Cathis
Elsker forumet
og gir meg uffatelig mye styrke og mot, dere får meg til å ikke gi opp selv om jeg helt ærlig bare har lyst til å legge meg ned og ikke stå opp..
Som guttemammax2 sa så fikk vi lite/dårlige nyheter forrige uke, legen ville ikke si så mye, men at noen andre skulle se på henne = noe var galt skjønte vi..
Saken er den at hennes hjertefeil er en klaffefeil som sitter i høyredelen av hjertet.. nå har en lekkasje der gjort slik at høyre siden dominerer, og venstre siden blir "skvist" fordi den andre har vokst så fært.. dette fører til at hjertet får problemer med å slå etterhvert og kan kolapse.. Yngste som har blitt operert og overlevd er 5 år så jeg føler at oddsen er i mot oss..
vi skulle etter planen dra til spania på onsdag, etter lang samtale med legen idag har vi kommet frem til at en operasjon nok ikke vil skje før nærmere påske (de håper og tror at så lenge hun er såpass frisk utad vil hun klare å vente) og de vil derfor at vi skal dra (men ha med navn og tlf nummer til legen slik at skjer det noe kan sykehuset i spania ringe de..) og dermed skape minner med henne-- Virket som om de var VELDIG opptatt av at vi skal skape minner med henne..[8|]
Men jeg har bestemt meg.. jeg kan ikke grave meg ned.. Ida sitter her ved min side enda, og så lenge hun gjør det vil jeg prøve å smile, for hennes del og min del.. stakar liten hun forstår jo ikke hva som skjer.. Men jeg vil kunne se tilbake hvis jeg mister henne at vi ihvertfall nøyt hver eneste dag, hvert eneste øyeblikk, at vi smilte, lo, og koste oss, lekte på gulvet, rullet rundt, sov lenge og dullet i sengen før vi sto opp, badet i badekar, blåste bobler, hadde lange skralve samtaler som bare jenter kan, nyte livet sammen..
vet ikke hva mer jeg kan si.. dette er tøft, absolutt et mareritt som jeg prøver å fortrenge.. det svir sånn i øynene av alle tårene.. må bare prøve å holde motet oppe.. prøve...
Som guttemammax2 sa så fikk vi lite/dårlige nyheter forrige uke, legen ville ikke si så mye, men at noen andre skulle se på henne = noe var galt skjønte vi..
Saken er den at hennes hjertefeil er en klaffefeil som sitter i høyredelen av hjertet.. nå har en lekkasje der gjort slik at høyre siden dominerer, og venstre siden blir "skvist" fordi den andre har vokst så fært.. dette fører til at hjertet får problemer med å slå etterhvert og kan kolapse.. Yngste som har blitt operert og overlevd er 5 år så jeg føler at oddsen er i mot oss..
vi skulle etter planen dra til spania på onsdag, etter lang samtale med legen idag har vi kommet frem til at en operasjon nok ikke vil skje før nærmere påske (de håper og tror at så lenge hun er såpass frisk utad vil hun klare å vente) og de vil derfor at vi skal dra (men ha med navn og tlf nummer til legen slik at skjer det noe kan sykehuset i spania ringe de..) og dermed skape minner med henne-- Virket som om de var VELDIG opptatt av at vi skal skape minner med henne..[8|]
Men jeg har bestemt meg.. jeg kan ikke grave meg ned.. Ida sitter her ved min side enda, og så lenge hun gjør det vil jeg prøve å smile, for hennes del og min del.. stakar liten hun forstår jo ikke hva som skjer.. Men jeg vil kunne se tilbake hvis jeg mister henne at vi ihvertfall nøyt hver eneste dag, hvert eneste øyeblikk, at vi smilte, lo, og koste oss, lekte på gulvet, rullet rundt, sov lenge og dullet i sengen før vi sto opp, badet i badekar, blåste bobler, hadde lange skralve samtaler som bare jenter kan, nyte livet sammen..
vet ikke hva mer jeg kan si.. dette er tøft, absolutt et mareritt som jeg prøver å fortrenge.. det svir sånn i øynene av alle tårene.. må bare prøve å holde motet oppe.. prøve...
