Pia1972
Forelsket i forumet
I går kveld døde svigermor etter 4,5 måneders kreftsykdom, 67 år gammel. Veldig trist. Vi gledet oss veldig til å fortelle om babyen, men når hun hadde visst om den i 2 uker, fikk hun beskjed om at hun hadde lungekreft. Vi har gått å håpet at cellegift skulle virke i hele høst, men så ble det bare værre. Hun var her siste gang på julaften, var helt utkjørt etter 1 porsjon reinsdyrsteik. Frøys og skalv. Siden 3. juledag har hun ligget på sykehuset. Svigerfar har bodd der han også, hun var så utrygg. Vi har fått kontakt med henne innimellom, i går formiddag også. Ellers har hun sovet mye, eller vært så medisinert at hun bare har snakket tøv. Vi tok med barna og så henne i går kveld. Hun så helt utgammel ut etter døden. I morra er det syning på sykehuset. Vi er en liten familie, men foreldrene mine skal komme iallefall. Vi er spesielt lei oss for at hun ikke fikk sett babyen, men samtidig koste hun seg veldig med de to barnebarna hun hadde ( mine barn på 9 og 11 år). I dag har vi snakket med begravelsesbyrået sammen med svigerfar. Blir gravferd i slutten av uka. Gruer meg, enda mer grining. Vi har valgt å ha ungene med til henne under hele sykeleiet, tror det har vært godt og riktig siden de er så store. De gråt sårt i går kveld, tøft. I dag har litja valgt utseende på hjertekrans fra dem til kista, og gutten har valgt hva det skal stå på sløyfa. De har også skrevet hvert sitt dikt, og tegnet til. det skal de legge i kista i morra. Det har vært litt fristed for meg her på babyverden, har kunnet kose meg over det å skulle få en baby til, uten å føle på engstelsen og sorgen hele tida. Nå må vi bare ta det som kommer denne uka på strak arm. Bir til at vi føler omsorg og ansvar for svigerfar, han har bare oss som den eneste tyilknytninga til kona si, for hun har ikke slekt igjen. ( to perifere søskenbarn kun) Selv har han en god del søsken, men de bor langt borte. han har allerede snakket om at huset dees blir for stort for ham. Og vi sier vi gjerne tar han inn som kårkall her, han er alle tiders. han er ikke min manns far, svigermor giftet seg med ham for 27 år siden. Da adopterte han mannen min, så for mannen min er det han som e far, og for oss andre er han en ekte bestefar. Vi håper at tilknytningen hans til oss forblir like sterk, tragisk om han flytter nordover nærmere søskena, synes vi. Har forstått det er oss han føler seg knyttet til, og sånn vil vi gjerne ha det. kanskje vi spør ham om å være fadder? De andre barna våre har venner av oss som faddere.Ble mye dette, men noen ganger er det godt å være direkte på en såpass anonym plass. Go helg!!
