Sommerblomst
Andre møte med forumet
Holder på å bli gal. Rett og slett bare trist.
Har hatt et fint forhold til svigermor siden jeg og kjæresten ble i lag, men etter at jeg ble gravid så føler jeg at hun har tatt mer og mer styringen. I starten så var hun bare ivrig og glad, og det var jo koselig. Det startet med at hun fant frem alt mulig gammelt som hun hadde brukt til sine barn når de var små. Dette er jo koselig, men når hun begynner å pakke frem ting som er ødelagt og fullt i gammel gulp/flekker så kjenner jeg at det blir litt mye... Ting er annerledes og vi trenger ikke alt mulig som ikke en gang er i orden. Jeg har selv en søster som har nettopp fått barn, har mye å låne der som er mer i orden og moderne. Så det handler ikke om at jeg skal ha nytt. Men dette lot jeg gå for jeg syns det bare var fint hun var glad! Tenkte jeg heller kunne lavære å bruke det som var værst..
Samtidig frem mot termin så ringte hun flere ganger for dagen og spør "kjenner du noe" du må gå i trapper, bevege deg, hoppe!? Osv. Jeg svarte at jada, dette gjør jeg men han kommer ikke før uansett. Selvsagt måtte jeg gå på overtid....... Jeg var lei, sliten, hadde bekkenløsning så var sengeliggende, og da å få tlf om å hoppe og springe var jo ikke akkurat så veldig motiverende.... Ringte både meg og typen hver dag flere ganger for dagen. Regner med de av dere som har gått på overtid skjønner hvor irriterende der er. Om dem var utålmodig så kan de bare tenke hvordan jeg hadde det!! Skal merkes at barnet var 4,7 kg når det ble født, og jeg er 160 høy, så var ikke liten mage heller!!
Som dere sikkert forstår ut fra barnes vekt så var dette en komplisert fødsel. Jeg var sengeliggende i 3 dager (fikk være med på skifting og bading av baby siste dagen der) barnet satt fast med skuldrene og jeg mistet mye blod. Kort fortalt. Dette fører til at jeg ikke er i form når jeg kommer hjem og hadde en del å ta innover meg. (Måtte på utskrapning løpet av den neste uka også, så jeg hadde jo feber og var sengeliggende de dagene jeg kom hjem. )
Svigermor og foreldrene mine var på helgebesøk den helga vi kom hjem. Det første svigermor gjør når jeg kommer inn døra er å ta meg på magen. Hva faen?? Ikke sa hun noe heller, bare sto å trykte og tok på den. Frekt. Jeg hadde fått til ammingen, men bare i liggende stilling, derfor skulle min søster hjelpe meg med sittende ammestilling (inne på rommet). Dette var nytt og har aldri hatt barn før. Jeg klarte det heldigvis på første forsøk. Men gjett hvem som kommer brakende inn på rommet. Jo svigermor. Og hun holder seg ikke i bakgrunnen heller. Der første hun gjør er å stikke hodet sitt helt oppi puppen min (mellom meg og barnets hode) jeg fikk håret hennes i ansiktet, så det var ikke noe hensyn eller forsiktighet. Dette var kun hennes behov. Tenk hadde hun ødelagt hele amminga? Dette gjorde hun hele helgen, og tok null hensyn til at dette var min og barnets tid. (Dette har hun fortsatt med siden dag en! Putter ansiktet sitt foran mitt slik at jeg må "vike" for henne og prater og forstyrrer babyen)
Når vi er inne på besøk til henne i helgene så prater hun til barnet bare det beveger seg slik at der skal våkne, selv etter bare fem minutter med søvn. Selvsagt er det ikke våkent. Hun tar barnet ut av hendene på meg hele tiden. Alle skal få holde det der inne, men ikke meg. Dette kan jeg bevise; hun holdt barnet, men måtte ordne middagen. Samboeren hennes kommer akkurat inn fra garasjen og må skifte klær og vaske seg. Hun spør: " kan du ta barnet slik at jeg kan fikse potene" han svarer han må vaske seg og bytte klær.da sier jeg: "jeg kan ta det".( det var ingen andre der da). Hun ser opp på meg, ser ned i bakken og bare "Jaaa... Men du, (samboer) vil du ta han eller??!" .... Det ender opp med at hun gir han til meg fordi det tar for lang tid med vasken til samboeren......
Samme når vi er der så går hun med han hele tiden. Enten så går hun eller så sitter hun vugger han helt voldsomt!! Skriker og er så voldsom og brå i bevegelsen hele tiden også, så barnet gråter jo når hun kommer bort. Hun skjønner det ikke. meg og samboer har vert tydelig fra dag en at vi ikke skal gå med han hele tiden og ikke vugge da barnet ikke har behov for det.... Sier samboeren min i fra at hun skal sitte seg ned så bare over ser hun ham og tar barnet med bort på et annet rom. Selv nær vi sitter mangen i stuen.. Dette gjør hun hele tiden. Tar han med bort fra oss andre. Ligger han på gulvet lar hun ikke han være i fred, lager han en lyd tar hun han opp med en gang selv når samboer sier "skriker han da??"
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Sitter med en vondt klump inni meg og føler hun overgår meg totalt og har ingen respekt. Føler at når jeg er der så har jeg ikke rett på å få ha han selv. Sitter jeg å bytter bleier på han så tar hun det ut av hendene på meg og "overtar" ....sover vi om morgenene kommer hun inn og sjekker sikkert 5 ganger for å henta ham, ingen respekt for at jeg ligger naken og kanskje ligger der for å være i fred med ham.når jeg skulle dusje dagen jeg skulle tilbake på sykehuset for utskrapning så blødde jeg en del, da bare braker hun inn og skal skifte bleie, så sier hun " det går helt fint at jeg er her mens du tørker deg etter dusjen" da sa jeg klart i fra at samboer skulle ta barnet og at jeg skulle tørke meg i fred. Slitsom nok dag fra før.
Vet hun er begeistret, lot være å si noe i starten, men nå føler jeg ikke lenger at hun bryr seg om hverken mitt eller barnets behov. Hun tenker kun på seg selv og overgår meg. Føler ikke et behov for at andre skal ta han hele tiden, har lyst å dille med han selv... Er kanskje sånn pga fødselen og siden det er første, men han er bare 2,5 mnd. Hun gjør det værre for deg selv, for jeg trekker meg unna og orker ikke reise til hun. Skjønner det er første gang å være bestemor, men er første gang for meg å være mor....
Vet ikke hvordan jeg skal ta der opp med samboer eller hun. Føler det blir et angrep på den personen som betyr mest for han... Og føler det blir "din familie gjør bare feil mens min gjør alt rett" problemet er at min mor lar meg være med han selv, og gjør meg oppmerksom på å ikke lage uvaner osv. Som å gå med ham. Hjelp......dette kommer til å bli en stor konflikt snart
Har hatt et fint forhold til svigermor siden jeg og kjæresten ble i lag, men etter at jeg ble gravid så føler jeg at hun har tatt mer og mer styringen. I starten så var hun bare ivrig og glad, og det var jo koselig. Det startet med at hun fant frem alt mulig gammelt som hun hadde brukt til sine barn når de var små. Dette er jo koselig, men når hun begynner å pakke frem ting som er ødelagt og fullt i gammel gulp/flekker så kjenner jeg at det blir litt mye... Ting er annerledes og vi trenger ikke alt mulig som ikke en gang er i orden. Jeg har selv en søster som har nettopp fått barn, har mye å låne der som er mer i orden og moderne. Så det handler ikke om at jeg skal ha nytt. Men dette lot jeg gå for jeg syns det bare var fint hun var glad! Tenkte jeg heller kunne lavære å bruke det som var værst..
Samtidig frem mot termin så ringte hun flere ganger for dagen og spør "kjenner du noe" du må gå i trapper, bevege deg, hoppe!? Osv. Jeg svarte at jada, dette gjør jeg men han kommer ikke før uansett. Selvsagt måtte jeg gå på overtid....... Jeg var lei, sliten, hadde bekkenløsning så var sengeliggende, og da å få tlf om å hoppe og springe var jo ikke akkurat så veldig motiverende.... Ringte både meg og typen hver dag flere ganger for dagen. Regner med de av dere som har gått på overtid skjønner hvor irriterende der er. Om dem var utålmodig så kan de bare tenke hvordan jeg hadde det!! Skal merkes at barnet var 4,7 kg når det ble født, og jeg er 160 høy, så var ikke liten mage heller!!
Som dere sikkert forstår ut fra barnes vekt så var dette en komplisert fødsel. Jeg var sengeliggende i 3 dager (fikk være med på skifting og bading av baby siste dagen der) barnet satt fast med skuldrene og jeg mistet mye blod. Kort fortalt. Dette fører til at jeg ikke er i form når jeg kommer hjem og hadde en del å ta innover meg. (Måtte på utskrapning løpet av den neste uka også, så jeg hadde jo feber og var sengeliggende de dagene jeg kom hjem. )
Svigermor og foreldrene mine var på helgebesøk den helga vi kom hjem. Det første svigermor gjør når jeg kommer inn døra er å ta meg på magen. Hva faen?? Ikke sa hun noe heller, bare sto å trykte og tok på den. Frekt. Jeg hadde fått til ammingen, men bare i liggende stilling, derfor skulle min søster hjelpe meg med sittende ammestilling (inne på rommet). Dette var nytt og har aldri hatt barn før. Jeg klarte det heldigvis på første forsøk. Men gjett hvem som kommer brakende inn på rommet. Jo svigermor. Og hun holder seg ikke i bakgrunnen heller. Der første hun gjør er å stikke hodet sitt helt oppi puppen min (mellom meg og barnets hode) jeg fikk håret hennes i ansiktet, så det var ikke noe hensyn eller forsiktighet. Dette var kun hennes behov. Tenk hadde hun ødelagt hele amminga? Dette gjorde hun hele helgen, og tok null hensyn til at dette var min og barnets tid. (Dette har hun fortsatt med siden dag en! Putter ansiktet sitt foran mitt slik at jeg må "vike" for henne og prater og forstyrrer babyen)
Når vi er inne på besøk til henne i helgene så prater hun til barnet bare det beveger seg slik at der skal våkne, selv etter bare fem minutter med søvn. Selvsagt er det ikke våkent. Hun tar barnet ut av hendene på meg hele tiden. Alle skal få holde det der inne, men ikke meg. Dette kan jeg bevise; hun holdt barnet, men måtte ordne middagen. Samboeren hennes kommer akkurat inn fra garasjen og må skifte klær og vaske seg. Hun spør: " kan du ta barnet slik at jeg kan fikse potene" han svarer han må vaske seg og bytte klær.da sier jeg: "jeg kan ta det".( det var ingen andre der da). Hun ser opp på meg, ser ned i bakken og bare "Jaaa... Men du, (samboer) vil du ta han eller??!" .... Det ender opp med at hun gir han til meg fordi det tar for lang tid med vasken til samboeren......
Samme når vi er der så går hun med han hele tiden. Enten så går hun eller så sitter hun vugger han helt voldsomt!! Skriker og er så voldsom og brå i bevegelsen hele tiden også, så barnet gråter jo når hun kommer bort. Hun skjønner det ikke. meg og samboer har vert tydelig fra dag en at vi ikke skal gå med han hele tiden og ikke vugge da barnet ikke har behov for det.... Sier samboeren min i fra at hun skal sitte seg ned så bare over ser hun ham og tar barnet med bort på et annet rom. Selv nær vi sitter mangen i stuen.. Dette gjør hun hele tiden. Tar han med bort fra oss andre. Ligger han på gulvet lar hun ikke han være i fred, lager han en lyd tar hun han opp med en gang selv når samboer sier "skriker han da??"
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Sitter med en vondt klump inni meg og føler hun overgår meg totalt og har ingen respekt. Føler at når jeg er der så har jeg ikke rett på å få ha han selv. Sitter jeg å bytter bleier på han så tar hun det ut av hendene på meg og "overtar" ....sover vi om morgenene kommer hun inn og sjekker sikkert 5 ganger for å henta ham, ingen respekt for at jeg ligger naken og kanskje ligger der for å være i fred med ham.når jeg skulle dusje dagen jeg skulle tilbake på sykehuset for utskrapning så blødde jeg en del, da bare braker hun inn og skal skifte bleie, så sier hun " det går helt fint at jeg er her mens du tørker deg etter dusjen" da sa jeg klart i fra at samboer skulle ta barnet og at jeg skulle tørke meg i fred. Slitsom nok dag fra før.
Vet hun er begeistret, lot være å si noe i starten, men nå føler jeg ikke lenger at hun bryr seg om hverken mitt eller barnets behov. Hun tenker kun på seg selv og overgår meg. Føler ikke et behov for at andre skal ta han hele tiden, har lyst å dille med han selv... Er kanskje sånn pga fødselen og siden det er første, men han er bare 2,5 mnd. Hun gjør det værre for deg selv, for jeg trekker meg unna og orker ikke reise til hun. Skjønner det er første gang å være bestemor, men er første gang for meg å være mor....
Vet ikke hvordan jeg skal ta der opp med samboer eller hun. Føler det blir et angrep på den personen som betyr mest for han... Og føler det blir "din familie gjør bare feil mens min gjør alt rett" problemet er at min mor lar meg være med han selv, og gjør meg oppmerksom på å ikke lage uvaner osv. Som å gå med ham. Hjelp......dette kommer til å bli en stor konflikt snart
