Tanker.

Hei! Jeg er 21 uker på vei og har hatt et greit svangerskap til nå, med unntak fra kvalmen, ingen sexlyst og intens migrene (som jeg aldri har hatt før). Jobber 80%, syns det har vært tøft med kvalme/migrene de første mnd, men kun vært borte fra jobb noen få dager. Har tenkt litt på fødsel i det siste og merker jeg begynner å uroe meg mer og mer for smertene og alt jeg ikke vil være i stand til å kontrollere det. Redd for å revne og ødelegge meg der nede. Tenkt litt på fødselen min mor hadde da hun var 1 gangsfødende og fikk meg. Moren min rakk fram til sykehuset, og alt var jo bra. Jordmora var borte fra fødestua et lite øyeblikk pga flere fødende samtidig, men jeg ville ikke vente så min mormor ble jordmor isteden. Min mor og jeg har helt like kropper så litt bekymret for at jeg kanskje ikke rekker fram, eller noe lignende kan skje meg. Mulig jeg har litt rar tankegang. Så tenker jeg på dette meg revning. Bekymret for å få "varige men"...komplikasjoner med avføring, blødninger, infeksjoner, sexliv i etterkant. En annen ting jeg ikke ser fram til er amming. Jeg vil helst slippe og gi babyen flaske fra første stund, men ettersom jeg har lest er de veldig iverige på barsel da det gjelder amming. Jeg ble selv ikke ammet fordi min mor ikke hadde melk nok(som de sa den gang). Er redd de kommer til å pushe på dette med amming og bli sure fordi det byr meg imot. Har en følelse de kommer til å dra "vil du ikke det beste for barnet ditt... Det beste er morsmelken...du MÅ prøve...du er egoistisk osv osv". Det gjør meg veldig frustrert. Jeg vil gjøre det som føles mest riktig for meg. Og siden det er mitt barn og jeg som blir mor ønsker jeg å bestemme over min egen kropp og mitt eget barn selv. Dette ble et veldig rotete innlegg. Mange tanker i hodet. Håper på svar.

 

[Jordmor Grethe]

Hei!
Det å være gravid, er en berg-og-dalbane tilstand, der masse tanker av ulik art, kan dukke opp i hodet til forskjellige tidspunkter. Jeg skjønner at du bekymrer deg for masse, og det er forståelig nok, ganske slitsomt.
Det å bli mor for første gang, er for de fleste av oss en blanding av glede og uro. Glede for at vi skal få oppleve å bli mor, men også uro for alt vi ikke kan påvirke og kontrollere. Du har en kropp som er spesialdesignet for å føde, og det eneste du trenger å gjøre, er å la den få gjøre nettopp det. Livmoren er utenfor din viljes kontroll, den lever sitt eget liv, og samme hvor mye du ønsker det - så klarer du ikke påvirke den til å gjøre noe du ikke vil. Derfor - er der noe du ikke skal bruke krefter på å uroe deg for. Det du ikke kan påvirke, og dermed ikke forandre, skal du heller ikke bruke så mye energi på.
Flytt fokuset ditt til det du KAN gjøre noe med. Du kan leve sunt, trene ,gi deg selv og babyen din det beste grunnlaget for en normal fødsel. Det kan du gjøre noe med! Du kan jobbe med deg selv mentalt, si til deg selv at fødselen skal du klare fint, det har de fleste før deg gjort, du er sterk og klar for den jobben det faktisk er! Fødsel er trygt i Norge, du vil få masse hjelp, jordmødrene vil ta hensyn til dine ønsker og behov, du må være villig til å ha tro på at de vil ditt beste!
Dette med å unngå rifter, er jordmors oppgave å passe på, i godt samarbeid med deg. Det har du ikke ansvaret for.
Ammingen; vel selvsagt er det det aller beste for barnet, det vet du også, men ingen kan tvinge deg til å amme.

Jeg tror at jeg ville tatt disse spørsmålene opp med jordmora di, få skrevet ned evt noen ønsker ifht fødsel og tida etterpå, slik at de som skal hjelpe deg under fødselen kan bidra til at dette blir en positiv opplevelse for deg!

I tillegg! Husk: det du har fokus på i livet, får du mer av! Velger du å fokusere på alt som kan gå galt - som som oftest ikke gjør det - er det ditt valg, men du får ikke noe positivt og fint svangerskap av det. I tillegg har det en lei tendens til å gå troll i ord. Snu fokuset nå, se alle mulighetene du har - og det fantastiske du skal få være med på !
Lykke, lykke til!

Mvh jordmor Grethe