Svangerskaps depresjoner

[sillymor]

Hei jenter!
Er det flere med meg som så smått har svangerskaps depresjoner? ? Oppdaget det her forigedagen at jeg kanskje nok har det.. Livet var plutselig ikke så rosenrødt og hyggelig... Begynte å tenke hvordan livssituasjonen blir etter at min lille prins er født... hm.. da vart jeg skremt og tenkte at dette ville jeg ikke.. For en forferdelig tanke.. Vi begge vil dette av hele vårt hjerte så det er ikke det at han ikke er ønsket for det er han og han er planlagt også. Tror det har noe med at ting begynner å nærme seg og hverdagen som jeg kjenner den i dag kommer ikke til å bli den samme etter at prinsen kommer til verden. En ukjent livssituasjon.
Er det andre som har barn fra før som hadde det litt på samme måte med første mann??
Eller er jeg helt alene her?? Håper ikke det.

 

[sillymor]

Hm.. er vist alene om dette her i dag...

 

[brit 20]

vet kossen du har d... har noen sånne dagar eg å.... men prøve liksom å tenka på kor mye glede så komme når han e født å=) e nok hailt normalt=)

 

[sillymor]

Godt å høre at det er slikt som kan forekomme..
Jeg også tenker på hvor mye utrolig fint som kommer til å skje når han kommer til verden. Og i går så var vi på UL og da så vi at han blunket til sin mor og far... det hjalp litt det da..
 

 

[leja]

Det er vel helt normalt å lure på hvordan livet blir når en plutselig har et barn å ta seg av. Og bekymre seg for hvordan forholde mellom en selv og mannen blir. Jeg har tenkt mye jeg, om dette var riktig. Ble jo tross alt gravid etter å ha kjent hverandre i 5 mnd. 
Har bekymret meg for oppdragelsen....blir vi enige osv.
Har hørt om mange som ikke klarer å knytte seg ordentlig til den nye babyen før det har gått en god stund. Men det kommer.

 

[brit 20]

blir nok ein stor forandring på oss alle her inne, både for di me ungar fra før eller ikke, men di vet kanskje litt mer ka di går te...  men d går nok bra ska du se=)

 

[leja]

Jeg gleder meg veldig jeg[:)], men selvsagt har jeg noen bekymringer. Tror det er helt naturlig når man venter første mann

 

[trudes]

Får håpe du slipper å slite med dette etterhvert, har ei svigerinne som hadde det og fy det var ikke no særlig nei. Krysser fingre for at det blir bra for oss alle her inne.

 

[Champ]

dere er ikke alene om dette, jeg som har barn fra før har tenkt mitt gjennom dette svangerskapet og har dager hvor jeg virkelig ikke vet hvor jeg skal snu meg, hadde det ikke med første - men fikk depresjonen når nr to var født. veldig viktig at dere snakker med sambo. jm og folk nær dere når dere har de dårlige dagene[;)]

 

[leja]

Må bare få frem at jeg ikke er deprimert altså.

 

[Champ]

ORIGINAL: leja

Må bare få frem at jeg ikke er deprimert altså.

trenger ikke å være deprimert selv om man har de tankene, vil ikke kalle meg deprimert heller, men for de som opplever det så er det viktig å snakke om det med noen en stoler på [:)]

 

[major]

Hei! Du er absolutt ikke alene... Flere jeg har pratet med har samme tankene, inkludert meg selv... Det blir jo en ganske stor forandring. I hvert fall for oss som skal ha første mann, hvordan kommer forholdet til å reagere? Jeg har vært sammen med mannen min i 10 år, og gift i 5 år... Men allikevel så er jeg ikke sikker på hvordan han kommer til å takle dette. Søvnløse netter, mindre oppmerksomhet, må begynne å gjøre ting hjemme han aldri har vært borti, andre som blir "sjefen". Han er nok en smule bortskjemt siden jeg liker å gjøre ting for ham, og steller gjerne hjemme og ordner det meste der. Det blir en stor forandring!!! Men han er fryktelig glad for det underet som skal skje, og har ønsket seg dette lengre enn meg... Og hva med oppdragelsen? Blir vi enige? Det værste jeg ser er unger som setter foreldrene opp mot hverandre. Sier den ene nei, så spør man bare den andre, som helt sikkert sier ja... Det er ikke helt bra...

Hmmm.... Det er noe med å være skravlesjuk om morran.... Blir fryktelig lange mailer før frokost.... [8|]

Ville bare si at dette er helt normalt, og behøver ikke å være de første tegnene på depresjon. Forandringene blir store for hele familien, forandringer er bestandig skremmende. Og ansvaret er jo enormt!!!!!! Og være litt redd akkurat nå er bare et godt tegn på at du bryr deg, og vil det beste for babyen din... Tror jeg.... [8D][8D]

 

[Champ]

hehe. Den biten der med å sette foreldrene opp i mot hverandre er det fryktelig få foreldre som kommer utenom - tror ikke jeg har hørt om noen som ikke har vært igjennom det .... "mamma kan jeg få lov til? NEI - pappa kan jeg få lov til...? JA"
joda den biten får vi nok alle - tror det er viktig å være åpne og ha en god kommunikasjon seg i mellom i et forhold når det kommer barn til verden, så vil det meste fungere bra [:)]

 

[sillymor]

Takker alle sammen!! Det hjelper å få luftet det litt ut her inne og så hadde jeg en prat med sambo i går og det viste seg at den redselen jeg nå kjenner har han hatt tidligere i svangerskapet men da var jeg så sikker og trygg. Nå er det hans tur til å støtte meg sa han.. Det er jo litt skremmende å tenke på alt det ansvaret som kommer.. Som jeg sa tidligere så har vi ikke filla peiling på hva som kommer til å skje og hvordan livet blir. Det er det ingen som kan fortelle oss heller. Men samtidig så vil jeg jo si at vi gleder oss enormt til det lille nurket kommer. For hver dag som går skjer det mye og gleden er stor hos oss begge.
Major:
takker for svar... tror kanskje jeg klarer meg uten de store depresjoner nå som jeg har fått snakket litt ut med sambo og andre rundt meg. Har forstått at slike tanker ikke er unaturlig å ha og bare er sundt som du sier.