Hei alle mødre!
Jeg er gravid for andre gang, med nr 2. Når vi skulle ha førstemann prøvde vi 7 mnd før jeg insisterte på å teste både han og meg, fordi jeg synes det tok lang tid og jeg tenkte at noe måtte være galt. Alt var bra med han, mens jeg hadde pcos. Legen gav meg noen tabletter og sa han trodde jeg ville være gravid i løpet av de neste 6 mnd. Jeg ble det med en gang. Jeg er overbevist om at det er fordi jeg "sluttet" å prøve, slappet av og visste at nå var vi under utredning og skulle få hjelp.
Med min ekstremt korte periode med fortvilelse gjorde jeg meg noen tanker. Nå for tiden er vi vant med å få det vi vil omtrent når vi vil. Jeg tullet med venninnen min og sa at det hadde vært så deilig når man da først har bestemt seg for å få barn at man kunne stikke i luka, "betale" og få kvitteringen sin, og vite at om 9 mnd da er babyen her. Jeg skjønner at man ikke klarer å slappe av, man prøver og prøver og test etter test er negativ. Og hva kan man gjøre.... NADA...
Gjennom dette forumet blir det så tydelig at det er så mange flere enn jeg trodde som møter trøbbel på veien. At de færreste har det så lett som jeg har hatt det, jeg blir svært ydmyk.
Jeg må bare si at dere som nå er gravid etter å ha mistet flere ganger, som opplever blødninger, som har prøvd i lang tid å bli gravid og som har gått flere runder med IVF- dere er så tøffe!!!!
Dere har jo definitivt en psyke av stål. Jeg klarer ikke sette meg inn i den redselen dere må ha innerst inne. Det er så beundringsverdig. Jeg er imponert!
Jeg håper ikke jeg har fornærmet noen her nå, det er IKKE meningen med dette innlegget. Kun ment som en beundring til dere som har fått den tøffe, rufsete stien å gå.
Til sist vil jeg spørre dere; hva gjør dere for å forsøke å slappe av og ikke stresse dere opp? Hvordan snur dere tankegangen fra negativ til positivt?
Jeg tror at dette kan være nyttig for flere av oss, spesielt for den lille
Jeg er gravid for andre gang, med nr 2. Når vi skulle ha førstemann prøvde vi 7 mnd før jeg insisterte på å teste både han og meg, fordi jeg synes det tok lang tid og jeg tenkte at noe måtte være galt. Alt var bra med han, mens jeg hadde pcos. Legen gav meg noen tabletter og sa han trodde jeg ville være gravid i løpet av de neste 6 mnd. Jeg ble det med en gang. Jeg er overbevist om at det er fordi jeg "sluttet" å prøve, slappet av og visste at nå var vi under utredning og skulle få hjelp.
Med min ekstremt korte periode med fortvilelse gjorde jeg meg noen tanker. Nå for tiden er vi vant med å få det vi vil omtrent når vi vil. Jeg tullet med venninnen min og sa at det hadde vært så deilig når man da først har bestemt seg for å få barn at man kunne stikke i luka, "betale" og få kvitteringen sin, og vite at om 9 mnd da er babyen her. Jeg skjønner at man ikke klarer å slappe av, man prøver og prøver og test etter test er negativ. Og hva kan man gjøre.... NADA...
Gjennom dette forumet blir det så tydelig at det er så mange flere enn jeg trodde som møter trøbbel på veien. At de færreste har det så lett som jeg har hatt det, jeg blir svært ydmyk.
Jeg må bare si at dere som nå er gravid etter å ha mistet flere ganger, som opplever blødninger, som har prøvd i lang tid å bli gravid og som har gått flere runder med IVF- dere er så tøffe!!!!
Dere har jo definitivt en psyke av stål. Jeg klarer ikke sette meg inn i den redselen dere må ha innerst inne. Det er så beundringsverdig. Jeg er imponert!
Jeg håper ikke jeg har fornærmet noen her nå, det er IKKE meningen med dette innlegget. Kun ment som en beundring til dere som har fått den tøffe, rufsete stien å gå.
Til sist vil jeg spørre dere; hva gjør dere for å forsøke å slappe av og ikke stresse dere opp? Hvordan snur dere tankegangen fra negativ til positivt?
Jeg tror at dette kan være nyttig for flere av oss, spesielt for den lille
