Bkno8529562
Flørter med forumet
Velger å ta opp dette selv om det er utrolig vanskelig for meg. Jeg gjør det i håp om at jeg ikke er alene og ett håp om at hvis noen kjenner seg som meg, vil de se at de ikke er alene heller. Obs blir et langt innlegg!!
Jeg har, så lenge jeg huske, ikke ønsket barn. Om det er pga min ødelagte barndom, eller lysten rett å slett ikke var der, vet jeg ikke. Men jeg vet ikke hvor viktig grunnen er heller.
Jeg møtte så mannen min for noen år tilbake, nevnte for han at jeg ikke ønsket barn, han var naiv å tenkte at jeg følte sånn fordi jeg var ung, han feide det bort. Jeg lot det gå fordi jeg kjente skam over å ha innrømmet det til han, han forstår ikke tenkte jeg. Årene gikk å han snakket om å ha barn, jeg ville fortsatt ikke, men var så dypt inn i forholdet at jeg lot meg selv tenke «kanskje jeg endrer mening når det først skjer». Alle andre har tross alt barn, og jeg kan ikke la min mor gå igjennom livet uten å oppleve barnebarn (ingen av mine søsken skal ha barn), jeg kjente ett press og ansvar på meg at jeg måtte ha barn. Alle rundt oss sa «nå er det på tide å lage barn, dere blir ikke yngre» sviger mor, sviger far, sviger stemor og svigerbror, tanter og onkler og værste av alt min mor. De tok det som en selvfølge at vi skulle ha barn.
Jeg tenkte, i det minste ønsker jeg et bryllup og en heftig bryllupsreise før jeg blir gravid. Slik ble det ikke akkurat, jeg ble gravid 4 mnd før bryllupet og hadde ikke lenger råd til en dyr reise. Alle oppsparte midler skulle nå spares til barnet. Skuffet.
16 mai fant jeg ut av at jeg var gravid, jeg kjente magen krøllet seg sammen, men ikke av glede. I frykt for at noen skulle finne ut av at det lå mer sorg enn glede bak tårene mine, latet jeg som at jeg var glad. Jeg løp til butikken, kjøpte en eske, en body og litt gavepapir. Pakket inn testen i esken med body og ventet i en time på at mannen skulle komme hjem, jeg skulle overraske han. Han kommer å jeg sier «det kom en pakke i posten til deg» han åpnet den å så testen, ser på meg å sier «nei der er ikke sant, tuller du?» han er kjempe glad og gråter, og jeg gråter, men gråter av at jeg ikke følte den samme gleden. Jeg feide det bort, jeg er sikkert i sjokk. Han klarte ikke å vente og ville fortelle familien med en gang. Det var viktig for meg at min mor fikk vite det først, så vi drar til henne. Hun besvimer bokstavlig talt av glede, jeg tuller ikke, mannen måtte løfte hu opp fra bakken. Hu gråter og klemmer meg, jeg kjenner meg glad, men bare fordi hun er så glad. Overbeviser meg selv om at jeg er glad for barnet. Vi går så rekkefølge til hvem som er nærmest, først svigerbror og sviger far, så svigermor så mine søsken. Alle er glade, ler og gråter. Jeg bare tar i mot klemmene.
Bryllupet nærmer seg, jeg holder tankene opptatt med det. Tenker ikke så mye på barnet. Vi tar en del private ultralyd, jeg hadde ett håp om å kjenne tilknytning til barnet, det hjelper ikke. Alle sier til meg, ikke løft sånn, ikke strekk deg sånn, spis dette, drikk dette, jeg tar ikke det til meg, er ikke så bekymret og bryr meg ikke mye om å gjøre ting «riktig». Tenker ikke så mye over barnet frem til bryllupet, men blir presset til det da jeg begynte å kjenne plager som bekkenløsning og generelle smerter i magen.
Før jeg vet ordet av det er jeg 7 måneder på vei og følelsene mine har ikke endret seg. Jeg er ikke mer glad eller knyttet til barnet. Ja jeg kjøper inn klær og steller i stand rommet hans. Vi finner ett navn og han eksiterer nå i hverdagen vår. Men frem til nå har jeg kalt barnet for «han», mannen bruker navnet hans. Han snakker til magen, stryker den og forteller historier til han. Jeg føler ikke no. Helt tom. Jeg kjenner han sparker mer og mer, men samtidig kjenner jeg mer press på at jeg må bry meg mer om han. Jeg må følge bevegelsesmønsteret og legge merke til forandringer. Bekymre meg for han når han ikke beveger på seg og engasjere familien til å ta på magen når han beveger på seg, for hvis jeg ikke gjør det, så vil noen merke at jeg egentlig ikke bryr meg. Jeg må gå rundt med en fasade om at jeg er lykkelig gravid og at jeg elsker barnet over alt på jord, allerede før jeg møter han, fordi det er vanlig og det er sånt gravide gjør. Og jeg leser og hører om plager gravide har, men de setter så stor pris på det fordi de tross alt bærer på ett mirakel. Men jeeeeg kjenner ingenting. Ingen glede eller gode tanker, bare press, stress, sorg og angst. Er jeg fortapt? Vil det her gå over? Kanskje når han blir født så vil jeg knytte meg til han? Men hva hvis jeg ikke gjør det og aldri vil? Jeg kan ikke forlate mannen min og barnet mitt bare fordi jeg ikke elsker han?
Kjenner jeg gruer meg mer og mer for hver dag som går forbi. Jeg syns tiden går for fort, er snart i uke 30 men føler jeg har vært gravid i 4. Jeg snakker ikke med mannen om dette, for når jeg har prøvd har han dømt meg og fått meg til å føle meg verre. Fordi han ikke skjønner det, han sier bare «selvfølgelig skal du elske til eget barn, er du syk i huet?». Jeg skjønner hvorfor han tenker det, det er jo barnet vårt.. jeg har ikke hjerte til å snakke med mamma om det, hun gleder seg mest av alle, dette er hennes eneste sjanse til å få et barnebarn. Når tantene mine skrev navnet til sine barnebarn i sanda på stranda, skrev min mor navnet til bikkja mi! Hu har 3 andre godt voksne barn, en på 32, en på 30 en på 28, ingen av dem skal ha barn. Jeg kan ikke ødelegge for henne ved å fortelle hvor deprimert jeg egentlig føler meg. Jeg har heldigvis fått henvisning til psykolog, og sitter med ett håp om at hun kan «fikse» meg. Vi får se..
Jeg har, så lenge jeg huske, ikke ønsket barn. Om det er pga min ødelagte barndom, eller lysten rett å slett ikke var der, vet jeg ikke. Men jeg vet ikke hvor viktig grunnen er heller.
Jeg møtte så mannen min for noen år tilbake, nevnte for han at jeg ikke ønsket barn, han var naiv å tenkte at jeg følte sånn fordi jeg var ung, han feide det bort. Jeg lot det gå fordi jeg kjente skam over å ha innrømmet det til han, han forstår ikke tenkte jeg. Årene gikk å han snakket om å ha barn, jeg ville fortsatt ikke, men var så dypt inn i forholdet at jeg lot meg selv tenke «kanskje jeg endrer mening når det først skjer». Alle andre har tross alt barn, og jeg kan ikke la min mor gå igjennom livet uten å oppleve barnebarn (ingen av mine søsken skal ha barn), jeg kjente ett press og ansvar på meg at jeg måtte ha barn. Alle rundt oss sa «nå er det på tide å lage barn, dere blir ikke yngre» sviger mor, sviger far, sviger stemor og svigerbror, tanter og onkler og værste av alt min mor. De tok det som en selvfølge at vi skulle ha barn.
Jeg tenkte, i det minste ønsker jeg et bryllup og en heftig bryllupsreise før jeg blir gravid. Slik ble det ikke akkurat, jeg ble gravid 4 mnd før bryllupet og hadde ikke lenger råd til en dyr reise. Alle oppsparte midler skulle nå spares til barnet. Skuffet.
16 mai fant jeg ut av at jeg var gravid, jeg kjente magen krøllet seg sammen, men ikke av glede. I frykt for at noen skulle finne ut av at det lå mer sorg enn glede bak tårene mine, latet jeg som at jeg var glad. Jeg løp til butikken, kjøpte en eske, en body og litt gavepapir. Pakket inn testen i esken med body og ventet i en time på at mannen skulle komme hjem, jeg skulle overraske han. Han kommer å jeg sier «det kom en pakke i posten til deg» han åpnet den å så testen, ser på meg å sier «nei der er ikke sant, tuller du?» han er kjempe glad og gråter, og jeg gråter, men gråter av at jeg ikke følte den samme gleden. Jeg feide det bort, jeg er sikkert i sjokk. Han klarte ikke å vente og ville fortelle familien med en gang. Det var viktig for meg at min mor fikk vite det først, så vi drar til henne. Hun besvimer bokstavlig talt av glede, jeg tuller ikke, mannen måtte løfte hu opp fra bakken. Hu gråter og klemmer meg, jeg kjenner meg glad, men bare fordi hun er så glad. Overbeviser meg selv om at jeg er glad for barnet. Vi går så rekkefølge til hvem som er nærmest, først svigerbror og sviger far, så svigermor så mine søsken. Alle er glade, ler og gråter. Jeg bare tar i mot klemmene.
Bryllupet nærmer seg, jeg holder tankene opptatt med det. Tenker ikke så mye på barnet. Vi tar en del private ultralyd, jeg hadde ett håp om å kjenne tilknytning til barnet, det hjelper ikke. Alle sier til meg, ikke løft sånn, ikke strekk deg sånn, spis dette, drikk dette, jeg tar ikke det til meg, er ikke så bekymret og bryr meg ikke mye om å gjøre ting «riktig». Tenker ikke så mye over barnet frem til bryllupet, men blir presset til det da jeg begynte å kjenne plager som bekkenløsning og generelle smerter i magen.
Før jeg vet ordet av det er jeg 7 måneder på vei og følelsene mine har ikke endret seg. Jeg er ikke mer glad eller knyttet til barnet. Ja jeg kjøper inn klær og steller i stand rommet hans. Vi finner ett navn og han eksiterer nå i hverdagen vår. Men frem til nå har jeg kalt barnet for «han», mannen bruker navnet hans. Han snakker til magen, stryker den og forteller historier til han. Jeg føler ikke no. Helt tom. Jeg kjenner han sparker mer og mer, men samtidig kjenner jeg mer press på at jeg må bry meg mer om han. Jeg må følge bevegelsesmønsteret og legge merke til forandringer. Bekymre meg for han når han ikke beveger på seg og engasjere familien til å ta på magen når han beveger på seg, for hvis jeg ikke gjør det, så vil noen merke at jeg egentlig ikke bryr meg. Jeg må gå rundt med en fasade om at jeg er lykkelig gravid og at jeg elsker barnet over alt på jord, allerede før jeg møter han, fordi det er vanlig og det er sånt gravide gjør. Og jeg leser og hører om plager gravide har, men de setter så stor pris på det fordi de tross alt bærer på ett mirakel. Men jeeeeg kjenner ingenting. Ingen glede eller gode tanker, bare press, stress, sorg og angst. Er jeg fortapt? Vil det her gå over? Kanskje når han blir født så vil jeg knytte meg til han? Men hva hvis jeg ikke gjør det og aldri vil? Jeg kan ikke forlate mannen min og barnet mitt bare fordi jeg ikke elsker han?
Kjenner jeg gruer meg mer og mer for hver dag som går forbi. Jeg syns tiden går for fort, er snart i uke 30 men føler jeg har vært gravid i 4. Jeg snakker ikke med mannen om dette, for når jeg har prøvd har han dømt meg og fått meg til å føle meg verre. Fordi han ikke skjønner det, han sier bare «selvfølgelig skal du elske til eget barn, er du syk i huet?». Jeg skjønner hvorfor han tenker det, det er jo barnet vårt.. jeg har ikke hjerte til å snakke med mamma om det, hun gleder seg mest av alle, dette er hennes eneste sjanse til å få et barnebarn. Når tantene mine skrev navnet til sine barnebarn i sanda på stranda, skrev min mor navnet til bikkja mi! Hu har 3 andre godt voksne barn, en på 32, en på 30 en på 28, ingen av dem skal ha barn. Jeg kan ikke ødelegge for henne ved å fortelle hvor deprimert jeg egentlig føler meg. Jeg har heldigvis fått henvisning til psykolog, og sitter med ett håp om at hun kan «fikse» meg. Vi får se..
