Tanker

Forglemmegei8

Betatt av forumet
Himmelbarn
Oktoberlykke 2019
Marshmallows2021
Hei! Er det flere som kjenner på litt sånne rare følelser? Dette blir nr 3, og jeg kjenner nå på litt sånn dårlig samvittighet for de to andre..(blir 3 og 6 år) vi er jo bare to voksne, det vil jo bli en voksen for lite innimellom.. tenker sånn legging,sitte på fanget, og når de blir eldre; å følge de på fritidsaktiviter.. Også er jeg litt sånn..orker vi dette?! Våre to andre er stort sett gode venner og alt går stort sett bra men det er jo tider der begge er slitne og gråter og «vil ikke».. ser da for meg at vi har en baby i tillegg som gråter og da blir jeg helt matt:shy: Så veit jeg jo at mange har flere barn enn 3, og at det går helt fint.. Sorry, veit ikke helt hvor jeg vil men bare lufter litt tanker! :)
 
Jeg har bare en, og skjønner ikke hvordan folk greier fler, så for meg så er alle som har mer enn en, superforeldre!!
Det blir nok travelt, men man får det jo til å gå opp alikavel da :)
 
Vi har to fra før, snart 5 og 6. Gleder oss egentlig bare masse, og ungene er superspente på å få en til :) Tror hjertet (og fanget) bare vokser med flere, tror altså ikke man fordeler det samme på flere bare. Så klart må de i blant vente litt, men til gjengjeld er det jo en person til å elske - som også vil elske alle masse tilbake :)
 
Vi venter nr 4, overgangen fra 2-3 har gått veldig bra, jeg føler ikke på det å ikke ha nok tid til de, selvom jeg er mye alene med de.

Har plass på fanget eller i armrkoken til alle:)

Det blir litt begrenset hvor mange aktiviteter de kan få vært med på alle da, men jeg tenker at det skader ikke for ett barn å ikke kunne være med på flere ting, vi bruker heller litt mer tid sammen ute på turer og slikt, så barna får aktivitet inn i hverdagene:)
 
Kjenner på de samme følelsene, spesielt overfor nr 2 som er veldig mammadalt. Men jeg tror mest av alt at de vil bli superglade for et nytt søsken ❤️
 
Vi venter nr 2, og jeg tenker av og til litt sånn..
Vil vi egentlig ha en til?
Orker vi en til? Jeg er ganske mye alene hjemme
Kommer frøkna til å like det?
Blir vi egentlig like glad i neste som hu vi har? Som så klart er verdens beste :P
Større utgifter

Men så blir det nok verdens beste gave :Heartbigred
 
Vi har to fra før, snart 5 og 6. Gleder oss egentlig bare masse, og ungene er superspente på å få en til :) Tror hjertet (og fanget) bare vokser med flere, tror altså ikke man fordeler det samme på flere bare. Så klart må de i blant vente litt, men til gjengjeld er det jo en person til å elske - som også vil elske alle masse tilbake :)
Det var fint skrevet :Heartred
 
Kjenner litt på den følelsen, mye pga at jeg er kronisk syk, og det er nok mange som mener at det er dumt av meg å få barn når jeg er syk. Jeg har ingen garanti for at jeg ikke kommer til å bli dårligere i framtiden (men hvem har vel egentlig det), så jeg sliter en del med dårlig samvittighet for at jeg velger å få ett barn til. Men jeg har heldigvis en veldig deltagende familie, og en mann som gjør alt for meg og sønnen vår, så jeg tror det skal gå bra uansett :) det viktigste er jo å være der for barna sine på sin måte, og kjærligheten dobles /triples osv etter hvor mange barn man får, heldigvis. Og så har du plass på fanget uansett hvor mange barn du får (innenfor rimelighetens grenser :P )
Syns det er fint at du deler :Heartred
 
Kjenner litt på den følelsen, mye pga at jeg er kronisk syk, og det er nok mange som mener at det er dumt av meg å få barn når jeg er syk. Jeg har ingen garanti for at jeg ikke kommer til å bli dårligere i framtiden (men hvem har vel egentlig det), så jeg sliter en del med dårlig samvittighet for at jeg velger å få ett barn til. Men jeg har heldigvis en veldig deltagende familie, og en mann som gjør alt for meg og sønnen vår, så jeg tror det skal gå bra uansett :) det viktigste er jo å være der for barna sine på sin måte, og kjærligheten dobles /triples osv etter hvor mange barn man får, heldigvis. Og så har du plass på fanget uansett hvor mange barn du får (innenfor rimelighetens grenser :p )
Syns det er fint at du deler :Heartred

Jeg er og kronisk syk og har 2 barn fra før. Jeg har kjent det litt på hva jeg tror samfunnet og folk forventer. At er du syk så burde du ikke få barn. Men jeg tror at det i mange tilfeller kan fylle livet med mening når man ikke har mulighet å jobbe 100%. Og det blir noe helt annet å være hjemme med barna sine og det å jobbe. Jeg tror at man kan gi 100% kjærlighet selv om man ikke kan fungere 100% ellers. Og har man en deltagende og oppegående pappa i bildet så går det jo helt fint:)
 
Åjada, tenkt mye på det etter vi fikk vite at vi skal ha tvillinger.. Yngste er bare 1 år. Eldste 8.
Ingen familie i nærheten, ingen nettverk som kan hjelpe til innimellom .. Prøver å ikke ta sorgene på forskudd.
Første året kommer til å bli knallhardt, men viss man tenker fremover er det såå verdt det :)
 
Jeg er og kronisk syk og har 2 barn fra før. Jeg har kjent det litt på hva jeg tror samfunnet og folk forventer. At er du syk så burde du ikke få barn. Men jeg tror at det i mange tilfeller kan fylle livet med mening når man ikke har mulighet å jobbe 100%. Og det blir noe helt annet å være hjemme med barna sine og det å jobbe. Jeg tror at man kan gi 100% kjærlighet selv om man ikke kan fungere 100% ellers. Og har man en deltagende og oppegående pappa i bildet så går det jo helt fint:)
Ja det er noe med hva samfunnet forventer, det er det jeg sliter med. De gangene jeg er sosial så tenker jeg jo at noen sikkert mener at jeg heller burde vært på jobb, men for psyken sin del så er det sosiale viktig - spesielt siden man er mye hjemme. Du har helt rett i det med kjærlighet, jeg gir jo 100% kjærlighet selv om jeg er sengeliggende av og til :)
 
Uplanlagt gravid med nummer fire og med en kronglete svangerskapshistorie er det ikke fritt for at det er mange tanker her også om dagen. Først og fremst om hva som vil skje i ukene fremover, om jeg kommer til å miste igjen. Og om ikke, hvordan vil barna reagere? Og omverden forøvrig? Tror nok flere rundt oss, også de nærmeste, vil se litt skjevt på dette. Og de to eldste barna vil neppe bli overlykkelige de heller, ikke sånn de ble sist da vi ventet minsten. Og minsten, vel, han snakker om at han kanskje får en lillebror (hvor han har det fra aner jeg ikke) og har tilsynelatende veldig lyst på det. Men så er han veldig bortskjemt som attpåklatt og nyter livet som familiens midtpunkt. Kan bli vanskelig å dele på det..
Jeg vet at JEG har plass i hjertet til en til, det er dem rundt jeg er litt mer usikker på.
 
Back
Topp