Svangerskapsdepresjon

[MaiMamma2015]

Noen som har erfaring med det? Jeg har tidligere (utenom svangerskap) vært veldig deprimert og vært medisinert for dette, så jeg har jo egentlig erfaring med det, men syns det er vanskelig å skille mellom hva som er hormoner og hva som kan være noe annet.

Jeg kjenner at jeg gleder meg over babyen i magen, og koser meg med å gå gravid, men merker at jeg ofte føler meg nedstemt. Liksom lei meg, men vet ikke alltid hvorfor. Jeg blir fort sint, men det antar jeg at er hormoner egentlig, selv om det er veldig likt da jeg var deprimert.

Hvordan var det for deg?

 

[Krissi]

Vet ikke helt hva min erfaring er verdt, men må bare si at jeg føler med deg!!

Har ingen erfaring med depresjon utenom svangerskap. Vet ikke om jeg var det under svangerskapet helle, men var hvert fall ikke langt unna.
Vært gravid to ganger og var likt begge gangene... Var planlagte svangerskap, og jeg gledet meg til å bli mamma. Men allikevel følte jeg at alt var møkk..var kronisk nedstemt, og følte ikke skikkelig glede over noe. Var som en del av meg var satt på pause, og jeg bare "var til".

Er tydeligvis kroppen min som ikke liker å være gravid, og nok reagerer veldig på hormoner, for i det svangerskapet var over var det som en bryter ble skrudd av. Følte meg plutselig som meg selv igjen...

Så gravidetet er ikke det beste jeg vet
Uansett mange som reagerer på å gå gravid, og langt ifra alle som gløder og stråler!!

 

[LIJETR]

Jeg har ikke hatt svangerskapsdepresjon, så kan ikke komme med noe eget eksempel. Men har vært deprimert i en periode tidligere. Og tenkte når jeg leste innlegget ditt at det kanskje ikke er så viktig om det per definisjon er svangerskapsdepresjon eller «bare hormoner», hvis du føler på nedstemthet av den ene eller andre grunnen så tenker jeg at det kan være verdt å nevne for jordmor og få litt oppfølging? Det «verste» som skjer er jo at man går til et par oppfølgingssamtaler, og det tenker jeg jo kan gjøre godt om det er den ene eller andre årsaken

 

[MaiMamma2015]

Vet ikke helt hva min erfaring er verdt, men må bare si at jeg føler med deg!!

Har ingen erfaring med depresjon utenom svangerskap. Vet ikke om jeg var det under svangerskapet helle, men var hvert fall ikke langt unna.
Vært gravid to ganger og var likt begge gangene... Var planlagte svangerskap, og jeg gledet meg til å bli mamma. Men allikevel følte jeg at alt var møkk..var kronisk nedstemt, og følte ikke skikkelig glede over noe. Var som en del av meg var satt på pause, og jeg bare "var til".

Er tydeligvis kroppen min som ikke liker å være gravid, og nok reagerer veldig på hormoner, for i det svangerskapet var over var det som en bryter ble skrudd av. Følte meg plutselig som meg selv igjen...

Så gravidetet er ikke det beste jeg vet
Uansett mange som reagerer på å gå gravid, og langt ifra alle som gløder og stråler!!

Tusen takk for svar! Hørtes jo ikke noe særlig ut å ha det sånn som du hadde det så enda godt at det ble bra så fort igjen. Forrige gang jeg gikk gravid så var alt så flott og fint med lite symptomer og plager, og jeg seilte liksom bare igjennom det. Denne gangen er alt så annerledes så det er nok med på å gjøre ting verre for meg. Jeg er superglad for babyen, for storebror som er så dedikert til alt som skjer, og for pappaen som stiller opp med alt fordi jeg ikke orker, men alt annet er liksom bare kjipt.
Håper virkelig det snur så fort for meg også. Skal ta meg en prat med jordmor på neste time, kanskje det kan hjelpe litt

 

[MaiMamma2015]

Jeg har ikke hatt svangerskapsdepresjon, så kan ikke komme med noe eget eksempel. Men har vært deprimert i en periode tidligere. Og tenkte når jeg leste innlegget ditt at det kanskje ikke er så viktig om det per definisjon er svangerskapsdepresjon eller «bare hormoner», hvis du føler på nedstemthet av den ene eller andre grunnen så tenker jeg at det kan være verdt å nevne for jordmor og få litt oppfølging? Det «verste» som skjer er jo at man går til et par oppfølgingssamtaler, og det tenker jeg jo kan gjøre godt om det er den ene eller andre årsaken

Ja jeg skal snakke med jordmor neste gang jeg skal på kontroll, for det er som du sier, ikke så viktig om man kaller det det ene eller det andre, så lenge jeg kan få litt oppfølging. Vi var enige om å ta litt tester i forhold til depresjon nærmere 3. trimester, men det kan ikke skade å forebygge - og ta tak i dette litt tidligere enn planlagt.
Tusen takk for svar

 

[LIJETR]

Ja jeg skal snakke med jordmor neste gang jeg skal på kontroll, for det er som du sier, ikke så viktig om man kaller det det ene eller det andre, så lenge jeg kan få litt oppfølging. Vi var enige om å ta litt tester i forhold til depresjon nærmere 3. trimester, men det kan ikke skade å forebygge - og ta tak i dette litt tidligere enn planlagt.
Tusen takk for svar

Jeg tenker at det aldri er for tidlig å forebygge, og min erfaring er at jo raskere man tar tak i det jo bedre, så er ikke veien til å ha det bedre så lang Masse lykke til med både svangerskap og alt som følger rundt!

 

[MaiMamma2015]

Jeg tenker at det aldri er for tidlig å forebygge, og min erfaring er at jo raskere man tar tak i det jo bedre, så er ikke veien til å ha det bedre så lang Masse lykke til med både svangerskap og alt som følger rundt!

Tusen takk for svar og lykkeønskninger

 

[Lilth]

Noen som har erfaring med det? Jeg har tidligere (utenom svangerskap) vært veldig deprimert og vært medisinert for dette, så jeg har jo egentlig erfaring med det, men syns det er vanskelig å skille mellom hva som er hormoner og hva som kan være noe annet.

Jeg kjenner at jeg gleder meg over babyen i magen, og koser meg med å gå gravid, men merker at jeg ofte føler meg nedstemt. Liksom lei meg, men vet ikke alltid hvorfor. Jeg blir fort sint, men det antar jeg at er hormoner egentlig, selv om det er veldig likt da jeg var deprimert.

Hvordan var det for deg?

Første svangerskapet mitt jeg mye nervøs, stressa, overbevist om at babyen kom til å dø før neste legebesøk (var hos legen ganske ofte etter uke 10).

Tre dager etter OUL var det et faktum at babyen ikke var levedyktig og ho ble født i uke 19.
Psykiatrisk sykepleier som jeg går til samtale til mener jeg hadde en fødselsdepresjon oppå sorgen.
Jeg mistet all motivasjon og vilje til å gjøre ting, mannen min måtte fysisk bli med meg i dusjen for at jeg skulle få vasket håret.
Etter 8uker var jeg tilbake i full jobb, men satt i bilen på parkeringsplassen 3-5dager i uka og hylgrein etter jobb. Jeg var så sliten, det var fysisk vondt å skulle dra hjem og møte mannen, og bli påmint at vi ikke ventet en baby lenger. På jobb kunne jeg glemme det litt...

Jeg begynte å gå til samtaler hos DPS ca 5måneder etter fødselen, vi måtte over årsdagen til fødselen før jeg egentlig kjente igjen meg selv, begynte å kjenne at jeg gledet meg til ting og hadde lyst til å se andre mennesker..

Så jeg har ingen erfaring på hvordan det er med en baby, men det er min opplevelse uten baby..
Har også sliti med depresjoner, så har vært redd for barselstiden. Jeg har en fantastisk mann som støtter meg og kommer til å bli fulgt opp tett pga forhistorien vår

 

[MaiMamma2015]

Første svangerskapet mitt jeg mye nervøs, stressa, overbevist om at babyen kom til å dø før neste legebesøk (var hos legen ganske ofte etter uke 10).

Tre dager etter OUL var det et faktum at babyen ikke var levedyktig og ho ble født i uke 19.
Psykiatrisk sykepleier som jeg går til samtale til mener jeg hadde en fødselsdepresjon oppå sorgen.
Jeg mistet all motivasjon og vilje til å gjøre ting, mannen min måtte fysisk bli med meg i dusjen for at jeg skulle få vasket håret.
Etter 8uker var jeg tilbake i full jobb, men satt i bilen på parkeringsplassen 3-5dager i uka og hylgrein etter jobb. Jeg var så sliten, det var fysisk vondt å skulle dra hjem og møte mannen, og bli påmint at vi ikke ventet en baby lenger. På jobb kunne jeg glemme det litt...

Jeg begynte å gå til samtaler hos DPS ca 5måneder etter fødselen, vi måtte over årsdagen til fødselen før jeg egentlig kjente igjen meg selv, begynte å kjenne at jeg gledet meg til ting og hadde lyst til å se andre mennesker..

Så jeg har ingen erfaring på hvordan det er med en baby, men det er min opplevelse uten baby..
Har også sliti med depresjoner, så har vært redd for barselstiden. Jeg har en fantastisk mann som støtter meg og kommer til å bli fulgt opp tett pga forhistorien vår

Uff, det var vondt å lese Jeg vet lite om depresjon i svangerskap, men merker mange likheter til da jeg var deprimert for ett par år siden og gikk til dps i ett år. Har vel konkludert med (jeg selv) at det er en depresjon, så skal få snakket ordentlig med jordmor om det ved neste time. Merker at det er veldig tøft for tiden, og jeg gråter masse for lite. Sover dårlig, tenker mye. Er heldigvis ikke redd for babyen i magen, og ikke redd for at det skal skje den noe, så jeg vet liksom egentlig ikke hvorfor dette har oppstått. Mistenker at det har en sammenheng med minimalt med søvn siden første positiv test, så ett eller annet må gjøres - enten det er medisiner eller samtaler eller begge deler.

Hvordan har du det nå? Tusen takk for svar foresten

 

[Lilth]

Uff, det var vondt å lese Jeg vet lite om depresjon i svangerskap, men merker mange likheter til da jeg var deprimert for ett par år siden og gikk til dps i ett år. Har vel konkludert med (jeg selv) at det er en depresjon, så skal få snakket ordentlig med jordmor om det ved neste time. Merker at det er veldig tøft for tiden, og jeg gråter masse for lite. Sover dårlig, tenker mye. Er heldigvis ikke redd for babyen i magen, og ikke redd for at det skal skje den noe, så jeg vet liksom egentlig ikke hvorfor dette har oppstått. Mistenker at det har en sammenheng med minimalt med søvn siden første positiv test, så ett eller annet må gjøres - enten det er medisiner eller samtaler eller begge deler.

Hvordan har du det nå? Tusen takk for svar foresten

Jeg tenkte ikke så veldig mye over det, trodde det bare skulle være sånn (etter fødselen) og under svangerskapet skyldte jeg bare på "teite meg" som var så nervøs.. At det bare er sånn jeg er.

Jeg ble gravid igjen i fjor våres, men det gikk heller ikke vår vei.. Allikevel var svangerskapene helt annerledes. Jeg gledet meg (selv om jeg visste at det var en risiko), kjøpte inn klær og oppførte meg slik jeg tror man egentlig skal ha det i påvente av en liten en
Da mini ble født i uke 15 hadde jeg gått et år i samtaler, jeg hadde generelt sett jobba med tankemønstrene mine.
Selvfølgelig kunne jeg fortsatt bli redd, men det gikk over, i motsetning til første gang.
Tusen etter fødselen var også mye lettere.

Nå går det bedre, jeg har dager hvor jeg knekker helt sammen i sorg over våre små, men det er en del av den naturlige sorgen.
Vi venter på hjelp for å få en frisk og levedyktig baby, og jeg er overbevist om at jeg blir en mye sterkere mamma enn jeg ville blitt for første

Godt du skal snakke med jordmor, kanskje det er lurt samtaler med en mer klinisk utdannet person også
Det finner dere ut av

En del av tidlig oppfølgingsplan her er tidligere kontroller hos jordmor/samtaler med jordmor, fortsette hos dps og hyppigere ultralyd (pga min frykt for babyen).

Jeg håper du finner igjen gleden, og ja, søvn kan ha mye å si

 

[MaiMamma2015]

Jeg tenkte ikke så veldig mye over det, trodde det bare skulle være sånn (etter fødselen) og under svangerskapet skyldte jeg bare på "teite meg" som var så nervøs.. At det bare er sånn jeg er.

Jeg ble gravid igjen i fjor våres, men det gikk heller ikke vår vei.. Allikevel var svangerskapene helt annerledes. Jeg gledet meg (selv om jeg visste at det var en risiko), kjøpte inn klær og oppførte meg slik jeg tror man egentlig skal ha det i påvente av en liten en
Da mini ble født i uke 15 hadde jeg gått et år i samtaler, jeg hadde generelt sett jobba med tankemønstrene mine.
Selvfølgelig kunne jeg fortsatt bli redd, men det gikk over, i motsetning til første gang.
Tusen etter fødselen var også mye lettere.

Nå går det bedre, jeg har dager hvor jeg knekker helt sammen i sorg over våre små, men det er en del av den naturlige sorgen.
Vi venter på hjelp for å få en frisk og levedyktig baby, og jeg er overbevist om at jeg blir en mye sterkere mamma enn jeg ville blitt for første

Godt du skal snakke med jordmor, kanskje det er lurt samtaler med en mer klinisk utdannet person også
Det finner dere ut av

En del av tidlig oppfølgingsplan her er tidligere kontroller hos jordmor/samtaler med jordmor, fortsette hos dps og hyppigere ultralyd (pga min frykt for babyen).

Jeg håper du finner igjen gleden, og ja, søvn kan ha mye å si

Ja satser på at jordmor kan henvise meg videre til noen. Det skal være godt tilbud på helsestasjonen, og hun vet om historikken min i forhold til tidligere depresjon, så det er positivt

Godt å høre at dere skal få hjelp til å kunne få en baby, håper dere ikke må vente så altfor lenge Det er ingen tvil om at det du har gått igjennom til nå vil «prege» deg som mamma, men ikke nødvendigvis negativt heldigvis ønsker deg masse lykke til med babylagingen

 

[AG08]

Noen som har erfaring med det? Jeg har tidligere (utenom svangerskap) vært veldig deprimert og vært medisinert for dette, så jeg har jo egentlig erfaring med det, men syns det er vanskelig å skille mellom hva som er hormoner og hva som kan være noe annet.

Jeg kjenner at jeg gleder meg over babyen i magen, og koser meg med å gå gravid, men merker at jeg ofte føler meg nedstemt. Liksom lei meg, men vet ikke alltid hvorfor. Jeg blir fort sint, men det antar jeg at er hormoner egentlig, selv om det er veldig likt da jeg var deprimert.

Hvordan var det for deg?

Er gravid nå, og deprimert. Har vært hos legen og hun har henvist meg videre til psykolog.
Det er helt forjævlig! Konstant nedstemt, blir sur for ingenting, eier ikke energi osvosv. På toppen av kransekaka så klarte tydeligvis ikke gubben å holde ut det her, så han går ifra meg da. Så nå bekymrer jeg meg enda mer, er redd for hvordan det skal bli med skolestart for eldste og termin omtrent samtidig når jeg må håndtere alt det alene.
Nei huff, det er virkelig ikke enkelt og jeg føler så med deg!