen møtt av den hyggelige sekretæren, som viste oss inn på legekontoret kort tid etter vår ankomst. Det private helsevesenet er effektivt på Kreta! Lite venting, og nok av leger til disposisjon. Denne gangen ble vi møtt av ei ny, gresk legedame og en ny ukjent legemann som var opptatt av å lytte på hjertet mitt. Vi la fram situasjonen på nytt, og samme prosedyre ble gjort i form av veing, klemming på bein, urinprøve-framvisning og blodtrykksmåling. Tror du faen ikke jeg fikk samme reprimanden om igjen, om salt-spising! Denne gangen hadde blodtrykket mitt steget ytterligere til 145/95. Det skal nevnes, at det ble brukt elektrisk blodtrykksmåler, gang på gang. Denne kontrollen ble avsluttet med at jeg var nødt til å komme tilbake samme kveld, siden blodtrykket hadde gått opp igjen, og fordi den nye legedamen ikke hadde sett meg før. Denne gangen ble jeg skikkelig skremt faktisk, og jeg så for meg en høst hjemme på sykehuset, uten mannen min og ensom om graviditeten videre. Jeg har aldri ligget på sykehus før, og akkurat nå fikk jeg veldig liten lyst. Hvis dette i det hele tatt kom til å gå bra, til vi kom hjem igjen. Både mannen min og jeg ble seriøst bekymret etter dette. Jeg var skuffet og forbanna, og følte meg skyldig i alt sammen. Siden jeg er overvektig også, virket det som bekymringen og det høye blodtrykket var vel fortjent. Null proteiener i urinprøven begynte å forundre meg, siden mye annet var feil . Den greske legedamen la til, at proteiner i urinen kom jeg til å få senere, siden det hørte sammen med høyt blodtrykk, men ikke kom samtidig. Min lille seier forsvant med det utsagnet.
Kvelden 12 august 08, var vi hos Dr. Vittorakis igjen. Denne gangen tror vi det var «sjefen sjøl», Dr. Vittorakis som møtte oss på kontoret, sammen med den første mannlige legen vi traff her forrige uke. Spørsmålene hagla, blodtrykket ble målt en drøss med ganger igjen og jeg ble bedt om å tisse i en kopp, siden jeg var gått tom for urinprøveglass hjemmeifra, og ikke hadde med selv denne gangen. Som til morgenen samme dag, var heldigvis prøven negativ. (Renvasket der iallefall...) Jeg følte meg så jævlig «avkledd» der jeg satt, rå-bekymret, feit, gravid, gjennomvåt av svette, nesten på gråten og full av skyldfølelse. Dr.Vittorakis satt og skriblet på ett ark, som viste seg å være en henvisning til sykehuset i Chania. Normalt sett hadde jeg jublet for å få en ekstra ultralyd gratis, men akkurat nå sprakk bobla og jeg begynte å sippe. Da dysset legemennene tingenes tilstand ned, smilende, med at ultralyden var kun for å sjekke at babyen hadde det bra og at jeg skulle ta det med ro. Litt sent å opptre som beroligende Dr. Smiley nå eller?
Taxituren fra Platanias til sykehuset i Chania var preget av dagen. Jeg var sliten og bekymret, og det samme var mannen min, der han satt i setet foran og snakket overfladisk blidt med taxisjåføren. På sykehuset ble vi tatt imot av sykehussekretærer, som tydeligvis lurte på hva vi hadde der å bestille. Mannen min klasket henvisningen fra Dr. Vittorakis på skranken, og vi fikk tildelt flere skjemaer som skulle fylles ut. Etter 20 minutters venting, dukket en sekretær opp. Hun viste oss inn i ett rom, der hun skulle opptre som «tolk», mellom sykehusets eneste gynekolog og oss. Han viste seg å være en vi døpte om til Dr. Vassilinis i etterkant. Med fet, krøllete hockeysveis gestikulerte han rundt seg på ekte grekervis. Vi fikk inntrykk av at han ikke så poenget med at vi var der. Han klarte dessuten å formidle, helt selv, at han syntes jeg var altfor tjukk. «It's naat guud for the beibi». Det er en annen historie, men tror man virkelig at overvektige vil være tjukke? Rund og blid liksom? Hva i all verden er det for en holdning? Mannen min og jeg ble bedt om å slå følge med Dr. Vassilinis ut fra sykehuset, gjennom et byggområde, inn ei dør igjen og oppover en spiraltrapp til hans private praksis. Det var ufattelig varmt og klamt der inne, og det som møtte oss først var en diger, orange gynekolog-undersøkelsesstol! Mannen min rygget idet vi skulle gå inn, men jeg fikk ham heldigvis med meg inn. Ikke ett sekund ville jeg være alene med Dr. Vassilinis med de bløte nakkekrøllene! Han «gikk gjennom» babyens kroppsdeler på en rutinert måte. Det eneste han sa «unødvendig» var: «It's a boy!» Før Dr. Vassilinis rakk å slå av skjermen, klarte vi å få med oss at lille Liam sugde på tommelen sin der inne. Vi fikk ingen bildeutskrift av gutten vår. Tilbake bar det til rommet på sykehuset, der «tolken»ventet. Alt sto heldigvis bra til med babyen, men det var viktig å formidle at tilfellet var nå, i dette øyeblikket. Dr. Vassilinis utstrålte at vi unødvendig hadde tatt av hans dyrbare tid, men vi var selvfølgelig glade for at alt var i orden med mini.
Etter dagen med to legebesøk og en ultralyd, prøvde vi å slappe av mest mulig og nyte ferien som var igjen fram til 16 august, uten mer legebesøk på Kreta. Vel hjemme i trygge, deilige Norge igjen 17 august. Dagen etter var jeg hos jordmor på kontroll. For en vanvittig lettelse å snakke med henne! Jeg fikk forståelsen av, at jordmor her hjemme synes blodtrykket mitt ble overdramatisert på Kreta. Det er normalt å ha litt forhøyet blodtrykk som gravid, og det samme med hevelser i kroppen. Hun målte dessuten blodtrykket mitt til 135/90, noe som er lavere enn jeg hadde på Kreta. Snille, kloke jordmor kunne fortelle at man dessuten ikke skal måle blodtrykket til gravide med elektrisk blodtrykksmåler, noe de gjorde på Kreta. Det kan gi feil resultat. Jeg fikk også «seieren» min tilbake, hva negativ urinprøve angår. Jordmor sa at man ikke nødvendigvis får proteiner i urinen, selv om man har litt høyt blodtrykk. Jeg hadde mest lyst til å kaste meg rundt halsen på henne, men tok meg sammen, og nøyde meg med å si at jeg var veldig fornøyd og lettet over å ha snakket med henne. Jordnære, norske jordmor som fikk meg til å føle meg friskere og normal igjen. En stor takk til deg!
