Jeg tror denne hører hjemme under familieliv og samliv, selv om jeg ikke er 100 % sikker på det.
I november før vi flyttet så hadde vi en familielunch (mannen sin far, søster og bror, samt stemor (som jeg liker mer enn hans mor))
Og den begynner for så vidt fint.
Men ved ett punkt så ender jeg opp med å avbryte hans far, rett og slett fordi hans sønn er likedann, og jeg vet at den eneste måten å stoppe den lange forelesningen på, er ved å avbryte..
Da kommer han med anklager om at jeg aldri har likt han opp.
Noe som forøvrig ikke stemmer overhodet og kunne ikke vært lengre fra sannheten.
Alt fordi jeg avbrøt han i en "forelesning" om at vegetarisme ikke er løsningen på alt..
Det var snakk om at min mann iblant følte en følelse av at noe var galt med hjertet.
Og da tenkte vi at løsningen (før vi snakket med legen) muligens var å kutte ned på rødt kjøtt..
Vi la ikke an en strategi før etter legebesøk (som viste ingen tegn til bekymring)
Min reaksjon var å si at det ikke stemte overhodet. Men jeg lot det ligge, fordi jeg ville ikke ødelegge den siste lunchen vi hadde sammen, før vi reiste.
Jeg prøvde å ta det opp med bonusmor til min mann etterpå, men hun ville ikke høre noe om det, kanskje fordi hu vet at mannen hennes er vanskelig, jeg vet ikke. Jeg har ikke tatt det opp siden..
Det jeg ikke klarer å la ligge er det han sa. Det gjør meg dypt ukomfortabel, det stemmer ikke med virkeligheten, og det gjør at jeg ikke engang vil besøke de til sommeren, selv om det eventuelt er trygt.
Er dette en overreaksjon fra min side? Bør jeg reagere annerledes?
Bør jeg ta det opp med de, bør mannen min eventuelt gjøre det?
For å være ærlig gir det meg tårer i øynene når jeg tenker på det... For jeg trodde vi hadde ett godt forhold.
I tillegg kom han og leverte noe dagen etterpå, han nektet å komme til døra for å si ha det til min datter og meg.
Hadde det bare vært meg, greit, jeg kunne overlevd det, men han lot det på utover barnebarnet sitt..
I november før vi flyttet så hadde vi en familielunch (mannen sin far, søster og bror, samt stemor (som jeg liker mer enn hans mor))
Og den begynner for så vidt fint.
Men ved ett punkt så ender jeg opp med å avbryte hans far, rett og slett fordi hans sønn er likedann, og jeg vet at den eneste måten å stoppe den lange forelesningen på, er ved å avbryte..
Da kommer han med anklager om at jeg aldri har likt han opp.
Noe som forøvrig ikke stemmer overhodet og kunne ikke vært lengre fra sannheten.
Alt fordi jeg avbrøt han i en "forelesning" om at vegetarisme ikke er løsningen på alt..
Det var snakk om at min mann iblant følte en følelse av at noe var galt med hjertet.
Og da tenkte vi at løsningen (før vi snakket med legen) muligens var å kutte ned på rødt kjøtt..
Vi la ikke an en strategi før etter legebesøk (som viste ingen tegn til bekymring)
Min reaksjon var å si at det ikke stemte overhodet. Men jeg lot det ligge, fordi jeg ville ikke ødelegge den siste lunchen vi hadde sammen, før vi reiste.
Jeg prøvde å ta det opp med bonusmor til min mann etterpå, men hun ville ikke høre noe om det, kanskje fordi hu vet at mannen hennes er vanskelig, jeg vet ikke. Jeg har ikke tatt det opp siden..
Det jeg ikke klarer å la ligge er det han sa. Det gjør meg dypt ukomfortabel, det stemmer ikke med virkeligheten, og det gjør at jeg ikke engang vil besøke de til sommeren, selv om det eventuelt er trygt.
Er dette en overreaksjon fra min side? Bør jeg reagere annerledes?
Bør jeg ta det opp med de, bør mannen min eventuelt gjøre det?
For å være ærlig gir det meg tårer i øynene når jeg tenker på det... For jeg trodde vi hadde ett godt forhold.
I tillegg kom han og leverte noe dagen etterpå, han nektet å komme til døra for å si ha det til min datter og meg.
Hadde det bare vært meg, greit, jeg kunne overlevd det, men han lot det på utover barnebarnet sitt..
