Vet liksom ikke hvor jeg skal begynne jeg... Men fikk for ei stund siden høre at svigermor faktisk har blitt anmeldt for pedofili[&:] Av sin eksmann, altså veslesnuppens bestefar. Dette er jo i og for seg noe som er helt latterlig, tenker jeg, for de hadde en ganske tøff skilsmisse med mye drittslenging, brev seg i mellom og hauger og lass med krangling om alt mulig. Så jeg tenker at dette bare er jævelskap fra hans side. Men, så begynner man jo alltid å tenke da... Det virker jo litt merkelig å ta en slik beskyldning rett ut av lufta. For det første så er det vel ikke det første du pønsker ut for å være jævlig med ex-kjærringa, og for det andre er det forholdsvis drøyt. Jeg mener, om jeg så hadde kommet på det mens jeg satt og tenkte ut hva jeg skulle finna på, så hadde jeg ikke gått så langt som å levere anmeldelse! Saken ble henlagt pga. manglende beviser, men vi har jo den siste tida sett hvor sterke beviser man trenger for å bli dømt for slikt da[>:] Så nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre... har ikke lyst til å la henne holde gutten min, langt mindre bade han og skifte bleie på han[&o] Men jeg synes det er vanskelig å skulle si nei, for hele greia er jo trolig oppspinn! Men så er det tvilen som gnager i bakhodet da... Synes hun bruker veeeldig lang tid hver gang hun skifter på han og slik, men er sikkert bare jeg som synes tida går sakte[X(] Synes ikke jeg kan følge etter på badet og overvåke henne heller...
Så, det tenker jeg mye på. Men det er forsåvidt mer. Før jeg fikk vite dette var hun barnevakt for gutten min et par timer hjemme her. Da passet hun også hunden for min svoger, men den var igjen hjemme i bur, så det var ikke noe problem. Men, da de skulle hente igjen hunden sa hun at hun bare hadde vært borte fra hunden i 15 min, hun hadde vært på butikken. Så sier bestemora (svigermors mor) til svogeren min at hun (svigermor) hadde vært barnevakt oppi her. (Dette var noen dager senere.) Neei, sier han, tror da ikke det... Så hadde svigerinna mi konfrontert svigermor med dette. Hun begynte da å grine... Hadde sååå dårlig samvittighet for at hun ikke hadde sagt at hun hadde vært barnevakt. De sa da at det var jo ikke noe problem, hunden var vant til å være hjemme alene så det var ikke noe å ta på vei for. Svigermor fortsatte da å lyve, og sa hun hadde kun vært borte en time. Og det er jo ikke mulig, da kjøreturen tur-retur tar over en time, og at hun faktisk var her i 3 timer. Og denne konkrete historien (er flere da, men denne er veldig typisk) gjør at jeg ikke klarer å stole på henne.
Som dere skjønner har jeg vanskeligheter med å la henne være i nærheten av gutten min alene, og hun får slett ikke være barnevakt. Jeg stoler ikke på henne for fem flate øre! Og dette er litt vondt, hun har jo egentlig like stor «rett» til det hun som de andre besteforeldrene[&o] Jeg takler ikke dama lenger, har ikke lyst til å ha besøk av de eller dra på besøk dit. Så, what to do? Synes dere at jeg overreagerer? Hva bør jeg evt. gjøre? Nå har jeg ihvertfall fått ut mange av tankene som har plaget meg i det siste...
Sorry, ble langt dette, men var ingen enkel måte å forklare på[&o]
Så, det tenker jeg mye på. Men det er forsåvidt mer. Før jeg fikk vite dette var hun barnevakt for gutten min et par timer hjemme her. Da passet hun også hunden for min svoger, men den var igjen hjemme i bur, så det var ikke noe problem. Men, da de skulle hente igjen hunden sa hun at hun bare hadde vært borte fra hunden i 15 min, hun hadde vært på butikken. Så sier bestemora (svigermors mor) til svogeren min at hun (svigermor) hadde vært barnevakt oppi her. (Dette var noen dager senere.) Neei, sier han, tror da ikke det... Så hadde svigerinna mi konfrontert svigermor med dette. Hun begynte da å grine... Hadde sååå dårlig samvittighet for at hun ikke hadde sagt at hun hadde vært barnevakt. De sa da at det var jo ikke noe problem, hunden var vant til å være hjemme alene så det var ikke noe å ta på vei for. Svigermor fortsatte da å lyve, og sa hun hadde kun vært borte en time. Og det er jo ikke mulig, da kjøreturen tur-retur tar over en time, og at hun faktisk var her i 3 timer. Og denne konkrete historien (er flere da, men denne er veldig typisk) gjør at jeg ikke klarer å stole på henne.
Som dere skjønner har jeg vanskeligheter med å la henne være i nærheten av gutten min alene, og hun får slett ikke være barnevakt. Jeg stoler ikke på henne for fem flate øre! Og dette er litt vondt, hun har jo egentlig like stor «rett» til det hun som de andre besteforeldrene[&o] Jeg takler ikke dama lenger, har ikke lyst til å ha besøk av de eller dra på besøk dit. Så, what to do? Synes dere at jeg overreagerer? Hva bør jeg evt. gjøre? Nå har jeg ihvertfall fått ut mange av tankene som har plaget meg i det siste...
Sorry, ble langt dette, men var ingen enkel måte å forklare på[&o]
**IKKE QUOTE**
