Her sitter vi da, har blitt gravide for 4 gang, på ca. 8mnd.. Endelig har vi funnet ut at jeg har høyt blodtrykk, og at dette høyst sansynlig er grunnen til de 3 abortene, og har fått begynt på medisiner. Jeg skal på en tidlig ul, samt gynekologisk undersøkelse om litt over en uke, men alikevel har vi ingen garanti for at denne skal greie å holde seg fast frem til mai.
Vi har fortalt det til våre foreldre, og 3 venner. Jeg har så behov for å snakke om frykten og tankene mine, og det var derfor jeg fortalte det til 2 av mine beste venninner. Men hun ene aboterte dagen før jeg fortalte det til hun, så hun vil jeg vente litt med å snakke fryktelig mye om det til. Hun er helt fantastisk, og jeg vet at hun synes dette er veldig gøy. Men jeg har vært gjennom dette noen ganger, og vet at det er ikke det første man vil prate om, andre sine graviditeter.
Hun andre svarte bare "Er du?? Igjen??", og virker egentlig totalt uinteressert når jeg prøver å snakke om det.
Mannen min er veldig god å ha, men jeg er så fryktelig trøtt fortiden og hormonell at jeg kan eksplodere på hvem som helst. Pluss at brystene mine har blitt betydelig mye større. Hormonene går desverre litt for mye utover de to nærmeste, mannen min og vår lille datter. Hun blir 4 i begynnelsen av neste år, og er i en skikkelig "prøve ut periode", og med en hormonell mor er det ikke akkurat rosen rødt i heimen nå ;-)
Jeg gleder meg enormt til vi endelig kan fortelle det, og gi en forklaring "oppførselen" min fortiden.
Når alt er sagt, må jeg si at jeg er veldig lykkelig men også redd. Kommer vel til å slappe litt mere av, etter jeg har vært på kontroll på KK. Og fram til det skal jeg slappe godt av, telle til 10 eller 20 når fot trengs. Godt jeg er sykemeldt og fått beskjed om å ta det med ro frem til kk.
Samtidig klarer jeg ikke la være å bekymre meg for at det skal gå galt denne gangen også, men prøver å tenke positivt. Hvordan er det med deg?
