Da er jeg sykemeldt ut uken da bekkenet skranter og blir verre og verre. Kiropraktoren er bekymret for at bekkenet skal bli like dårlig eller verre enn det var da jeg hadde født lillebror da jeg knapt klarte å gå. Jeg kjenner kroppen og bekkenet er på god vei dit nå men sjefen min ble derimot ikke fornøyd med at jeg var sykemeldt. Hun har allerede pratet med kommuneoverlegen og fortalt at hun har en gravid ansatt som begynner å slite med bekkenplager (fikk vite det først idag at hun har pratet med kommuneoverlegen) som mener ingen sliter med bekkenplager så tidlig i svangerskapet. Nå vil hun ha ett møte med behandler og kommuneoverlege da de tydeligvis tviler på at noen kan få bekkenplager allerede. Jeg blir så frustrert da jeg allerede har en del smertestillende for å komme meg gjennom arbeidsdagen men føler jeg ikke blir hørt når jeg spør om vi kan prates om tilrettelegging. Jeg har lagt det litt opp til sjefen at vi kan ta det når det passer henne da hun har sittet i mye møter for tiden og jeg føler hun ikke har særlig tid til å prate når jeg stikker innom kontoret. Så nå ligger jeg her med dårlig samvittigheten, stemmen hennes som sier hun må pålegge noen til å gå kveldsvakt i kveld og ett bekken og en rygg som skriker av smerte. Samt 2 små gutter som sårt trenger mammaen sin annet enn liggende på sofaen med smerter fordi jeg har presset meg på jobb[emoji20]
jeg har selv trøbbel med bekkenet fra positiv test. Ikke noe som er veldig plagsomt, men låser seg innimellom, verker i symfysen og stråler inni langs med låret. Har hatt det hver gang jeg har vært gravid etter jeg fikk mitt første barn.
Hun kan ikke være mye opptatt av å beholde folk med slik oppførsel. Det er jo ikke akkurat slik at du kan bestemme selv at du skal ha sykemelding. Det er jo en fagperson som har vurdert at du trenger den. Makan! 