Sitter å ser på fødeavdeling, og alt jeg klarer å tenke på er fødselen jeg hadde med skatten min. Følelsene, smertene, og hvordan jeg grep etter han med en gang han kom ut. Jeg var tankeløs og gjorde det instinktet mitt sa jeg måtte gjøre. Jeg strakk meg så fort han var kommet ut for å løfte han til brystet mitt. Legene og jordmødrene fikk ikke tid til å tørke av han engang, det måtte de gjøre når han lå oppå meg. Jeg husker hvordan jeg var i totalt lykkerus. Så måtte han bades, men jeg sovnet bort. Jeg våknet på det utdelte rommet vårt og var kjempe lei meg for at jeg ikke fikk være med på det første badet eller veiingen. Han hadde heldigvis tatt puppen fint før han måtte bades, og derfor fått mat. Jeg er enda like forelsket i barnet mitt som den dagen hvor det intense båndet og kjærligheten grep fatt i meg.
Jeg hadde en veldig vond og hard fødsel. En blanding av kalium-mangel, jern-mangel og søvnmangel er ikke en god kombinasjon når skatten at på til satt fast, han måtte ut med sugekopp og tang, jeg ble klippet i uten forvarsel. Jeg ser på fødeavdelingen, plutselig går det hele opp for meg at jeg skal gjennom dette en gang til, en overveldende redsel griper tak i meg, jeg får angst. Jeg vil ikke oppleve smertene i den graden jeg måtte første gang og jeg vil ikke gå glipp av den første tiden etterpå slik som jeg gjorde.
Jeg var aldri redd eller bekymret for den første fødselen min, men kanskje jeg burde ha vært det? Det var som å få ett skikkelig hardt slag i trynet, og nå må jeg betale for det i ettertid. Jeg begynner å kjenne på "ubrukelig"-følelsen. Man vil jo ikke være redd for å føde barnet sitt?
Aldri verden om jeg vil ta keisersnitt, er det noe jeg er mer redd for en skalpeller så er det slanger (i den grad at jeg må forte meg vekk fra en meitemark for å unngå at det svartner)... Nei, jeg vil føde normalt. Jeg vil ikke ha smertelindring og det ville jeg ikke første gang heller, men jeg måtte. Jeg måtte få epidural for å hvile meg. Jeg og kroppen min trengte søvn. Jeg hadde planer om å ikke ta noen smertelindringer, men å puste meg gjennom riene og å samarbeide med kroppen. Jeg mistet meg selv på ett tidspunkt, og kroppen min. Jeg er redd for å miste meg selv igjen, jeg er redd for å ikke klare å puste igjen. Jeg er redd for å motarbeide kroppen igjen. Jeg er redd for å trenge smertelindringen som stanser og forlenger hele prosessen og gjør slik at jeg ikke klarer å samarbeide med kroppen. Jeg er redd for å bli klippet igjen. Jeg er redd for å sovne etter fødselen.
Jeg prøver å finne tips til en bedre fødsel. Jeg prøver å finne pusteteknikker jeg kan begynne å øve på allerede. Jeg vil være så forberedt som over hodet mulig, men jeg vet ikke hvordan jeg skal ta til meg alle millionene av tips og videor der ute. Jeg føler at det går over hodet mitt, jeg blir engstelig. Jeg trenger hjelp.
Jeg hadde en veldig vond og hard fødsel. En blanding av kalium-mangel, jern-mangel og søvnmangel er ikke en god kombinasjon når skatten at på til satt fast, han måtte ut med sugekopp og tang, jeg ble klippet i uten forvarsel. Jeg ser på fødeavdelingen, plutselig går det hele opp for meg at jeg skal gjennom dette en gang til, en overveldende redsel griper tak i meg, jeg får angst. Jeg vil ikke oppleve smertene i den graden jeg måtte første gang og jeg vil ikke gå glipp av den første tiden etterpå slik som jeg gjorde.
Jeg var aldri redd eller bekymret for den første fødselen min, men kanskje jeg burde ha vært det? Det var som å få ett skikkelig hardt slag i trynet, og nå må jeg betale for det i ettertid. Jeg begynner å kjenne på "ubrukelig"-følelsen. Man vil jo ikke være redd for å føde barnet sitt?
Aldri verden om jeg vil ta keisersnitt, er det noe jeg er mer redd for en skalpeller så er det slanger (i den grad at jeg må forte meg vekk fra en meitemark for å unngå at det svartner)... Nei, jeg vil føde normalt. Jeg vil ikke ha smertelindring og det ville jeg ikke første gang heller, men jeg måtte. Jeg måtte få epidural for å hvile meg. Jeg og kroppen min trengte søvn. Jeg hadde planer om å ikke ta noen smertelindringer, men å puste meg gjennom riene og å samarbeide med kroppen. Jeg mistet meg selv på ett tidspunkt, og kroppen min. Jeg er redd for å miste meg selv igjen, jeg er redd for å ikke klare å puste igjen. Jeg er redd for å motarbeide kroppen igjen. Jeg er redd for å trenge smertelindringen som stanser og forlenger hele prosessen og gjør slik at jeg ikke klarer å samarbeide med kroppen. Jeg er redd for å bli klippet igjen. Jeg er redd for å sovne etter fødselen.
Jeg prøver å finne tips til en bedre fødsel. Jeg prøver å finne pusteteknikker jeg kan begynne å øve på allerede. Jeg vil være så forberedt som over hodet mulig, men jeg vet ikke hvordan jeg skal ta til meg alle millionene av tips og videor der ute. Jeg føler at det går over hodet mitt, jeg blir engstelig. Jeg trenger hjelp.
det vet jeg!
