Gammel bruker, men vil ikke skrive dette med den ordentlige da enkelte kjenner meg her inne IRL!
[hr]
Jeg tenker veldig mye på døden jeg. Helt sykt. Jeg er livredd noe skal skje babyen min hele tiden. Ser for meg når jeg er ute å kjører bil gjerne at vi blir påkjørt. Jeg klarer å se for meg at det skjer noe med henne, med meg, noe som gjør at jeg ikke klarer å redde henne!
Når jeg ser det, er det så virkelig. Det er blod, knust bil, politi, ambulanse. Ja, you name it... Jeg må stoppe bilen og trekke pusten dypt å tørke bort tårer.
Kjører jeg alene, skjer det samme. Tenker, hva om jeg kjører rett inn i denne veggen! Kommer jeg til å dø? Eller bare ligge i virkelig sterke smerter? Jeg kan se sårene mine etter kræsjet!
Hva skjer da med babyen min? Med min samboer?
Ligger jeg i badekaret, legger jeg meg under vann. Tenk om jeg ikke kommer meg opp? Om jeg bare svelger vannet og blir liggende under der?
Har alle disse tankene! Men eneste tanken som aldri skremmer meg er om jeg selv dør! Og det syns jeg er skremmende! Om min samboer dør, eller min baby, da legger jeg meg ned på bakken å dør selv. Det hadde jeg ikke taklet!
Fra før har jeg enorme kutt på venstre håndleddet mitt. Dette er fortid, men med så mye, frister det enda... Min samboer vet om disse, og han er enda redd for noe skal skje. Men ingenting viser at noe skal skje med meg. Hvertfall ikke for andre sine øyne, kun inni meg!
Av og til vil jeg bare vite om det gjerne hadde vært best å dø... Men vil ikke miste minn samboer og baby!
Nei, utrolig mye tanker og vet ikke en gang om jeg er på riktig plass for å skrive dette, måtte bare ha det ut.
Dette er vel ikke normalt, er det vel? [&:]
Tusen takk til dere som leste.
[hr]
Jeg tenker veldig mye på døden jeg. Helt sykt. Jeg er livredd noe skal skje babyen min hele tiden. Ser for meg når jeg er ute å kjører bil gjerne at vi blir påkjørt. Jeg klarer å se for meg at det skjer noe med henne, med meg, noe som gjør at jeg ikke klarer å redde henne!
Når jeg ser det, er det så virkelig. Det er blod, knust bil, politi, ambulanse. Ja, you name it... Jeg må stoppe bilen og trekke pusten dypt å tørke bort tårer.
Kjører jeg alene, skjer det samme. Tenker, hva om jeg kjører rett inn i denne veggen! Kommer jeg til å dø? Eller bare ligge i virkelig sterke smerter? Jeg kan se sårene mine etter kræsjet!
Hva skjer da med babyen min? Med min samboer?
Ligger jeg i badekaret, legger jeg meg under vann. Tenk om jeg ikke kommer meg opp? Om jeg bare svelger vannet og blir liggende under der?
Har alle disse tankene! Men eneste tanken som aldri skremmer meg er om jeg selv dør! Og det syns jeg er skremmende! Om min samboer dør, eller min baby, da legger jeg meg ned på bakken å dør selv. Det hadde jeg ikke taklet!
Fra før har jeg enorme kutt på venstre håndleddet mitt. Dette er fortid, men med så mye, frister det enda... Min samboer vet om disse, og han er enda redd for noe skal skje. Men ingenting viser at noe skal skje med meg. Hvertfall ikke for andre sine øyne, kun inni meg!
Av og til vil jeg bare vite om det gjerne hadde vært best å dø... Men vil ikke miste minn samboer og baby!
Nei, utrolig mye tanker og vet ikke en gang om jeg er på riktig plass for å skrive dette, måtte bare ha det ut.
Dette er vel ikke normalt, er det vel? [&:]
Tusen takk til dere som leste.