Til dere enslige der ute....

[Oktobermum39år]

Til dere enslige der ute?
Det ble slutt med meg og samboer for ca 6 uker siden. Det var han som gjorde det slutt.... Jeg fant ut jeg var gravid 2 uker etterpå. Graviditeten var ikke planlagt.... . Han vil jeg skal ta abort men det kommer ikke til å skje...
Hvordan har dere tenkt å forholde dere til xparten nå i tiden framover?
Har dårlig samvittighet fordi jeg gleder meg over graviditeten mens han er sterkt uenig....
Føler meg også veldig egoistisk som velger å bære fram dette barnet....

 

[Lilliana]

Da jeg var 18 ble jeg gravid for første gang. Så snart vi fant ut om graviditeten gjorde han det slutt. Han presset meg til abort, men jeg nekta blankt i starten. Over de neste ukene begynte han å smiske seg inn igjen, var så "god" mot dumme meg som ikke viste mitt eget beste. Han fikk min mor med på laget, og sammen greide de tilslutt å presse meg langt nok. Jeg sto helt alene med ønake om å beholde, med eller uten ham, men presset og truslene om at jeg kom til å være uten noen ved min side, både fra han og familie ble for mye. Jeg var 10 uker på vei da jeg tok abort. Når jeg våknet fra narkosen husker jeg at jeg hylgrein å ropte etter babyen min, han satt ved siden av senga å bare så på. En sykepleier kom bort å trøsta og sa det var for sent, at det var over nå. Han kjørte meg hjem og sa bare "Da ordna det seg da. Ikke kontakt meg igjen, lille venn. Er ferdig med deg nå." Han satte seg i bilen å kjørte, og det var siste gang jeg så han.

Jeg har gjort mye i mitt liv, og vært gjennom mange ting- men dette valget er til dags dato det eneste jeg angrer på.

Mine ord til deg: Om du ønsker å beholde barnet, GJØR DET. Ikke la noen andre presse deg, eller gi deg dårlig samvittighet. Det er overhode ikke egoistisk å bære fram et barn, og den eksen din kan hute seg til helvete

 

[Oktobermum39år]

Sterk historie, takk for at du delte....


Føler meg så dritt over at jeg skal bestemme å ta dette valget alene...og tenker litt på rykter og hva folk kommer til å si... Jeg bor på en liten plass...
Uff det er ikke lett dette...
Men har aldri vært innom tanken på abort... Det er liksom bestemt... Tenk at noe higer etter livet der inne oppi alt dette kaoset i mitt liv nå...
Gandke underlig at dette skulle skje midt i ett brudd....
Men bruddet kom like overraskende på meg som graviditeten.... Men litt usikker på hvordan jeg skal forholde meg til han fremover.... Noen gode råd her? noen andre i samme situasjon!?

 

[Tvillingen88]

Jeg er ikke i samme situasjonen, men mitt råd er og snakke med legen din eller jordmor om dette.
slik at dere på sikt kan på veiledning /hjelp av familie vern kontor eller lignende som har vært borti utallige slike saker.

Å jeg tenker at eksen din etterhvert kanskje vil få et annet forhold til babyen.
Han må kanskje lande mitt han også.
Alt går seg til , det kan ta tid så erfaringen min med andre venninner i lignende situasjoner er og slappe litt av og kanskje ta det litt som det kommer.
Prøv heller å ny graviditeten din så ikke den blir ødelagt av stress ift eksen din.
Dette er jo ganske ferskt så jeg hadde latt han få litt tid til å summe seg med tanken på å få barn med en han ikke er sammen med lengre.

 

[svizzrulla]

Uff så tøft det må være! Jeg har desverre ingen erfaring selv. Men jeg tenker at du ikke må føle deg presset til å gjøre noe du ikke ønsker. Det er din kropp. Han var desverre med på å lage den babyen og om han ikke ønsket barn burde han tatt ansvar for det selv.
Du kan snakke med jordmor/lege om dette, amathea er også en fin organisasjon du kan få støtte og råd hos. Familievernkontoret kan hjelpe dere med dialog og hjelpe dere til avtaler for barnet når det kommet.
Ønsker deg masse lykke til!

 

[Håpefullmamma]

Huff, skjønner dette må være vanskelig! Har ingen gode råd, men lykke til

 

[Ipek]

Mitt råd til deg er å konsentrere deg om kun deg selv og den vesle i magen. Ikke tenk på han og hva han føler eller ikke føler. Det er vanskelig kanskje, men det blir lettere.

Jeg kjenner igjen følelsen av at det er noe dritt å bestemme alene, å tre en uønsket skjebne nedover hodet på noen som absolutt ikke vil. Sånn er det her også. Vi har ikke gått fra hverandre. Enda. Men forholdet er veldig skjørt, og det at jeg alene bestemte meg for å beholde var noe han tok hardt og klandret meg for. Jeg kunne i det minste late som at han hadde med et ord i laget, sa han.

Men nok om det. Budskapet mitt er at vi har hatt flere uker der vi har hatt det vondt begge to. Han på sin måte og jeg på min måte ved at han har skyvd meg vekk, jeg har vært redd for å miste han. Men det vonde døyves faktisk, og etter noen dager fant jeg ut at -nei pokker heller, jeg skal ikke sitte her og vente på han, og vente med å både glede meg over det som skjer eller å se framover. Han får komme på banen når og om han vil og er klar, og fram til det skjer, så får han styre på på egen hånd.

Så sum a sumarum, ta vare på deg selv og magen, og la han bestemme over sin rolle. Vær klar til å ta i mot han som far til barnet om han kommer, og vis han høflig respekt. Mer enn det fortjener han ikke etter å ha dumpa deg. Han skulle jo ha snakket med deg på forhånd om ståa, og ikke latt bruddet kommet så overraskende på. Det var dårlig gjort. Men alt i alt er han faren, og med tid og stunder kan dere kanskje finne en rytme sammen som gir et godt samarbeid om barnet selv om dere ikke er kjærester.

Lykke til med tiden framover. Håper du har det godt innimellom de vonde stundene (som jeg regner med er der pga bruddet).

 

[Vetlespire]

Jeg har ikke en slik situasjon selv, men jeg ønsker å sende masse styrkeklemmer - stol på deg selv og at DITT valg er det riktige

 

[Chawa]

Da jeg var 18 år så ble jeg uplanlagt gravid med min første. Var ikke i et forhold, og barnets far ønsket svært gjerne at jeg tok abort. Det kom ikke på tale, og han ble sur, men det gikk seg til. Han er veldig glad i barnet sitt, er en snill pappa selv om han egentlig var ferdig med barn og på mange måter oppdrar barnet som et barnebarn (altså uten grenser og skjemmer bort veldig). Så alt i alt vil jeg si det gikk bra.
Nå kjenner ikke jeg eksen din, men anbefaler å hele tiden være tydelig på at dette barnet kommer til å bli født, slik at han både vet hvor du står, at du har bestemt deg og at han får tid til å ta det innover seg. Man kan ikke tvinge dem til å stille opp, og jeg tenker ofte at i de tilfellene hvor en part ikke ønsker å stille opp så er det kanskje også det beste for barnet (i motsetning til å presse frem en relasjon som ikke blir god), men man må jo håpe på det beste. Det er mange tilfeller hvor man ender opp med å bli glad i barnet likevel og tar rollen på strak arm, selv om man ble sur først.
Tror ikke jeg har så mye å tilføre egentlig. Man må nok bare gi det tid, være ærlig og være åpen for flere utfall.
Jeg kjenner ei som var i en liknende situasjon. Far hadde ingenting med barnet å gjøre de første årene, men kom mer på banen etterhvert og de fikk et godt forhold.