tigergirl
Forumet er livet
tirsdag 21 mai 2008!
har tenkt på lenge om jeg skal lage noe dagebok eller ei, og har funnet ut at det vil jeg. Slik at jeg kan dele min erfaring ved en sa og veien til en ny graviditet. Og det blir litt letter for meg, det er rart med utrolig hva det hjelper å snakke om ting.
min første positiv test:
fredag 25 april insisterte min mann på at jeg skulle ta en graviditets test, jeg hadde egentlig gitt opp håpet, og så får meg at dette skulle bli min lengste syklus ever, på dag 81. Men jeg gav etter og tok testen fredagsmornig, mens jeg testet tenkte jeg "hahah jeg er ikke gravid, bare tull, det passer ikke med fødsel i desember, mye stress osv", men det var ikke gått 5 sekunder før ett tydelig blått kryss kom frem, HERREGUD vi er gradive, sprang inn til mann og sa full av tårer: Er du klar til å bli pappa?
jaaaaaaaaaaa, sa han og vi grein en liten stund. Måtte på jobb så vi skulle snakke mer seinere.
På jobb tenkte jeg bare på det inni min mage, jeg fortalte det til min sjef siden hun vet alt om at vi har vært prøvere siden bryllupet. Hun ble kjempe glad. Min mann fortalte det til sin gode venn. Det var kjetk å kunne si det til noen. Vi ble eninge om å gå til gynekolog for å se hvor langt vi var på vei, og om alt da var bra skulle våre nærmeste få vite det.
Vi som trodde vi var 4 uker på vei, og så viste det seg at vi var 6 uker på vei, vi fikk både se/høre hjertet, men vi fikk beskjed at det fremdeles var to kritiske uker igjen, men vi skulle leve som normalt.
1 mai, dagen vi fortalte det.
Vi hadde kjøpt fire par hvite baby sokker som vi skrev, mormor , morfar, farmor og farfar på og pakket dem inn. Først fikk mine svingerforeldre pakkene, og det ble grining og glede der, en time etter på fikk mine foreldre pakkene og det ble mye ståhei der oxo. En gledens dag .
den dagen sa/ma startet. 4 mai søndag
oppdaget litt brunt utflod i trusen, ble kjempe bekymret, har jo ikke opplevd dette før, og aldri gravid så alt er liksom helt nytt for meg. men fant fort ut at så lenge det ikke var friskt blod eller smerter var dette helt ufarlig og svært vanlig.
mandag til torsdag 5 mai til 8 mai.
utfloden fortsatte og så ikke ut som om det noen ende ville ta, fremdeles var jeg rolig, og skiftet truseinnlegg etterhvert, og var veldig positiv , dette var ikke noe farlig. Selve torsdagen på jobb begynte jeg å føle meg litt uvæl, visste ikke helt hva, men følte på meg at noe var gale, jeg var ikke helt slik som jeg pleier, begynte å få vondt i magen, og det kom mange stikk etterhvert. Følte at mensen var på vei. Nå var utflodet begynt å bli mer rødlig, og når jeg stakk fingeren inn så gjorde det enda mer vondt og enda mer kom. Ble veldig bekymret, dette likte jeg ikke, etter jobb ringte jeg til gy, fikk beskjed at dette kunne gå begge veier, måtte bare stole på kroppen og om det kom friskt blod kunne jeg komme inn på lørdag .
fredag 9 mai.
denne dagen fikk jeg store smerter i magen og det begynte å komme bitte små brune klomper ut. Hadde skikkelig vondt i magen, mye verre en en skikkelig kraftig mens. Klarte så vidt å komme meg igjennom arbeidsdagen, men er flink å skjule smerter. Kom hjem og dum som jeg er så er fredagen en dag der jeg vasker huset, så dermed gjorde jeg det. Tenkte jo at det er jo ikke noe friskt blod enda.
lørdag 10 mai.
Nå startet det å blø friskt blod, og mengden økte, NEI, tenkte jeg nå er alt over. Alle mine symptomer forsvant den uken det startet med brunt utflod, så følte meg ikke noe gravid. Hadde enorme smerter denne dagen, men klarte allikavel å handle og gjørde de vi skulle før timen.
Inne hos gy forklarte vi hva som hadde skjedd, og legen mente dette var en sa, så alt håp var ute. Men ved ultralyden fikk vi se et friskt embryn som hadde det kjempe bra, hjertet beveget seg og alt var normal. Legen kunne ikke si hvor blodet kom i fra, men dette kunne også være en begynnelse på sa, eller at det var en tvilling som var gått tapt, eller at blødningen kom fra livmoren. Ble sykemeldt i to uker, fikke beskjed om å ta det med ro, og fikk to medikamenter som skulle hjelpe på.
Kom hjem og var utrolig lettet,var jo fremdeles gravid. Men hele denne kvelden hadde jeg svært vondt og blødde en god del.
søndag 11 mai
Dette ble den værste dagen, jeg hadde så vondt at jeg ikke klarte å gjøre noe, bare heiv innpå med paracetter tror i løpet av kvelden hadde jeg tatt 22 stykk, ikke bra, men slik ble det. Måtte bare gå å legge meg tidelig, hadde brukt alle mine krefter på smertene, så var helt utslitt.
Klokken 03.00 våknet jeg av at noe sprakk inni min mage, og da skjønte jeg at nå var det slutt. Følte det på hele meg, nå var alt over, og den lille i magen døde.
mandag 12 mai
Ikke noe smerter mer, helt utrolig deilig, jeg kunne fungere som meg igjen. Tok å dusja og stelte meg skikkelig. Men fremdeles så blødde jeg, skiftet tre nattbind denne dagen.
tirsdag 13 mai
Merker bivirkningen av medisinene , ble så innmari trøtt. Fremedeles ingen smerter, men nå begynte korsryggen å verke. Midt på dagen ble dette så heftig at jeg fort fant sengen igjen og ble sittende i den helt til legge tid igjen.
onsdag 14 mai
Verkte fremdels i ryggen og blødningen det samme. Men i tillegg begynte høyre skulder å verke, kunne ikke løfte eller gjøre noe med armen, bare ta det med ro.
torsdag 15 mai
JA, blødningen er blitt mindre, kan se ut som om de stopper. Kjenner jeg ble lettet. skulderen gav seg, men nå begynte det et skikkelig verk i venstre hofte. He he skal jo alltid være noe elendighet med meg.
fredag 16 mai
HEIA BRANN!!!
Ikke noe blod i nattbindet, er det ferdig nå, var på vorspiel denne kvelden, men drakk selvsagt ikke, kom ikke noe blod denne dagen. Helt deilig.
lørdag 17 mai
Merket meg litt uvæl igjen, veldig hormonel. Orket ikke så mye, men tror dette var nerver siden vi skulle inn igjen til gu neste dag. Og at det kom fremdeles friskt blod. Måtte begynne med bindt ijgen. FAENS DRITT.
søndag 18 mai
domme dagen , iiiiiiiik
Mens vi var der inne stile han meg spørsmålet, føler du deg gravid, ville jeg ikke svare, jeg hadde vist dette svaret lenge. Ultralydundersøkelsen viste oss et dødt embryn, nå var det over på ekte. Min ektemann tok dette svært tungt, han hadde hele tiden vært optimist og positiv. Fikk to valg enten utskraping eller bruke medisiner for å få det ut.
har tenkt på lenge om jeg skal lage noe dagebok eller ei, og har funnet ut at det vil jeg. Slik at jeg kan dele min erfaring ved en sa og veien til en ny graviditet. Og det blir litt letter for meg, det er rart med utrolig hva det hjelper å snakke om ting.
min første positiv test:
fredag 25 april insisterte min mann på at jeg skulle ta en graviditets test, jeg hadde egentlig gitt opp håpet, og så får meg at dette skulle bli min lengste syklus ever, på dag 81. Men jeg gav etter og tok testen fredagsmornig, mens jeg testet tenkte jeg "hahah jeg er ikke gravid, bare tull, det passer ikke med fødsel i desember, mye stress osv", men det var ikke gått 5 sekunder før ett tydelig blått kryss kom frem, HERREGUD vi er gradive, sprang inn til mann og sa full av tårer: Er du klar til å bli pappa?
jaaaaaaaaaaa, sa han og vi grein en liten stund. Måtte på jobb så vi skulle snakke mer seinere.
På jobb tenkte jeg bare på det inni min mage, jeg fortalte det til min sjef siden hun vet alt om at vi har vært prøvere siden bryllupet. Hun ble kjempe glad. Min mann fortalte det til sin gode venn. Det var kjetk å kunne si det til noen. Vi ble eninge om å gå til gynekolog for å se hvor langt vi var på vei, og om alt da var bra skulle våre nærmeste få vite det.
Vi som trodde vi var 4 uker på vei, og så viste det seg at vi var 6 uker på vei, vi fikk både se/høre hjertet, men vi fikk beskjed at det fremdeles var to kritiske uker igjen, men vi skulle leve som normalt.
1 mai, dagen vi fortalte det.
Vi hadde kjøpt fire par hvite baby sokker som vi skrev, mormor , morfar, farmor og farfar på og pakket dem inn. Først fikk mine svingerforeldre pakkene, og det ble grining og glede der, en time etter på fikk mine foreldre pakkene og det ble mye ståhei der oxo. En gledens dag .
den dagen sa/ma startet. 4 mai søndag
oppdaget litt brunt utflod i trusen, ble kjempe bekymret, har jo ikke opplevd dette før, og aldri gravid så alt er liksom helt nytt for meg. men fant fort ut at så lenge det ikke var friskt blod eller smerter var dette helt ufarlig og svært vanlig.
mandag til torsdag 5 mai til 8 mai.
utfloden fortsatte og så ikke ut som om det noen ende ville ta, fremdeles var jeg rolig, og skiftet truseinnlegg etterhvert, og var veldig positiv , dette var ikke noe farlig. Selve torsdagen på jobb begynte jeg å føle meg litt uvæl, visste ikke helt hva, men følte på meg at noe var gale, jeg var ikke helt slik som jeg pleier, begynte å få vondt i magen, og det kom mange stikk etterhvert. Følte at mensen var på vei. Nå var utflodet begynt å bli mer rødlig, og når jeg stakk fingeren inn så gjorde det enda mer vondt og enda mer kom. Ble veldig bekymret, dette likte jeg ikke, etter jobb ringte jeg til gy, fikk beskjed at dette kunne gå begge veier, måtte bare stole på kroppen og om det kom friskt blod kunne jeg komme inn på lørdag .
fredag 9 mai.
denne dagen fikk jeg store smerter i magen og det begynte å komme bitte små brune klomper ut. Hadde skikkelig vondt i magen, mye verre en en skikkelig kraftig mens. Klarte så vidt å komme meg igjennom arbeidsdagen, men er flink å skjule smerter. Kom hjem og dum som jeg er så er fredagen en dag der jeg vasker huset, så dermed gjorde jeg det. Tenkte jo at det er jo ikke noe friskt blod enda.
lørdag 10 mai.
Nå startet det å blø friskt blod, og mengden økte, NEI, tenkte jeg nå er alt over. Alle mine symptomer forsvant den uken det startet med brunt utflod, så følte meg ikke noe gravid. Hadde enorme smerter denne dagen, men klarte allikavel å handle og gjørde de vi skulle før timen.
Inne hos gy forklarte vi hva som hadde skjedd, og legen mente dette var en sa, så alt håp var ute. Men ved ultralyden fikk vi se et friskt embryn som hadde det kjempe bra, hjertet beveget seg og alt var normal. Legen kunne ikke si hvor blodet kom i fra, men dette kunne også være en begynnelse på sa, eller at det var en tvilling som var gått tapt, eller at blødningen kom fra livmoren. Ble sykemeldt i to uker, fikke beskjed om å ta det med ro, og fikk to medikamenter som skulle hjelpe på.
Kom hjem og var utrolig lettet,var jo fremdeles gravid. Men hele denne kvelden hadde jeg svært vondt og blødde en god del.
søndag 11 mai
Dette ble den værste dagen, jeg hadde så vondt at jeg ikke klarte å gjøre noe, bare heiv innpå med paracetter tror i løpet av kvelden hadde jeg tatt 22 stykk, ikke bra, men slik ble det. Måtte bare gå å legge meg tidelig, hadde brukt alle mine krefter på smertene, så var helt utslitt.
Klokken 03.00 våknet jeg av at noe sprakk inni min mage, og da skjønte jeg at nå var det slutt. Følte det på hele meg, nå var alt over, og den lille i magen døde.
mandag 12 mai
Ikke noe smerter mer, helt utrolig deilig, jeg kunne fungere som meg igjen. Tok å dusja og stelte meg skikkelig. Men fremdeles så blødde jeg, skiftet tre nattbind denne dagen.
tirsdag 13 mai
Merker bivirkningen av medisinene , ble så innmari trøtt. Fremedeles ingen smerter, men nå begynte korsryggen å verke. Midt på dagen ble dette så heftig at jeg fort fant sengen igjen og ble sittende i den helt til legge tid igjen.
onsdag 14 mai
Verkte fremdels i ryggen og blødningen det samme. Men i tillegg begynte høyre skulder å verke, kunne ikke løfte eller gjøre noe med armen, bare ta det med ro.
torsdag 15 mai
JA, blødningen er blitt mindre, kan se ut som om de stopper. Kjenner jeg ble lettet. skulderen gav seg, men nå begynte det et skikkelig verk i venstre hofte. He he skal jo alltid være noe elendighet med meg.
fredag 16 mai
HEIA BRANN!!!
Ikke noe blod i nattbindet, er det ferdig nå, var på vorspiel denne kvelden, men drakk selvsagt ikke, kom ikke noe blod denne dagen. Helt deilig.
lørdag 17 mai
Merket meg litt uvæl igjen, veldig hormonel. Orket ikke så mye, men tror dette var nerver siden vi skulle inn igjen til gu neste dag. Og at det kom fremdeles friskt blod. Måtte begynne med bindt ijgen. FAENS DRITT.
søndag 18 mai
domme dagen , iiiiiiiik
Mens vi var der inne stile han meg spørsmålet, føler du deg gravid, ville jeg ikke svare, jeg hadde vist dette svaret lenge. Ultralydundersøkelsen viste oss et dødt embryn, nå var det over på ekte. Min ektemann tok dette svært tungt, han hadde hele tiden vært optimist og positiv. Fikk to valg enten utskraping eller bruke medisiner for å få det ut.
