VeJe
Betatt av forumet
Hei dere.
Dette er vel egentlig ikke noe annet enn litt frustrasjon fra min side. Vet ikke hva man skal kunne gjøre med slikt, annet enn å prøve og ikke bry seg og bare leve med det så godt som mulig.
Jeg har altså en mann som omtrent hater sin egen familie. Det har vært en turbulent oppvekst og mannen min føler familien har utnyttet hans omsorg og hjelpsomhet - uten å gi noe tilbake. Han opplever til stadighet at familien tar kontakt når det er noe de vil at han skal gjøre eller de trenger hjelp fra han, ikke ellers. Han har aldri sagt noe til familien sin, han vil ikke lage opprør og han klarer heller ikke se hva det skulle hjelpe.
Resultatet er at familien ønsker kontakt, prøver å ta kontakt og kommer på besøk og slikt, mens mannen min unngår dem fullstendig. Han prater minst mulig med dem, og det er nesten så galt at han gjemmer seg når de er i nærheten. Dette er vanskelig å forholde seg til. Det gjør at jeg i flere tilfeller må dekke over for han og må underholde hans familie mens han gjør seg opptatt med andre ting. Utrolig slitsomt. Jeg får jo ikke akkurat et godt forhold til dem jeg heller...
På mange måter skulle jeg ønske vi bare kunne flytte langt vekk slik at vi ble mye mer utilgjengelige for dem, men det er ikke så lett for oss, det er mange andre hensyn å ta. Skulle også ønske at jeg bare kunne få mannen min til å snakke med familien sin om problemene, men dette sitter så fundamentalt i ryggmargen på de og er strengt tatt noe som hans mor og far burde håndtert når ungene enda var barn. Nå i voksen alder er det vanskeligere, alle sitter på hver sin kant med sine oppfatninger av hva som var realiteten i barndommen og hvorfor. Min kjære går til terapi for å få hjelp, blant annet i forhold til sinnet mot sin familie. Nå vet jeg ikke hva mer i skal gjøre. Ønsker en stor familie for lille i magen, slik jeg hadde... ser ikke ut som det blir noe av.
Dette er vel egentlig ikke noe annet enn litt frustrasjon fra min side. Vet ikke hva man skal kunne gjøre med slikt, annet enn å prøve og ikke bry seg og bare leve med det så godt som mulig.
Jeg har altså en mann som omtrent hater sin egen familie. Det har vært en turbulent oppvekst og mannen min føler familien har utnyttet hans omsorg og hjelpsomhet - uten å gi noe tilbake. Han opplever til stadighet at familien tar kontakt når det er noe de vil at han skal gjøre eller de trenger hjelp fra han, ikke ellers. Han har aldri sagt noe til familien sin, han vil ikke lage opprør og han klarer heller ikke se hva det skulle hjelpe.
Resultatet er at familien ønsker kontakt, prøver å ta kontakt og kommer på besøk og slikt, mens mannen min unngår dem fullstendig. Han prater minst mulig med dem, og det er nesten så galt at han gjemmer seg når de er i nærheten. Dette er vanskelig å forholde seg til. Det gjør at jeg i flere tilfeller må dekke over for han og må underholde hans familie mens han gjør seg opptatt med andre ting. Utrolig slitsomt. Jeg får jo ikke akkurat et godt forhold til dem jeg heller...
På mange måter skulle jeg ønske vi bare kunne flytte langt vekk slik at vi ble mye mer utilgjengelige for dem, men det er ikke så lett for oss, det er mange andre hensyn å ta. Skulle også ønske at jeg bare kunne få mannen min til å snakke med familien sin om problemene, men dette sitter så fundamentalt i ryggmargen på de og er strengt tatt noe som hans mor og far burde håndtert når ungene enda var barn. Nå i voksen alder er det vanskeligere, alle sitter på hver sin kant med sine oppfatninger av hva som var realiteten i barndommen og hvorfor. Min kjære går til terapi for å få hjelp, blant annet i forhold til sinnet mot sin familie. Nå vet jeg ikke hva mer i skal gjøre. Ønsker en stor familie for lille i magen, slik jeg hadde... ser ikke ut som det blir noe av.
