ORIGINAL: eilejoha
Ja, ikke sant.. Jeg tror jeg kanskej begynner å få det. Er usikker, fordi jeg har en depresjon fra tidligere. Og i det siste så har jeg hatt mye stress og mye tanker om ting og tang, så det kan være den "vanlige" depresjonen som kommer litt tilbake.
Men av de tegn jeg har lest, så "scorer" jeg høyt for å si det sånn. Skal til legen min til torsdag, så vi skal snakke litt om dete da.
Kjenner meg igjen..i dag har vært en slik dag der jeg tror jeg er på vei "ned". Etter at faren min tok livet sitt for drøye 2,5 år siden har jeg vært mer "ustabil" i humøret. Synes ikke jeg har fått bearbeidet og sørget skikkelig..mye fordi det var så mye piss i forbindelse med boet, og det tok all oppmerksomheten.
Kjenner at det er MYE tyngre å gå gravid denne gangen..spesielt fordi vi har en fra før som er trassen om dagen, og sambo jobber mye kveld og helger.
Har ikke overskudd eller tålmodighet med noe..er rastløs, samtidig som jeg ikke orker noe liksom. Det jeg har av energi bruker jeg opp på jobb. For andre virker jeg sikkert som vanlig..blid og happy.
Så er vel rådet fra alle..snakk med noen om det..JM eller lege. For det første føles det ut som en kjempenederlag å skulle innrømme at jeg ikke takler hverdagen, og at jeg ikke klarer å være så god mor som jeg ønsker. Føler ikke jeg kan snakke med JM om det siden jeg går til kontroll på sykehuset..og jobber der selv. Vil ikke få skjeve blikk i gangene hvis dere skjønner hva jeg mener. Sambo kan jeg "tømme" meg til...men han er ikke noe god på "følelser-prating", så der får jeg ingen feedback.
Dessuten har jeg ingen tro på det å snakke med fagfolk om det. Gikk til psykolog litt etter at jeg mista pappa, men det ga meg INGENTING. Eneste som var fordelen med det var at jeg så at familien rundt meg senket skuldrene litt, og ikke bekymret seg så mye. OK, så kan jeg snakke med fagfolk..men de kan jo ikke være der og gi meg avlastning når jeg trenger det.
Baaaah..er skikkelig kjipt å ha det slik om dagene altså [:'(]
Sorry..ble langt dette.
