Tanker..

[Petrinemor97]

Hei damer.
Vet ikke helt hvordan jeg skal starte... Jeg har merket de siste dagene at jeg ikke klarer å glede meg over dette svangerskapet føler alr bare ble feil. Går og bekymre meg for at jeg er for tung, alle komplikasjonene som hører med det, har en sønn som er så avhengig av meg. Vi samsover enda og han skal i gjennom en del ting fremover der jeg føler jeg må være en mamma som er der 100% Denne uken har jeg nesten ikke ville vært våken, har bare følt at alt er dritt. Vi skulle begynne å prøve på nr 2, men den ene gangen vi gjor det i januar var vi helt sikker på at jeg hadde hatt eggløsning 9 dager tidligere...Men syklusen må være fucked etter vaksinene. Jeg vet det heter man aldri angrer på et barn, men har ikke lyst og gå 9 mnd og være livredd og ikke skjønne hvordan ting skal gå. Har ikke bestemt noe enda, men trenger bare å få lufte disse tankene før jeg blir helt gal.. Føler bare nå at tiden var ikke rett og har så lyst at mitt siste svangerskap skal være et svangerskap jeg gleder meg til å gå til kontrollen til legen, glede meg til å skal føde. 9 mnd er lenge å skal gå sånn så jeg gjør nå. Å jeg vet hvor redd jeg var i mitt første svangerskap.. Syns dere jeg er et kjempe dårlig menneske for å føle det slikt? Samboer er enig og har egentlig de samme følelse at vi burde være der før sønnen vår og at han trenger oss nå og han vil ikke at jeg skal ha det slik jeg har det nå.. han støtter meg uansett sier han

 

[WonderGirl]

Hei damer.
Vet ikke helt hvordan jeg skal starte... Jeg har merket de siste dagene at jeg ikke klarer å glede meg over dette svangerskapet føler alr bare ble feil. Går og bekymre meg for at jeg er for tung, alle komplikasjonene som hører med det, har en sønn som er så avhengig av meg. Vi samsover enda og han skal i gjennom en del ting fremover der jeg føler jeg må være en mamma som er der 100% Denne uken har jeg nesten ikke ville vært våken, har bare følt at alt er dritt. Vi skulle begynne å prøve på nr 2, men den ene gangen vi gjor det i januar var vi helt sikker på at jeg hadde hatt eggløsning 9 dager tidligere...Men syklusen må være fucked etter vaksinene. Jeg vet det heter man aldri angrer på et barn, men har ikke lyst og gå 9 mnd og være livredd og ikke skjønne hvordan ting skal gå. Har ikke bestemt noe enda, men trenger bare å få lufte disse tankene før jeg blir helt gal.. Føler bare nå at tiden var ikke rett og har så lyst at mitt siste svangerskap skal være et svangerskap jeg gleder meg til å gå til kontrollen til legen, glede meg til å skal føde. 9 mnd er lenge å skal gå sånn så jeg gjør nå. Å jeg vet hvor redd jeg var i mitt første svangerskap.. Syns dere jeg er et kjempe dårlig menneske for å føle det slikt? Samboer er enig og har egentlig de samme følelse at vi burde være der før sønnen vår og at han trenger oss nå og han vil ikke at jeg skal ha det slik jeg har det nå.. han støtter meg uansett sier han

hei søte du! Fra ei tung mamma til ei Anna. Jeg hadde 0 komplikasjoner med første mann og var tung da å. Det er ingen garanti eller selvfølge at det vil bli problematisk på grunn av vekt! Mitt råd til deg er å spise sunt, variert og beveg deg litt. Så lenge du lever sunt for deg og lille er det virkelig det eneste som betyr noe. Timing er vel aldri perfekt for de fleste. Og jeg respekterer at du blir usikker. Bare keep in mind at du er full av hormoner og følelser nå. Og at UANSETT! Hvilke utfordringer livet kaster din vei, så er du fullstendig i stand til å seire gjennom de. Gode dager, dårlige dager er alt en del av livet! Men det er summen som avgjør! Jeg tror absolutt at du klarer dette, at det blir en styrke i familien og at du vil ha et kjempe kjekt svangerskap!! Forøvrig ønsker jeg at du snakker med jordmor og lege ang hva du føler! Så skal du se det vil være litt bedre. Vær sikker på deg selv, og hva du kan gi til dine barn. Vær sikker på at du gjør og vil gjøre det beste. For det er virkelig det eneste som betyr noe!

 

[BeckyB]

Kanskje var det en mening med at eggløsningen ikke kom når du trodde? Har ikke svaret du trenger, det er det nok bare du som vet, men sender en klem

 

[Petrinemor97]

hei søte du! Fra ei tung mamma til ei Anna. Jeg hadde 0 komplikasjoner med første mann og var tung da å. Det er ingen garanti eller selvfølge at det vil bli problematisk på grunn av vekt! Mitt råd til deg er å spise sunt, variert og beveg deg litt. Så lenge du lever sunt for deg og lille er det virkelig det eneste som betyr noe. Timing er vel aldri perfekt for de fleste. Og jeg respekterer at du blir usikker. Bare keep in mind at du er full av hormoner og følelser nå. Og at UANSETT! Hvilke utfordringer livet kaster din vei, så er du fullstendig i stand til å seire gjennom de. Gode dager, dårlige dager er alt en del av livet! Men det er summen som avgjør! Jeg tror absolutt at du klarer dette, at det blir en styrke i familien og at du vil ha et kjempe kjekt svangerskap!! Forøvrig ønsker jeg at du snakker med jordmor og lege ang hva du føler! Så skal du se det vil være litt bedre. Vær sikker på deg selv, og hva du kan gi til dine barn. Vær sikker på at du gjør og vil gjøre det beste. For det er virkelig det eneste som betyr noe!

Tusen takk for gode ord. Har ikke tatt noe avgjørelse og har jo heldigvis tid enda siden man ikke får gjort nå før tidligst uke 6. Er bare så sykt stor forskjell fra sist da var det lykkerus med engang og alt gledet jeg meg til, nå ser jeg bare på alt som en stor utfordring og ja er livredd for at noe skulle skje vekt eller ikke vekt. Hadde jeg bodd nært et stort sykehus der jeg visste jeg var trygg tror det har vært noe helt annet igjen, men det lokale sykehuse her er bare... ja..
nei må bare tenke og finne ut og ikke minst snakke om det. Utrolig kjip følelse iallefall

 

[Petrinemor97]

Kanskje var det en mening med at eggløsningen ikke kom når du trodde? Har ikke svaret du trenger, det er det nok bare du som vet, men sender en klem

Ja, man kan begynne å lure, tusen takk

 

[2022håpet]

Hei damer.
Vet ikke helt hvordan jeg skal starte... Jeg har merket de siste dagene at jeg ikke klarer å glede meg over dette svangerskapet føler alr bare ble feil. Går og bekymre meg for at jeg er for tung, alle komplikasjonene som hører med det, har en sønn som er så avhengig av meg. Vi samsover enda og han skal i gjennom en del ting fremover der jeg føler jeg må være en mamma som er der 100% Denne uken har jeg nesten ikke ville vært våken, har bare følt at alt er dritt. Vi skulle begynne å prøve på nr 2, men den ene gangen vi gjor det i januar var vi helt sikker på at jeg hadde hatt eggløsning 9 dager tidligere...Men syklusen må være fucked etter vaksinene. Jeg vet det heter man aldri angrer på et barn, men har ikke lyst og gå 9 mnd og være livredd og ikke skjønne hvordan ting skal gå. Har ikke bestemt noe enda, men trenger bare å få lufte disse tankene før jeg blir helt gal.. Føler bare nå at tiden var ikke rett og har så lyst at mitt siste svangerskap skal være et svangerskap jeg gleder meg til å gå til kontrollen til legen, glede meg til å skal føde. 9 mnd er lenge å skal gå sånn så jeg gjør nå. Å jeg vet hvor redd jeg var i mitt første svangerskap.. Syns dere jeg er et kjempe dårlig menneske for å føle det slikt? Samboer er enig og har egentlig de samme følelse at vi burde være der før sønnen vår og at han trenger oss nå og han vil ikke at jeg skal ha det slik jeg har det nå.. han støtter meg uansett sier han

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver… Sist graviditet hadde jeg fullstendig panikk. Meget planlagt, men i dèt testen ble positiv gikk jeg totalt i kjelleren. De 3 mnd jeg var gravid var preget av bekymring og skikkelig vonde tanker… Jeg gikk til jordmor en gang i uka for samtaler og det hjalp veldig! Jeg mistet i uke 12, så vet ikke hvordan resten av svangerskapet ville blitt da…

Nå er jeg jo gravid på ny og kjenner litt antydninger til den samme panikken av og til, så jeg har allerede avtalt time hos jordmor fra neste uke av! Jeg tenker det er helt vanlig å føle det på denne måten. Vi er jo full av hormoner og svangerskap er jo en veldig stor greie! Å vi som har gått gjennom svangerskap tidligere vet jo alle baksidene med det også Med nr. 1 for 9 år siden hadde jeg ikke et snev av bekymring, men nå er jeg jo klok av erfaring og vet litt hva jeg går til… myyyye skumlere nå tross at dette er en planlagt graviditet og alt ligger til rette for en ny baby

Rop ut om du trenger noen å prate litt med! Jeg sitter hjemme med corona i isolasjon, så jeg har masse tid til en prat!

 

[Miss.H.]

Godt å få luftet tankene sine. Nå har du en stund til å tenke på hva du ønsker. Og du er IKKE et dårlig menneske for å føle det slik. Du finner nok den beste løsningen. Stor klem

 

[Petrinemor97]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver… Sist graviditet hadde jeg fullstendig panikk. Meget planlagt, men i dèt testen ble positiv gikk jeg totalt i kjelleren. De 3 mnd jeg var gravid var preget av bekymring og skikkelig vonde tanker… Jeg gikk til jordmor en gang i uka for samtaler og det hjalp veldig! Jeg mistet i uke 12, så vet ikke hvordan resten av svangerskapet ville blitt da…

Nå er jeg jo gravid på ny og kjenner litt antydninger til den samme panikken av og til, så jeg har allerede avtalt time hos jordmor fra neste uke av! Jeg tenker det er helt vanlig å føle det på denne måten. Vi er jo full av hormoner og svangerskap er jo en veldig stor greie! Å vi som har gått gjennom svangerskap tidligere vet jo alle baksidene med det også Med nr. 1 for 9 år siden hadde jeg ikke et snev av bekymring, men nå er jeg jo klok av erfaring og vet litt hva jeg går til… myyyye skumlere nå tross at dette er en planlagt graviditet og alt ligger til rette for en ny baby

Rop ut om du trenger noen å prate litt med! Jeg sitter hjemme med corona i isolasjon, så jeg har masse tid til en prat!

Så trist at du mista i uke 12 Ja man vet hva man går til og føler kanskje jeg er blitt mer voksen og skjønner farene mer også enn sist gang var jo bare 20 år da. Heldigvis har jeg tid til å både tenke og føle på det. Skal sies å bare skrive det jeg følte i sta fikk meg til å føle meg mer letta, vært grusomt di siste dagene og hatt en maske på og latet som alt var så bra og fint. Regner med vi finner ut hva som blir rett for oss, men det heller dessverre mer mot abort enn å beholde hvis jeg skal tenke litt på meg selv og mine følelse og helse oppi dette. 3 åringen vår har enda ikke vært borte fra oss til familie rundt og ser dessverre ikke ut som de har nå intressere av det. Så der er det også mange følelser hvis jeg må reise 3 timer unna og bli innlagt en uke før termin. Så føler det ble så innmari mye og skulle ta stilling til.. Å tanken å må reise så langt for å skal være alene også føde aleine. Det ødelegger også mye, ikke har jeg noen å spørre om erfaring heller da jeg ikke kjenner noen som har vært i min situasjon. Men vi må bare tenke så regner jeg med vi ender på det som blir rett for oss Blir bare lei meg at jeg må føle det sånn også blir jeg så sur på megselv at jeg ikke har tatt bedre vare på meg og helsen min di 2 siste årene. Heldigvis har jeg fått øyne opp og skal jobbe med meg selv der.

 

[Petrinemor97]

Godt å få luftet tankene sine. Nå har du en stund til å tenke på hva du ønsker. Og du er IKKE et dårlig menneske for å føle det slik. Du finner nok den beste løsningen. Stor klem

Ja er godt, tusen takk

 

[WonderGirl]

Så trist at du mista i uke 12 Ja man vet hva man går til og føler kanskje jeg er blitt mer voksen og skjønner farene mer også enn sist gang var jo bare 20 år da. Heldigvis har jeg tid til å både tenke og føle på det. Skal sies å bare skrive det jeg følte i sta fikk meg til å føle meg mer letta, vært grusomt di siste dagene og hatt en maske på og latet som alt var så bra og fint. Regner med vi finner ut hva som blir rett for oss, men det heller dessverre mer mot abort enn å beholde hvis jeg skal tenke litt på meg selv og mine følelse og helse oppi dette. 3 åringen vår har enda ikke vært borte fra oss til familie rundt og ser dessverre ikke ut som de har nå intressere av det. Så der er det også mange følelser hvis jeg må reise 3 timer unna og bli innlagt en uke før termin. Så føler det ble så innmari mye og skulle ta stilling til.. Å tanken å må reise så langt for å skal være alene også føde aleine. Det ødelegger også mye, ikke har jeg noen å spørre om erfaring heller da jeg ikke kjenner noen som har vært i min situasjon. Men vi må bare tenke så regner jeg med vi ender på det som blir rett for oss Blir bare lei meg at jeg må føle det sånn også blir jeg så sur på megselv at jeg ikke har tatt bedre vare på meg og helsen min di 2 siste årene. Heldigvis har jeg fått øyne opp og skal jobbe med meg selv der.

En stor klemt til deg uansett hva du velger!

 

[Petrinemor97]

En stor klemt til deg uansett hva du velger!