Tenker dere samlivsbrudd når dere krangler?

[millemarie]

Når dere krangler med samboeren / mannen deres? Alt fra sånn dårlig stemning til sikkelig ugreie situasjoner.

Tenker dere at forholdet ikke fungerer og at det må bli slutt da, eller klarer dere å tenke oppi alt at ting blir bedre?

Jeg blir så såra og lei meg hver gang det er diskusjoner og tenker hver gang at vi ikke passer og at det kommer til å bli slutt, men vi blir jo alltid venner igjen da
Jeg bare syntes det er såå ubehagelig når man ikke er venner!!

 

[Snurri]

Jeg vet ikke om det finnes noe slikt som sjelevenner eller virkelig kompatibilitet. Det handler nok først å fremst om at begge parter er modne for et forhold og villige til å gi mye. Det er kanskje ikke så unaturlig å tenke seg at det svinger litt. Akkurat nå har du kanskje en periode hvor du egentlig ikke har så lyst til å være i et forhold. Sånn helt uavhengig av mannen. Ikke rart man da krangler eller tenker på samlivsbrudd. Men det går isåfall ikke på kompatibilitet, men mer på at du selv ikke er i forholds-modus.
Og så kan det svinge tilbake igjen, og så ønsker du et forhold igjen. Greia er vel å finne en måte å holde på forholdet mens man er i denne fasen hvor man egentlig vil ut.
Hva med å unne deg selv mer tid borte fra han i en periode? Dra mer ut på aktiviteter uten han?
Jeg tror faktisk ikke så mye på dette med å gjøre alt sammen og sitte sammen hver kveld eller slikt, at det skal styrke forholdet. Ikke når man har en fot ut døra eller tenker mye på å gjøre det slutt. Om man går med slike tanker, så tror jeg at det å sitte oppå hverandre hele tiden vil gjøre vondt værre. Jeg tenker at om man er i en fase hvor man behøver mer rom og frihet, så burde man heller tillate seg selv det. Gjør ting alene (eller med barna, bare uten mannen). Finn ditt sted. Og så får man heller prioritere par-aktiviteter når man er på rett sted mentalt.

 

[B]

Når dere krangler med samboeren / mannen deres? Alt fra sånn dårlig stemning til sikkelig ugreie situasjoner.

Tenker dere at forholdet ikke fungerer og at det må bli slutt da, eller klarer dere å tenke oppi alt at ting blir bedre?

Jeg blir så såra og lei meg hver gang det er diskusjoner og tenker hver gang at vi ikke passer og at det må bli slutt, men vi blir jo alltid venner igjen. Men hver gang vi krangler drar jeg opp tema samlivsbrudd liksom.
I «kampens hete» så blir jeg helt sånn utafor følelsesmessig.

Er det vanlig eller? Jenta vår elsker jo han og vi planlegger i utgangspunktet en til på sikt. bortsett fra når vi krangler....da er jeg nesten på vei ut døra Hun ville nok tapt mye i livet sitt uten å ha kontakt med han hver dag.

Selvom han er så sær og teit innimellom. Han er litt sånn på at han alltid skylder på meg, og jeg er den som sier mest unnskyld og sender mest fine meldinger osv, men han sier han aldri husker jeg noengang har sagt unnskyld. Er sånne småting liksom, småting som likevel betyr mye for meg da.

Jeg tenker sjelden samlivsbrudd, men av og til hvis det virker som vi er på to helt ulike planeter.

Jeg har lest flere innlegg fra deg om dette teamet, og tenker at dere kanskje burde søke hjelp hos familievernkontoret eller andre. Du skriver at han skylder på deg, men dine innlegg virker litt som at du i grunnen skylder på han. Sannheten er nok litt midt mellom, dere har begge skyld. Det virker som konfliktene mellom dere egentlig har et skjær av alvor og at dere kan komme til en situasjon der det blir nok. Det er derfor jeg synes dere bør få hjelp utenfra til å kommunisere bedre og å forstå hverandre bedre.

Når du sier at du tenker samlivsbrudd i konflikter, så håper jeg også at du ikke sier det til han? Det er i så fall et svik av deg, for da må han leve med en slik trussel over seg og sånt kan folk få nok av en dag.

 

[millemarie]

Jeg tenker sjelden samlivsbrudd, men av og til hvis det virker som vi er på to helt ulike planeter.

Jeg har lest flere innlegg fra deg om dette teamet, og tenker at dere kanskje burde søke hjelp hos familievernkontoret eller andre. Du skriver at han skylder på deg, men dine innlegg virker litt som at du i grunnen skylder på han. Sannheten er nok litt midt mellom, dere har begge skyld. Det virker som konfliktene mellom dere egentlig har et skjær av alvor og at dere kan komme til en situasjon der det blir nok. Det er derfor jeg synes dere bør få hjelp utenfra til å kommunisere bedre og å forstå hverandre bedre.

Når du sier at du tenker samlivsbrudd i konflikter, så håper jeg også at du ikke sier det til han? Det er i så fall et svik av deg, for da må han leve med en slik trussel over seg og sånt kan folk få nok av en dag.

Flere innlegg? Det kan ikke stemme men vet jeg hadde et tidligere hvertfall, men jeg liker ikke at gamle innlegg kommer opp. Er så ubehagelig. Situasjoner forandrer seg osv men ja jeg har sikkert skyldt på han også. Men han sier selv han ikke er enkel å leve med, men han er jo veldig snill sånn i det store og hele.

men ja, parterapi hadde vært gull, problemet er at han nekter og er konfliktsky. Men men.

Lurte mer på om det er vanlig hos andre å tenke når dere krangler at dere tenker det blir slutt eller ikke liksom. Jeg blir alltid så i tvil, men jeg mistenker at det ligger hos meg og mine dårlige evner til å være i en ugrei situasjon

 

[millemarie]

Jeg vet ikke om det finnes noe slikt som sjelevenner eller virkelig kompatibilitet. Det handler nok først å fremst om at begge parter er modne for et forhold og villige til å gi mye. Det er kanskje ikke så unaturlig å tenke seg at det svinger litt. Akkurat nå har du kanskje en periode hvor du egentlig ikke har så lyst til å være i et forhold. Sånn helt uavhengig av mannen. Ikke rart man da krangler eller tenker på samlivsbrudd. Men det går isåfall ikke på kompatibilitet, men mer på at du selv ikke er i forholds-modus.
Og så kan det svinge tilbake igjen, og så ønsker du et forhold igjen. Greia er vel å finne en måte å holde på forholdet mens man er i denne fasen hvor man egentlig vil ut.
Hva med å unne deg selv mer tid borte fra han i en periode? Dra mer ut på aktiviteter uten han?
Jeg tror faktisk ikke så mye på dette med å gjøre alt sammen og sitte sammen hver kveld eller slikt, at det skal styrke forholdet. Ikke når man har en fot ut døra eller tenker mye på å gjøre det slutt. Om man går med slike tanker, så tror jeg at det å sitte oppå hverandre hele tiden vil gjøre vondt værre. Jeg tenker at om man er i en fase hvor man behøver mer rom og frihet, så burde man heller tillate seg selv det. Gjør ting alene (eller med barna, bare uten mannen). Finn ditt sted. Og så får man heller prioritere par-aktiviteter når man er på rett sted mentalt.

Ja det kan hende.... men vet ikke om jeg ønsker det skal bli slutt heller på en måte, men når vi krangler blir jeg så usikker på alt. Jeg tror jeg har en dårlig evne til å leve i en situasjon som er ugrei. Blir så utafor

Det varierer sikkert der ute hva man føler og tenker når ting blir ugreit

 

[Sara]

I den grad tanken streifer meg i ugreie situasjoner er det i form av "jeg håper han ikke går fra meg", ikke at jeg tenker at jeg vil.

Jeg ønsker å bli gammel sammen med mannen min. Jeg vil at vi skal få oppleve barnebarna sammen.

 

[Kengu]

Ja det har jeg tenkt mange ganger, det er ikke uvanlig å tenke det, nå er det heldigvis mange år siden sist jeg tenkte det da

 

[Miss_30]

Ja, jeg tenker ofte sånn. Våre krangler/diskusjoner/uenigheter handler om det samme hver eneste gang. Vi kommer aldri videre på en måte. Han har ikke et snev av selvinnsikt, så han nekter hver eneste gang og spiller like overrasket hver gang jeg tar opp noe. Som er det samme hver eneste gang Men! Jeg nådde faktisk igjennom (etter hvert) etter forrige diskusjon. Han innrømte endelig at jeg hadde rett ang den saken og gjorde en endring. Gikk ikke en uke engang før han ville endre på det da

Vi har prøvd parterapi og det funka dårlig. Han klarer ikke å snakke med fremmede og hun vi var hos stilte han bare ledende spørsmål han svarte ja på, uten at det stemte

 

[millemarie]

I den grad tanken streifer meg i ugreie situasjoner er det i form av "jeg håper han ikke går fra meg", ikke at jeg tenker at jeg vil.

Jeg ønsker å bli gammel sammen med mannen min. Jeg vil at vi skal få oppleve barnebarna sammen.

Åå Koselig!

Jeg tenker ikke sånn spesifikt at han går fra meg eller jeg går fra han, mer sånn «herregud fungerer ikke dette? Hva skjer videre nå liksom» men så viser det seg jo alltid å bare være en krangel

 

[Mymlen93]

Når dere krangler med samboeren / mannen deres? Alt fra sånn dårlig stemning til sikkelig ugreie situasjoner.

Tenker dere at forholdet ikke fungerer og at det må bli slutt da, eller klarer dere å tenke oppi alt at ting blir bedre?

Jeg blir så såra og lei meg hver gang det er diskusjoner og tenker hver gang at vi ikke passer og at det kommer til å bli slutt, men vi blir jo alltid venner igjen da
Jeg bare syntes det er såå ubehagelig når man ikke er venner!!

Har slått opp med mannen sikkert 100 ganger sier mye rart in the heat of the moment

 

[Mymlen93]

Har vest sammen i 11 år med min. Å det har vert perioder der det nesten har briste helt, men så kom vi gjennom det og står mye sterkere på andre siden litt handler også om å godta den andre sine «feil». Å det føler jeg at meg og min mann har blitt skikkelig gode på. Han tåler at jeg er som jeg er å jeg tåler at han er som han er.
hvor lenge har dere vert i lag nå?

 

[trallemamma]

Nei, det har fra start vært sånn for begge, at å gå fra hverandre ikke er et alternativ, ferdig snakka. (Så lenge vi ikke mishandler hverandre og det kun er snakk om livet som går opp og ned selvsagt.) Jeg tror personlig at det er altfor lettvindt å gå fra hverandre idag, folk jobber for lite for forholdene sine. Og en av grunnene er nok den at bakdøra alltid står åpen! Når vi giftet oss, lovet vi hverandre troskap, og da er det ikke et alternativ å gå fr hverandre selv i "down-perioder". Vi kan ha perioder der jeg (han også da) sier til ham halvt på spøk, halvt alvorlig, at "hadde det vært et alternativ, hadde jeg gått fra deg nå!" eller "jeg liker deg egentlig ikke så veldig for tida" etc. Sånn er jo livet, man kan være dypt uenig om noe, krangle om diverse, ha dårlige mnd og perioder. Da er det godt å VITE at ingen har som alternativ å gå. Svangerskapene og tiden etterpå har vært tøffe her feks. Spesielt etter nr 1,kranglet vi nesten konstant i 4 mnd rett etter fødsel, fordi vi begge sov altfor lite. Men så bedret det seg gradvis. Er en grunn til at veldig mange går fra hverandre i småbarnstiden. Det er unntakstilstand, og lite tid til pleie av forhold. Alt forandrer seg jo, og man kan nesten ikke kjenne igjen partneren av og til. En annen ting er det at gresset som regel ikke er grønnere på den andre siden! Statistikken viser jo klart det. Av de som skiller seg 1 gang, gjør 50% det en gang til, og de som igjen gjør det da, har 70% sjanse til å gjøre det igjen. Det sier meg mye om viktigheten av å ikke ha bakdøra åpen... Sagt alt dette, forstår jeg at du kan kjenne på skikkelig kjipe situasjoner, og det er ordentlig trist akkurat når man står i det!!! Lykke til!

 

[CT-Bamsemor]

Har, bank i bordet, aldri kranglet med mannen ila ti år.

 

[Phis]

Har, bank i bordet, aldri kranglet med mannen ila ti år.

Jeg kan også telle på én hånd antall ganger i løpet av 6 år Svelger noen kameler i blant då, haha. Det gjør sikkert han også. Kanskje derfor

 

[millemarie]

Har, bank i bordet, aldri kranglet med mannen ila ti år.

Seriøst? Wow!! Mitt mål

 

[millemarie]

Jeg kan også telle på én hånd antall ganger i løpet av 6 år Svelger noen kameler i blant då, haha. Det gjør sikkert han også. Kanskje derfor

Wow, det er så imponerende

 

[millemarie]

Har vest sammen i 11 år med min. Å det har vert perioder der det nesten har briste helt, men så kom vi gjennom det og står mye sterkere på andre siden litt handler også om å godta den andre sine «feil». Å det føler jeg at meg og min mann har blitt skikkelig gode på. Han tåler at jeg er som jeg er å jeg tåler at han er som han er.
hvor lenge har dere vert i lag nå?

Hehe godt det ikke bare er meg. Ja man må godta hverandres feil. Men hver eneste gang vi krangler tenker jeg fortsatt «nei dette her går ikke liksom» sykt plagsomt for det blir så ustabilt! Kunne ønske jeg klarte å tenke «vi er bare uenige nå og venner igjen kanskje i morgen eller overimorgen» hehe!

 

[Brynet]

Når vi pleide krangla, så tenkte jeg aldri det nei.
Når vi slutta å krangla derimot og ikke brydde oss mer. Da tenkte jeg det heller og det ble det til slutt også etter noen år med likegyldighet ovenfor hverandre først.

 

[Kengu]

Seriøst? Wow!! Mitt mål

Det er ikke mitt mål hvertfall, må ha litt utfordringer og det betyr litt diskusjoner., i hadde lite diskusjoner i en del pr og det blir for kjedelig for min del, trenger litt motstand heg

 

[Kengu]

Nei, det har fra start vært sånn for begge, at å gå fra hverandre ikke er et alternativ, ferdig snakka. (Så lenge vi ikke mishandler hverandre og det kun er snakk om livet som går opp og ned selvsagt.) Jeg tror personlig at det er altfor lettvindt å gå fra hverandre idag, folk jobber for lite for forholdene sine. Og en av grunnene er nok den at bakdøra alltid står åpen! Når vi giftet oss, lovet vi hverandre troskap, og da er det ikke et alternativ å gå fr hverandre selv i "down-perioder". Vi kan ha perioder der jeg (han også da) sier til ham halvt på spøk, halvt alvorlig, at "hadde det vært et alternativ, hadde jeg gått fra deg nå!" eller "jeg liker deg egentlig ikke så veldig for tida" etc. Sånn er jo livet, man kan være dypt uenig om noe, krangle om diverse, ha dårlige mnd og perioder. Da er det godt å VITE at ingen har som alternativ å gå. Svangerskapene og tiden etterpå har vært tøffe her feks. Spesielt etter nr 1,kranglet vi nesten konstant i 4 mnd rett etter fødsel, fordi vi begge sov altfor lite. Men så bedret det seg gradvis. Er en grunn til at veldig mange går fra hverandre i småbarnstiden. Det er unntakstilstand, og lite tid til pleie av forhold. Alt forandrer seg jo, og man kan nesten ikke kjenne igjen partneren av og til. En annen ting er det at gresset som regel ikke er grønnere på den andre siden! Statistikken viser jo klart det. Av de som skiller seg 1 gang, gjør 50% det en gang til, og de som igjen gjør det da, har 70% sjanse til å gjøre det igjen. Det sier meg mye om viktigheten av å ikke ha bakdøra åpen... Sagt alt dette, forstår jeg at du kan kjenne på skikkelig kjipe situasjoner, og det er ordentlig trist akkurat når man står i det!!! Lykke til!

Altså jeg kan fint tenke det når vi diskuterer men det er jo likevel ikke et alternativ , jeg er et følelsesmenneske rett og slett