Svigerfamilien

[K+N=ML]

Trenger noen tips, råd og kanskje noen erfaringer angående svigerfamilien.

Etter at vi fikk sønnen vår som nå har blitt 14 måneder, har forholdet med svigerfamilien blitt stadig vanskeligere, og nå har det blitt så mye for samboeren at han ikke vet om han vil at vi skal være sammen lengre.

De har alltid hvert veldig krevende og kontrollerende, og allerede før gutten ble født fikk jeg høre mye om hva jeg måtte gjøre og ikke. For meg ble mye veldig gammeldags og det gikk inn det ene øret og ut det andre. Og noen ting tok jeg med meg. Føler selv at jeg var høflig og hyggelig, uansett hva jeg måtte mene om hva de kom med.

Når gutten ble født pustet han ikke, og lå 2 dager på nyfødt intensiven, og 3 dager på barsel før vi fikk dra hjem. Jeg tok dette hardt og slet veldig med ammingen, og gav opp fort, kanskje litt for fort, men det var riktig for meg da. Dette ble kommentert både titt og ofte, og i alle mulige slags settinger. følte meg veldig mislykka, men hevet meg over det. Gutten vår fikk smokk, denne dyppet grand tanten hans i eddik når han var 7 måneder, for da trengte han den ikke lenger mente hun. Jeg har fått høre at jeg er slem som ikke gav han kake før han var et år. At jeg er hysterisk og overbeskyttende, som ville at dem som røyka skulle vaske seg på hendene før dem fikk holde han da han var nyfødt. De maser om å få passe han, helt fra han bare var noen dager gammel. Jeg sa da, og holder på det enda, at hvis noen skal passe han, skal han være trygg på dem, de må komme ofte på besøk og de må følge våres regler. Jeg kan nok telle på en hånd hvor ofte de har hvert her. Vi var der hver søndag de første månedene. Men med ting som; mine sov på magen, det gikk fint med dem, de skal sove alene og ikke i armene dine, barn har godt av å gråte litt, flaske gjør ungen tjukk og mere i samme kategorien, ble det for mye for meg. Jeg ville ikke være med lengre, men sa at samboern kunne ta han med seg alene. Han gjorde det en periode, men gutten gråt og var urolig hele tiden, så det ble bare sjeldnere og sjeldrene. Dette har sliti veldig på samboern, og det er egentlig alt vi krangler om. Ellers har vi det bra, og de periodene hvor han snakker lite med dem, har vi det supert. Men når han snakker med dem, kommer det mye stygt og slemme ting om meg, og de klarte å si, at om vi gifter oss, vil de ikke ha noe med oss å gjøre.

Problemet er jo at han sliter med å ikke høre på dem og kutte dem ut av livet sitt. På den ene siden vil han det, og på den andre siden klarer han ikke det.
Jeg er jo ikke perfekt, men jeg mener at jeg kjenner mitt barn best, og vet hva han trenger. Har prøvd å si ifra på en ordentlig måte om dette. Og føler at jeg har sagt det snilt og hyggelig. Har også bedt samboer om å snakke med dem om dette. Ingenting hjelper.
Vet dem er sjalu på min mor, stefar og søster som har passet han en del, men sagt at dem kan passe han, men de må komme en del på forhånd, og invitert dem til oss på dagtid når samboern er på jobb, men får altid nei.

Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre lenger. Dette er jo min side av saken, og de har sin side, men det er veldig frustrerende for meg at familien min skal ryke pga dette.

Fint å få ut litt frutrasjon her, og kanskje noen har noen tips og råde til meg.

 

[Nænnæn]

Først; er samboeren din usikker på om han vil at dere to skal fortsette å være sammen, eller om han skal fortsette å ha kontakt med sin familie?
Ja, alle historier har ofte to sider, men jeg "kjenner" jo bare din, og det du beskriver gjør meg forbannet på dine vegne! Jeg skjønner man må tolerere litt og bite noe i seg, men inni meg ville jeg bedt dem om å ryke og reise!!!! Mennesker generelt som kritiserer nybakte mødre på den måten, som ikke klarer å respektere andre og deres valg, andres oppdragelse, holdninger og verdier, har jeg lite til overs for..
Jeg håper det ordner seg for deg og familien din!!!
(INGEN røykefingre fikk holde min baby - INGEN fikk/får passe mine barn om de ikke kjenner dem godt, hadde grandtante dyppet smokken i eddik for å få baby til å slutte med den, hadde jeg HØYT bedt henne dra dit pepper'n gror. Vesla mi fikk ikke kake / is / kjeks / godis før hun ble to år, hun led ikke av den grunn )

 

[Vidorra]

Jeg er enig med deg i mye av det du skriver, men det med passingen tenker jeg at det kanskje kunne gått an å tenke litt annerledes?
Kan ikke de få lov til å passe ham et par timer hjemme hos dere f. eks da? Så kan jo du reise å trene eller noe i mellomtiden, slik at du er tilgjengelig. Jeg tenker at de som har hatt barn selv, de takler nok helt sikkert det. De kan jo være litt sammen med dere før du drar?
Og - selv om de gjør ting litt annerledes, går sikkert det bra. Mødre i dag tenker jo annerledes enn for 30 år siden, men det ble jo folk av de barna også?

 

[K+N=ML]

Først; er samboeren din usikker på om han vil at dere to skal fortsette å være sammen, eller om han skal fortsette å ha kontakt med sin familie?
Ja, alle historier har ofte to sider, men jeg "kjenner" jo bare din, og det du beskriver gjør meg forbannet på dine vegne! Jeg skjønner man må tolerere litt og bite noe i seg, men inni meg ville jeg bedt dem om å ryke og reise!!!! Mennesker generelt som kritiserer nybakte mødre på den måten, som ikke klarer å respektere andre og deres valg, andres oppdragelse, holdninger og verdier, har jeg lite til overs for..
Jeg håper det ordner seg for deg og familien din!!!
(INGEN røykefingre fikk holde min baby - INGEN fikk/får passe mine barn om de ikke kjenner dem godt, hadde grandtante dyppet smokken i eddik for å få baby til å slutte med den, hadde jeg HØYT bedt henne dra dit pepper'n gror. Vesla mi fikk ikke kake / is / kjeks / godis før hun ble to år, hun led ikke av den grunn )

Samboern føler han må velge, meg eller familien sin. Han sier han fortsatt vil at vi skal være sammen, men det er tøft for han å velge bort dem. Han vil jo ha begge deler. Han har hatt en tøff oppvekst med foreldre som har drevet med rus og alkohol. Og de han har igjen er besteforeldrene, en tante, en onkel og en søster. I mine øyne er det et lett valg, og det er å kutte dem ut. For han er det vanskelig.
Fint å se at det ikke bare er jeg som reagerer på flere ting som har blitt sagt og gjort fra den kanten

 

[K+N=ML]

Jeg er enig med deg i mye av det du skriver, men det med passingen tenker jeg at det kanskje kunne gått an å tenke litt annerledes?
Kan ikke de få lov til å passe ham et par timer hjemme hos dere f. eks da? Så kan jo du reise å trene eller noe i mellomtiden, slik at du er tilgjengelig. Jeg tenker at de som har hatt barn selv, de takler nok helt sikkert det. De kan jo være litt sammen med dere før du drar?
Og - selv om de gjør ting litt annerledes, går sikkert det bra. Mødre i dag tenker jo annerledes enn for 30 år siden, men det ble jo folk av de barna også?

Grand tante har fått passe han en lørdag fra søndag. Det har nok i utgangspunktet gått greit, men gutten som aldri har hatt tid til å sitte på fanget før satt hele dagen etter på fanget mitt og jeg måtte bære han i søvn. Det har jeg aldri gjort, sovna av seg sel i egen seng fra han ble født. Før han var der, hadde han ikke sett dem på over en måned. For meg blir det litt feil, for han kjenner dem ikke. Selv om jeg er uenig i mye av det som har blitt sagt og gjort, har jeg ikke noe problemer med de. Problemet er at de ikke liker meg, de sier det til samboer og mye annet stygt. Tatt det opp fler ganger, men bare fortsetter. Samboer klarer heller ikke bryte kontakten med de. Planen er at vi skal gifte oss 8 mai neste år, men når samboer har det så tungt pga dem, vet jeg ikke lenger.

 

[Shadow]

I en slik situasjon tror jeg faktisk at jeg hadde oppsøkt dem alene og forklart at det er greit at de ikke liker deg, men som voksne mennesker må de faktisk kunne tåle at sønnen dems er med deg og at dere har en sønn sammen!
Forklar at hvis dette fortsetter så vil han til slutt måtte velge mellom deg og dem, så enten mister de all kontakt med sønnen sin og barnebarn eller så kommer sønnen dems kun få se barnet sitt periodevis og han vil kunne bare nag til dem frem til dagen de dør! Tror de trenger å høre akkurat hva de gjør og hvilken situasjon de setter sin sønn i! Slik skal det ikke være?

 

[Salvia]

Jeg er enig med deg i mye av det du skriver, men det med passingen tenker jeg at det kanskje kunne gått an å tenke litt annerledes?
Kan ikke de få lov til å passe ham et par timer hjemme hos dere f. eks da? Så kan jo du reise å trene eller noe i mellomtiden, slik at du er tilgjengelig. Jeg tenker at de som har hatt barn selv, de takler nok helt sikkert det. De kan jo være litt sammen med dere før du drar?
Og - selv om de gjør ting litt annerledes, går sikkert det bra. Mødre i dag tenker jo annerledes enn for 30 år siden, men det ble jo folk av de barna også?

Jeg er uenig i dette. Hvis man ikke kan stole på at de respekterer og forholder seg til reglene man har satt fortjener de ikke å ha barnet uten tilsyn heller.
Svigers synes jeg er streng som ikke lar dem gi ettåringen kaker og annet tull, men de respekterer det i det minste. Hvis jeg ikke hadde kunnet stole på at de holdt et sunt kosthold hadde jeg ikke kunnet la dem passe ham heller.
Mitt barn, mine regler.

Uansett så virker det som svigerfamilien til ts bare ikke liker henne, og da hadde jeg i hvert fall aldri satt igjen barnet mitt hos dem.

 

[anines]

Huff, det er så leit når det skal være sånn. Synd de ikke respektere deg og dere som foreldre..

Jeg har hatt en del "problemer" med min svigerfamilie også, og har fremdeles med en av de. Noe som ikke er gøy i det hele tatt. Kjenner igjen det at hver gang jeg og samboeren krangler er det om ett eller annet i familien hans. Var en periode det hadde gått så langt at han selv sa (til meg, ikke til de det gjaldt) at hvis de ikke klarte å oppføre seg, så kom han ikke til å orke å ha kontakt med de. Selv tok jeg opp ting med de jeg hadde problemer med, og nå er ting så og si tipp topp. Bortsett fra en som mest sannsynlig aldri kommer til å skjønne hvordan ting funker, i hvert fall ikke før hun har fått et par år på å bli litt moden.

 

[Jotaa]

Kort fra meg ut i fra versjonen du serverer :

Enig med deg i absolutt alt når det kommer til tanker rundt oppdragelse og det som angår barnet , når det kommer til kjæresten din synes jeg han er forferdelig lite mann dersom han vurderer å gå fra deg og gjøre barnet sitt til et "skillsmissebarn" fremfor å ta en alvorsprat med familien sin og sette hardt mot hardt der!

 

[K+N=ML]

Kort fra meg ut i fra versjonen du serverer :

Enig med deg i absolutt alt når det kommer til tanker rundt oppdragelse og det som angår barnet , når det kommer til kjæresten din synes jeg han er forferdelig lite mann dersom han vurderer å gå fra deg og gjøre barnet sitt til et "skillsmissebarn" fremfor å ta en alvorsprat med familien sin og sette hardt mot hardt der!

Ja, det er jo nettopp det som egentlig er det vanskelige oppi det her, for jeg kan ikke skjønne at han kan tenke på det en gang. Han har tatt det opp med dem flere ganger og de ser rett og slett ikke ut til å bry seg i det hele tatt. Og da tenker jeg at da er det ikke noe vits. At når man ikke ønsker sønnen, nevøen og broren sin alt godt, da er man egoistisk. Har avtalt å møte dem i slutten av uka, og forhåpentligvis løsna opp i en del da.

 

[K+N=ML]

Huff, det er så leit når det skal være sånn. Synd de ikke respektere deg og dere som foreldre..

Jeg har hatt en del "problemer" med min svigerfamilie også, og har fremdeles med en av de. Noe som ikke er gøy i det hele tatt. Kjenner igjen det at hver gang jeg og samboeren krangler er det om ett eller annet i familien hans. Var en periode det hadde gått så langt at han selv sa (til meg, ikke til de det gjaldt) at hvis de ikke klarte å oppføre seg, så kom han ikke til å orke å ha kontakt med de. Selv tok jeg opp ting med de jeg hadde problemer med, og nå er ting så og si tipp topp. Bortsett fra en som mest sannsynlig aldri kommer til å skjønne hvordan ting funker, i hvert fall ikke før hun har fått et par år på å bli litt moden.

Ja, det er ikke gøy i det hele tatt. Tar veldig på. Er sånn her å, sier til meg at hvis dem ikke skjerper seg så gidder han ikke ha kontakt med de mer. Har heldigvis sagt det til dem å, men virka ikke som de brydde seg noe særlig om det.

Har avtalt å møte dem i slutten av uka, får forhåpentligvis løsna opp i en del da.

 

[anines]

Ja, det er ikke gøy i det hele tatt. Tar veldig på. Er sånn her å, sier til meg at hvis dem ikke skjerper seg så gidder han ikke ha kontakt med de mer. Har heldigvis sagt det til dem å, men virka ikke som de brydde seg noe særlig om det.

Har avtalt å møte dem i slutten av uka, får forhåpentligvis løsna opp i en del da.

Det sier jo litt om dem, om de ikke bryr seg om han sier noe sånt. Rart de ikke tar det på alvor. Synes det er så merkelig når familiemedlemmer oppfører seg sånn mot nye som kommer inni familien. Særlig når man har fått barn sammen og har planer om å gifte seg, for da er det jo sånn at man skal være i familie resten av livet. Da synes jeg heller man skal gjøre alt for at ting funker, men tydeligvis ikke alle som tenker det samme.

Lykke til med praten! Krysser fingrene og håper ting bedrer seg både for din og samboeren din sin del