På førstesiden av Aftenpostens jobbilag i dag er det et lite intervju med jordmor Siri von Krogh.
Hun sier at noen gravide opplever graviditeten som lite hyggelig, og at det er et tabu i samfunnet.
Der satte hun ord på det jeg har tenkt på gjennom hele denne graviditeten. Det er altså ikke "lov" å si at man syns hele prosessen har vært helt fryktelig.
Jeg har vært ærlig med de som har spurt meg om "hvordan går det" gjennom disse månedene, og fortalt hvor fryktelig det har vært. Nå har jeg vært (bortimot) maks uheldig med alle plagene, men folk reagerer litt rart når man sier det har vært et helvete. "Jammen du koser deg vel likevel?" og "Tenk så hyggelig resultat!"
- Ja, men det går ikke an å glede seg til baby med smerter fra helvete, kan man svare - og så gjentar de seg: "Jammen du koser deg vel likevel?"
Jeg blir helt matt.
Hvordan opplever dere andre det, som ikke syns svangerskapet har vært noe stas?
Hun sier at noen gravide opplever graviditeten som lite hyggelig, og at det er et tabu i samfunnet.
Der satte hun ord på det jeg har tenkt på gjennom hele denne graviditeten. Det er altså ikke "lov" å si at man syns hele prosessen har vært helt fryktelig.
Jeg har vært ærlig med de som har spurt meg om "hvordan går det" gjennom disse månedene, og fortalt hvor fryktelig det har vært. Nå har jeg vært (bortimot) maks uheldig med alle plagene, men folk reagerer litt rart når man sier det har vært et helvete. "Jammen du koser deg vel likevel?" og "Tenk så hyggelig resultat!"
- Ja, men det går ikke an å glede seg til baby med smerter fra helvete, kan man svare - og så gjentar de seg: "Jammen du koser deg vel likevel?"
Jeg blir helt matt.
Hvordan opplever dere andre det, som ikke syns svangerskapet har vært noe stas?