Hei!
Først må jeg bare si at jeg er helt ny her inne og har derfor ikke så god peiling.. Men prøver uansett
Og er veldig interessert i råd og tilbakemeldinger for jeg er kjempe bekymret og fortvilt. Beklager for at innlegget er langt, men jeg trenger virkelig råd..
Jeg er bare 19år, men har prøvd å bli gravid siden 8.november i fjor, fordi jeg da fikk vite at sjansene mine var små pga. endometriosen min. (Jeg har også rhesus negativt blod). Jeg har tidligere hatt en SA, men det var før vi begynte å prøve aktivt. Når vi begynte å prøve fikk jeg også beskjed om at jeg måtte være forberedt på et evt. slitsomt, risikofylt og smertefylt svangerskap.
Det var kort om min bakgrunn og nå til selve situasjonen. Jeg er i uke 5+3, men har allerede store smerter i mage og rygg som gjør det vanskelig å fungere på jobb. Jeg jobber på en bensinstasjon, for det meste kveld og natt. Og det er mye tunge løft i tillegg til at jeg stort sett bare står eller går på jobb, og det forverrer smertene i magen og ryggen veldig. Etter jobb er jeg helt gåen og har allerede fått oppleve å ha så mye vann (hevelser) i leggene etter jobb at jeg måtte slite for å få av meg buksa. I tillegg til dette er jeg også ekstremt kvalm og reagerer på alle lukter. Sier da seg selv at det ikke er helt høvelig å stå bak disken på en bensinstasjon 7-9timer i strekk.
Utenom de fysiske plagene mine er jeg også stressa og ekstremt nervøs for at noe skal gå galt. Bruker nesten all min tid når jeg er våken på å lese side opp og ned på Internett for å være sikker på at alt er bra. Og ut i fra hva jeg har forstått er det ikke bra for fosteret å stresse / være så nervøs.
Også har jeg en økonomiske "case":
Om jeg først skal jobbe må jeg jobbe 100%, fordi jeg har egentlig bare en 20% stilling. Men har jobbet minimum 50% det siste året og de tre siste mnd har jeg jobbet over 100%. Så om jeg blir 50% sykemeldt får jeg altså bare jobbe 10%, altså utbetalt knapt 2000kr i mnd. (noe som sier seg selv at ikke går..) Så mulighetene for meg var å enten få sjefen til å samarbeide slik at jeg klarte å ta like mange vakter som før, eller sykemelde meg 100%.
Ut i fra dette har jeg to problemer. Jeg prøvde først å fortelle arbeidsgiveren min om graviditeten slik at han skulle forstå hvorfor jeg ikke sto på like mye som før og ta hånd om de oppgavene som innebærer tunge løft osv. Men han reagerte med sinne, at jeg ikke forsto at vi hadde nok problemer på stasjonen fra før osv.
Så i dag dro jeg til legen min i håp om å få bli 100% sykemeldt ut svangerskapet. Nei det er ikke drømmen å gå 8mnd hjemme også 49 uker i permisjon, men jeg må gjøre det som er best for meg og barnet, både med tanke på helse og økonomi. Men fastlegen min (som jeg forsåvidt aldri har vært hos før) snakket dansk, jeg forsto ikke så mye. Men han sa blant annet at "graviditet er ikke en sykdom" og at han ikke kom til å sykemelde meg hele svangerskapet. Men jeg kunne enten få en gradert sykemelding eller snakke med sjefen om tilrettelegging. Jeg mente at plagene mine burde være nok til en 100% sykemelding iallefall inntil videre og at sjefen allerede hadde sagt at tilrettelegging ikke var mulig. Men det endte med at jeg fikk to ukers sykemelding og at jeg fikk komme tilbake da og evt. få lenger sykemelding, selv om han var lite positiv til å sykemelde meg.
Så dro jeg ned til sjefen med sykemeldinga. Han ble igjen sint og det ble en lang diskusjon. Og kort fortalt ble det sagt at om jeg kom tilbake før permisjonen kom jeg ikke til å få mer enn 20% jobb, og tilrettelegging var fortsatt vanskelig. Jeg svarte med at siden jeg har jobbet i minimum 50% stilling det siste året hadde jeg krav på å få denne stillingen iallefall (denne stillingen ble jeg lovt i Juli.) Men da svarte han med at han ikke kom til å gi meg noe høyere stilling, og om jeg gikk videre med det kom det til å bli helvete for han, men jeg laget jo allerede helvete for han så. Og han kom ikke til å støtte meg mer!
Jeg dro der i fra hikstende og gråt hele bilturen hjem (er ganske følsom for tiden). Og som dere sikkert forstår er det ikke et alternativ å jobbe der igjen med det første. Og er redd for at legen min enda ikke vil gi meg 100% sykemelding ut svangerskapet, enda jeg har plagene og historikken til å få det. Hva skal jeg gjøre?
Først må jeg bare si at jeg er helt ny her inne og har derfor ikke så god peiling.. Men prøver uansett
Og er veldig interessert i råd og tilbakemeldinger for jeg er kjempe bekymret og fortvilt. Beklager for at innlegget er langt, men jeg trenger virkelig råd..Jeg er bare 19år, men har prøvd å bli gravid siden 8.november i fjor, fordi jeg da fikk vite at sjansene mine var små pga. endometriosen min. (Jeg har også rhesus negativt blod). Jeg har tidligere hatt en SA, men det var før vi begynte å prøve aktivt. Når vi begynte å prøve fikk jeg også beskjed om at jeg måtte være forberedt på et evt. slitsomt, risikofylt og smertefylt svangerskap.
Det var kort om min bakgrunn og nå til selve situasjonen. Jeg er i uke 5+3, men har allerede store smerter i mage og rygg som gjør det vanskelig å fungere på jobb. Jeg jobber på en bensinstasjon, for det meste kveld og natt. Og det er mye tunge løft i tillegg til at jeg stort sett bare står eller går på jobb, og det forverrer smertene i magen og ryggen veldig. Etter jobb er jeg helt gåen og har allerede fått oppleve å ha så mye vann (hevelser) i leggene etter jobb at jeg måtte slite for å få av meg buksa. I tillegg til dette er jeg også ekstremt kvalm og reagerer på alle lukter. Sier da seg selv at det ikke er helt høvelig å stå bak disken på en bensinstasjon 7-9timer i strekk.
Utenom de fysiske plagene mine er jeg også stressa og ekstremt nervøs for at noe skal gå galt. Bruker nesten all min tid når jeg er våken på å lese side opp og ned på Internett for å være sikker på at alt er bra. Og ut i fra hva jeg har forstått er det ikke bra for fosteret å stresse / være så nervøs.
Også har jeg en økonomiske "case":
Om jeg først skal jobbe må jeg jobbe 100%, fordi jeg har egentlig bare en 20% stilling. Men har jobbet minimum 50% det siste året og de tre siste mnd har jeg jobbet over 100%. Så om jeg blir 50% sykemeldt får jeg altså bare jobbe 10%, altså utbetalt knapt 2000kr i mnd. (noe som sier seg selv at ikke går..) Så mulighetene for meg var å enten få sjefen til å samarbeide slik at jeg klarte å ta like mange vakter som før, eller sykemelde meg 100%.
Ut i fra dette har jeg to problemer. Jeg prøvde først å fortelle arbeidsgiveren min om graviditeten slik at han skulle forstå hvorfor jeg ikke sto på like mye som før og ta hånd om de oppgavene som innebærer tunge løft osv. Men han reagerte med sinne, at jeg ikke forsto at vi hadde nok problemer på stasjonen fra før osv.
Så i dag dro jeg til legen min i håp om å få bli 100% sykemeldt ut svangerskapet. Nei det er ikke drømmen å gå 8mnd hjemme også 49 uker i permisjon, men jeg må gjøre det som er best for meg og barnet, både med tanke på helse og økonomi. Men fastlegen min (som jeg forsåvidt aldri har vært hos før) snakket dansk, jeg forsto ikke så mye. Men han sa blant annet at "graviditet er ikke en sykdom" og at han ikke kom til å sykemelde meg hele svangerskapet. Men jeg kunne enten få en gradert sykemelding eller snakke med sjefen om tilrettelegging. Jeg mente at plagene mine burde være nok til en 100% sykemelding iallefall inntil videre og at sjefen allerede hadde sagt at tilrettelegging ikke var mulig. Men det endte med at jeg fikk to ukers sykemelding og at jeg fikk komme tilbake da og evt. få lenger sykemelding, selv om han var lite positiv til å sykemelde meg.
Så dro jeg ned til sjefen med sykemeldinga. Han ble igjen sint og det ble en lang diskusjon. Og kort fortalt ble det sagt at om jeg kom tilbake før permisjonen kom jeg ikke til å få mer enn 20% jobb, og tilrettelegging var fortsatt vanskelig. Jeg svarte med at siden jeg har jobbet i minimum 50% stilling det siste året hadde jeg krav på å få denne stillingen iallefall (denne stillingen ble jeg lovt i Juli.) Men da svarte han med at han ikke kom til å gi meg noe høyere stilling, og om jeg gikk videre med det kom det til å bli helvete for han, men jeg laget jo allerede helvete for han så. Og han kom ikke til å støtte meg mer!
Jeg dro der i fra hikstende og gråt hele bilturen hjem (er ganske følsom for tiden). Og som dere sikkert forstår er det ikke et alternativ å jobbe der igjen med det første. Og er redd for at legen min enda ikke vil gi meg 100% sykemelding ut svangerskapet, enda jeg har plagene og historikken til å få det. Hva skal jeg gjøre?
Håper alt ordner seg! <3