svangerskapsdepresjon

[Bkno1149862]

Noen som har eller har hatt det? Det virker som om det er ett tabu tema for graviditet skal være så fantastisk og flott. Men for mange er dette langt ifra sannheten. I første graviditet hadde jeg det ikke. Alt med graviditeten var ikke fantastisk, men jeg var aldri deprimert på noen måte.
I graviditet nr 2 ble jeg tidlig deprimert, egentlig før jeg fikk positiv test. Jeg gråt av alt uten å vite hvorfor. Jeg hadde ingenting å være deprimert over. Etter en stund gikk jeg til legen som forklarte det var pga hormoner og at man bare måtte holde ut. Det var helt normalt. Jeg følte ingen glede i det hele tatt. Ville legge meg ned på gulvet og dø. Det ble heldigvis litt bedre i slutten av graviditeten. Jeg tenkte etter fødsel at dette orker jeg ikke igjen. Men her sitter jeg 9 uker gravid og yngste sønnen min er bare 11 mnd. Jeg er ikke like deprimert nå som sist, men jeg er litt deprimert hver dag. Spesielt på morgen/dagtid. På kveldstid er det litt bedre. Jeg ønsker dette barnet og gleder meg i det ene øyeblikket og i det neste ville jeg bare ha det bort. Ikke fordi jeg ikke ønsker barnet, men fordi jeg orker ikke å måtte gå igjennom det her en gang til. Desverre er det ikke så mye å få gjort med dette. Man må bare prøve seg frem på ting som kan gjøre det lettere og håpe man slipper å gå deprimert i hele graviditeten.
Skulle ønske dette temaet kom mer frem i lyset og at man ikke måtte skulle skamme seg fordi man har det sånn. Siden det ikke er noe man velger selv.
Noen som har noen tanker om dette?
Takk for at du leste

 

[Annanna]

Får man ikke samtaler osv når man har sånne type depresjoner? Det er jo litt viktig å ta tak i, hvis ikke blir jo mammatilverelsen og graviditen tung og lang :/

Jeg har ikke erfaringer om det, så derfor må jeg bare spørre

 

[Bkno1149862]

Jo man kan sikkert få det. Men for min del så er det ingenting og snakke om siden jeg ikke har noe jeg er deprimert over.

 

[olivia90]

Huff alle graviditeter er jo forskjellige og ikke en dans på roser, dette er mitt første svangerskap så jeg har ikke så mangen erfaringer. Men føler vi snakker om alt her inne og det er god støtte og få, håper at det ikke varer så lenge for deg i dette svangerskapet som forrige :/ alt er jo verdt det til slutt ♡

 

[Lambi`83]

Jo man kan sikkert få det. Men for min del så er det ingenting og snakke om siden jeg ikke har noe jeg er deprimert over.

Men kjære deg. Man kan sitte med depressive tanker totalt uten grunn, men man skal ta det like mye på alvor!! Kanskje tilogmed enda mer på alvor dersom det ikke foreligger " en god grunn" til å være depressiv. Dette med graviditet, ,fødsel og barseltid er beintøffe greier som er med på en totalomvelting av ens hverdag og fremtid. Dersom du har hatt dette tidligere er det økt risiko for at det skjer igjen og økt risiko for fødselsdepressjon, det er så viktig at du får hjelp til å ta tak i det! Det er ikke sikkert at det er mye som skal til, kanskje en ekstra samtale med jordmor eller fastlege for den saks skyld. Ofte kan ting bli ufarliggjort bare ved å si ting høyt... Anbefaler deg sterkt å ta kontakt med fastlegen din og si hvordan du har det. Du skal ikke trenge å gå igjennom dette alene!!

 

[stinefine]

Men kjære deg. Man kan sitte med depressive tanker totalt uten grunn, men man skal ta det like mye på alvor!! Kanskje tilogmed enda mer på alvor dersom det ikke foreligger " en god grunn" til å være depressiv. Dette med graviditet, ,fødsel og barseltid er beintøffe greier som er med på en totalomvelting av ens hverdag og fremtid. Dersom du har hatt dette tidligere er det økt risiko for at det skjer igjen og økt risiko for fødselsdepressjon, det er så viktig at du får hjelp til å ta tak i det! Det er ikke sikkert at det er mye som skal til, kanskje en ekstra samtale med jordmor eller fastlege for den saks skyld. Ofte kan ting bli ufarliggjort bare ved å si ting høyt... Anbefaler deg sterkt å ta kontakt med fastlegen din og si hvordan du har det. Du skal ikke trenge å gå igjennom dette alene!!

Enig. Jeg hadde alvorlig svangerskapsdepresjon da jeg gikk gravid m min sønn, og fikk beskjed å være obs ved evt ny graviditet. Nå var omstendighetene noe ekstreme i det svangerskapet, men når jeg ser tilbake blir jeg ganske skremt av meg selv. Jeg hadde heller "ingenting å være deprimert for", men depresjon har ingen logikk.
Ta kontakt m fastlege eller jordmor, så får du hjelp. Heller tidlig enn for sent! Lykke til!

 

[Tipsy34]

huff ikke mye kjekt med de deprisjonene jeg var ikke deprimert under graviditeten men etterpå traff jeg bakken.. jeg visste ikke at jeg var deprimert en gang, men jeg hadde ikke så mye morsfølelse for ungen for svangerskapet mitt var veldigt turbolent med at bf gikk fra meg og dattera når hun var 3,5 år og jeg nylig gravid, mor min fikk kreft og far min dødde brått.. så det skjedde mye meg under svangerskapet.. Jeg grein utroligt mye og var mye alene.
MEn når jeg var deprimert sluttet jeg nesten å spise for jeg hadde ingen matlyst osv.. men det var ikke før hun var blitt 2 år før jeg skjønnte at herregud jeg har jo en fødselsdeprisjon gående... mn heldigvis så gikk det bedre etter hvert.
Men har slitt med deprisjoner i etterkant av dette av og til..aldri hatt dette før. Jeg sier som de andre sier, gå til legen, forklar situasjonen så blir du henvist videre. De MÅ vite hvordan situasjonen din er pga helsen din og barnet ditt..
Ønsker deg masse lykke til videre, og håper det lysner litt mer hos deg. Det som hjalp/hjelper meg er d vitaminer og solys.. jeg går bevisst å tar sol og er ikke deprimert lengre av all d vitaminen..Bare tenk deg selv..nårtid ser du en deprimert brun dame eller mann..

 

[Katmel]

Er gravid nå med første. Slutten av uke 11. Tar meg nær av allt, takler ikke noe motgang eller noen kommentarer som egentlig ikke betyr noe. Jeg bare gråter hele tiden. Dette kom for ca èn uke siden og føler meg veldig nedfor og redd for framtiden.. Fremtiden med penger, leilighet, har en fantastisk kjæreste men likevel redd det skal gå dårlig mellom oss, forhold til familie osv... Hjertebank pg nervøsitet kommer også oftere

 

[Hestehaler]

Jeg har inntrykk av at det ikke er et tabu tema, men det kan vel variere sikkert! Men du må søke hjelp! Om ikke Legen forstår noen ting så må du snakke med jordmor, helsesøster eller lignende. Ikke gi deg før du får hjelp!

 

[Rock Mommy]

Jeg sleit veldig i starten, vurderte abort flere ganger. Var mye deppa uten å finne en god grunn,var bare redd og usikker på alt. Til tross for st jeg har en frisk sønn på 5 år fra før, som jeg også hadde en normal graviditet med.

Uroen/angsten/desperasjonen ga seg etterhvert når jeg hørte hjertelyden for første gang. Sakte men sjikkert har hormonene mine roet seg en den og jeg har begynt å glede meg over det hele. Spess etter ul og fikk vite at vi venter en jente.

Jeg er en inneslutta type så hater alt med følelser og tårer og åpner meg derfor ikke til fremmende, men føler du deg "ustabil" (manglen på bedre ord) ville jeg nok snakket med lege/jm om dette.

Det er nok veldig tabu å føle som vi gjør, når alt skal være en fryd og en glede. Men det gir seg, jeg lover

 

[Maggaat]

Med første var alt en dans på roser. Så kom hun ut å det var bra i starten, men så begynte jeg å skyve alt å alle mer å mer vekk fra meg. Blei værre etter jeg slutta å amme. Jeg var helt utslitt å bare sov(mye også pga jern mangel). Pga jeg hadde renselsen i 15 uker konstant etter fødsel blei sexlivet aldri det samme(er det ikke enda heller). Jeg har generelt alltid slitt med deprisjoner å gikk lenge til psykolog pga dette.
Nevnte dette til jordmor da jeg sleit veldig i starten av dette svangerskapet og hu mener jeg har hatt en svak fødselsdeprisjon. Å er derfor på nytt henvist til psykolog, hu mener også at jeg helst ikke bør amme dette barnet, da hormonene ved amming kan forsterke deprisjon osv.

Å nå er jeg straks 17 uker, å føler absolutt minimalt glede over dette. Magen er i veien, kjenner enda ikke liv, jeg er dårlig å spyr, vært sykemeldt siden 13 februar pga dette å jeg blir gal av å gå hjemme snart, men legen å jm jobber med å få meg over på svangerskapspenger så virker som jeg må belage meg på å gå hjemme leeeenge... Eneste positive er at jeg får mer tid med jentungen selvom jeg alltid er for dårlig til å kunne finne på noe med hu, så får igjen dårlig samvittighet.

Så jeg mener å at slike deprisjoner må ikke være ett tabu emne, å må taes tak i. Få hjelp til å klare å tenke positivt. Blir deprisjonen sterk nok kan det få alvorlige følger..

 

[Katmel]

Med første var alt en dans på roser. Så kom hun ut å det var bra i starten, men så begynte jeg å skyve alt å alle mer å mer vekk fra meg. Blei værre etter jeg slutta å amme. Jeg var helt utslitt å bare sov(mye også pga jern mangel). Pga jeg hadde renselsen i 15 uker konstant etter fødsel blei sexlivet aldri det samme(er det ikke enda heller). Jeg har generelt alltid slitt med deprisjoner å gikk lenge til psykolog pga dette.
Nevnte dette til jordmor da jeg sleit veldig i starten av dette svangerskapet og hu mener jeg har hatt en svak fødselsdeprisjon. Å er derfor på nytt henvist til psykolog, hu mener også at jeg helst ikke bør amme dette barnet, da hormonene ved amming kan forsterke deprisjon osv.

Å nå er jeg straks 17 uker, å føler absolutt minimalt glede over dette. Magen er i veien, kjenner enda ikke liv, jeg er dårlig å spyr, vært sykemeldt siden 13 februar pga dette å jeg blir gal av å gå hjemme snart, men legen å jm jobber med å få meg over på svangerskapspenger så virker som jeg må belage meg på å gå hjemme leeeenge... Eneste positive er at jeg får mer tid med jentungen selvom jeg alltid er for dårlig til å kunne finne på noe med hu, så får igjen dårlig samvittighet.

Så jeg mener å at slike deprisjoner må ikke være ett tabu emne, å må taes tak i. Få hjelp til å klare å tenke positivt. Blir deprisjonen sterk nok kan det få alvorlige følger..

Jeg venter min første nå, er 16 uker på vei og gjør nesten ikke annet enn å gråte.. Var på første møte med jordmor i dag og hun skaffer en psykolog til meg for jeg klarer ikke å snakke om noe uten å bokstavelig talt knekke sammen. Jeg er helt enig med deg at dette ikke kan vøre tabu tema å snakke om. Sliter man så skal man fø lov å si dette høyt, søke hjelp og få hjelp. Jeg tror mange er redd for at det skal andre skal tro man blir en dårligere mor eller at noen skal ta fra barnet. Men det skal man absolutt ikke være redd for. Om man trenger hjelp så blir man ikke bedre av å holde det skjult. Jeg har nå sagt ifra til nærmeste venner og familie at jeg har fått en depresjon i svangerskapet og at de tar hensyn til dette og snakker heller med meg og støtter meg med dette. Hjelper veldig mye!

 

[Maggaat]

Jeg venter min første nå, er 16 uker på vei og gjør nesten ikke annet enn å gråte.. Var på første møte med jordmor i dag og hun skaffer en psykolog til meg for jeg klarer ikke å snakke om noe uten å bokstavelig talt knekke sammen. Jeg er helt enig med deg at dette ikke kan vøre tabu tema å snakke om. Sliter man så skal man fø lov å si dette høyt, søke hjelp og få hjelp. Jeg tror mange er redd for at det skal andre skal tro man blir en dårligere mor eller at noen skal ta fra barnet. Men det skal man absolutt ikke være redd for. Om man trenger hjelp så blir man ikke bedre av å holde det skjult. Jeg har nå sagt ifra til nærmeste venner og familie at jeg har fått en depresjon i svangerskapet og at de tar hensyn til dette og snakker heller med meg og støtter meg med dette. Hjelper veldig mye!

Godt du tar tak å får hjelp! Har akkurat begynt hos psykolog igjen selv å håper på å få løst opp mye der, da dette ligger dypere enn kun svangerskap.

Sterkt av deg å kunne fortelle det til dine nærmeste da dette er veldig vanskelig å ta opp "hei du, jeg sliter å har det ikke bra"... Håper du slipper lange ventelister å får hjelp kjapt! lykke til!