Sur samboer...

[Nette]

Haff... Vi har en litt brokete historie,men vært sammen i over 9 år.. Samboer er mega sur for alt småtteri.. Hatt en krangel i går over en liten bagatell som han blåser opp.. Trodde alt var ok, men han er like sur i dag.. Kjenner jeg blir så sint at jeg har lyst til å flytte.. (hormoner som gjør at jeg overeager, i know) men, Skal jo til tul fredag å nekter å ta med han hvis han ikke skjerper seg.. Jeg har holdt mine følelser inne bare blitt lei meg for at han er så ufølsom å dom.. Er jeg som er gravid å hormonell,men skulle tro det var han.. Jeg elsker spiren min over alt på jord, å ingenting skal få ødelegge dette!! Men nå føler jeg for å bli alenemor... nesten redd jeg får barn med en mann som det ikke funker med.. Hvordan skal dette gå... Hjelp.. dagens utblåsning...

 

[* Tone *]

Hormonene kan nok gjøre att du overreagerer litt, man gjør små ting ganske store. Men uansett, har du snakket med samboeren din, spurt hva som plager han? Kansje han sliter med noe som egentlig ikke har noe med dere og gjøre. Kan være noe på jobben som plager han kansje. Iom dere har vert sammen i ni år, kjenner dere jo hverandre veldig godt vil jeg tro. Og skal litt til før forholde vippes over, med mindre dere har trøblet lenge. Men rekner med dere ikke har det, siden dere nå vill starte familie.
Snakk med han, mannfolk er ikke alltid så flinke å snakke om følelsene sine.
Masse lykke til <3

 

[Emiliemamma]

Jeg anbefaler at dere ordner opp nå. Dra til en familieterapeut og få snakket ut. Finn roten til problemet. Det er mulig hormonene blåser det opp, kanskje ikke. Leit at dere har det slik, og desverre blir det ikke lettere når babyen blir født. Derfor er det viktig å ta tak i dette nå. Lykke til

 

[Nette]

Jeg anbefaler at dere ordner opp nå. Dra til en familieterapeut og få snakket ut. Finn roten til problemet. Det er mulig hormonene blåser det opp, kanskje ikke. Leit at dere har det slik, og desverre blir det ikke lettere når babyen blir født. Derfor er det viktig å ta tak i dette nå. Lykke til

Hormonene kan nok gjøre att du overreagerer litt, man gjør små ting ganske store. Men uansett, har du snakket med samboeren din, spurt hva som plager han? Kansje han sliter med noe som egentlig ikke har noe med dere og gjøre. Kan være noe på jobben som plager han kansje. Iom dere har vert sammen i ni år, kjenner dere jo hverandre veldig godt vil jeg tro. Og skal litt til før forholde vippes over, med mindre dere har trøblet lenge. Men rekner med dere ikke har det, siden dere nå vill starte familie.
Snakk med han, mannfolk er ikke alltid så flinke å snakke om følelsene sine.
Masse lykke til <3

Tusen takk snille ord er så lei meg at det ødelegger alle glede akkurat nå.. Føler han skal kontrollere alt jeg gjør. I natt sov jeg på sofaen, å da han reiste på jobb ignorerte han meg totalt.. Prøvde å sende han mld, å ringte på han.. Prøvde å snakke, men han skyver alt over på meg, får alt til å bli bare min skyld. Han mener jeg ikke gjør like mye som han på småting(han hadde to eksempler han var sur for) enda det er jeg som gjør alt inne, tar meg av mat osv. Han slenger seg på sofaen å gjør ingenting for å hjelpe når jeg er i dårlig form.. Når jeg tar opp at han ikke gjør kvalme, redsel for tul på fredag å nattesøvnen noe bedre så får jeg beskjed at jeg bare tenker på meg selv.. Så la han på.. Nå sitter jeg igjen med en følelse av at dette kommer til å gå til helvete, med minders jeg blir den nikke dokka han vil jeg skal være...

 

[Emiliemamma]

Tusen takk snille ord er så lei meg at det ødelegger alle glede akkurat nå.. Føler han skal kontrollere alt jeg gjør. I natt sov jeg på sofaen, å da han reiste på jobb ignorerte han meg totalt.. Prøvde å sende han mld, å ringte på han.. Prøvde å snakke, men han skyver alt over på meg, får alt til å bli bare min skyld. Han mener jeg ikke gjør like mye som han på småting(han hadde to eksempler han var sur for) enda det er jeg som gjør alt inne, tar meg av mat osv. Han slenger seg på sofaen å gjør ingenting for å hjelpe når jeg er i dårlig form.. Når jeg tar opp at han ikke gjør kvalme, redsel for tul på fredag å nattesøvnen noe bedre så får jeg beskjed at jeg bare tenker på meg selv.. Så la han på.. Nå sitter jeg igjen med en følelse av at dette kommer til å gå til helvete, med minders jeg blir den nikke dokka han vil jeg skal være...

Om du føler det slik, så skal du ikke avfeie det bare fordi du er gravid. Dette er ikke greit, og ingen heldig situasjon for deg eller den lille i magen. Det hadde kanskje vært en idé og "flytte" ut en liten periode. La både han og deg selv få litt tid på å finne ut hva dere vil. Kanskje han får en liten aha opplevelse på hva han mister. Ta kontakt med familievernkontoret og finn en time. Prøv å finn ro og trøst hos venner og familie imens dere finner ut av ting <3

 

[Nette]

Om du føler det slik, så skal du ikke avfeie det bare fordi du er gravid. Dette er ikke greit, og ingen heldig situasjon for deg eller den lille i magen. Det hadde kanskje vært en idé og "flytte" ut en liten periode. La både han og deg selv få litt tid på å finne ut hva dere vil. Kanskje han får en liten aha opplevelse på hva han mister. Ta kontakt med familievernkontoret og finn en time. Prøv å finn ro og trøst hos venner og familie imens dere finner ut av ting <3

Skal prøve å snakke med han igjen, men kjenner jeg blir redd for hvordan hverdagen med en evt baby kan bli.. Hvis det går galt igjen denne gangen vet jeg ikke hva som skjer.. Vil jo prøve å bli enige,men orker ikke tanken på at det bare skal gå på meg.. Har ikke lyst til å "flykte".. Reiser jeg må jeg involvere familie å venner å det orker jeg ikke.. Han har reist på jobb å blir borte noen dager nå tror jeg.. Så får han litt alenetid da.. Nå må jeg prøve å tenke på det lille frøet i magen i stedet..

 

[Emiliemamma]

Skal prøve å snakke med han igjen, men kjenner jeg blir redd for hvordan hverdagen med en evt baby kan bli.. Hvis det går galt igjen denne gangen vet jeg ikke hva som skjer.. Vil jo prøve å bli enige,men orker ikke tanken på at det bare skal gå på meg.. Har ikke lyst til å "flykte".. Reiser jeg må jeg involvere familie å venner å det orker jeg ikke.. Han har reist på jobb å blir borte noen dager nå tror jeg.. Så får han litt alenetid da.. Nå må jeg prøve å tenke på det lille frøet i magen i stedet..

Håper han får tenkt seg om da. Men familie og venner er der når man trenger det, og det er ikke et nederlag å få hjelp av de nærmeste. Høres ut som du trenger det nå <3

 

[Nette]

Håper han får tenkt seg om da. Men familie og venner er der når man trenger det, og det er ikke et nederlag å få hjelp av de nærmeste. Høres ut som du trenger det nå <3

Håper jeg å.. Satser på at det går seg til på et vis.. Hvis ikke blir jeg evt alene mamma

 

[Emiliemamma]

Håper jeg å.. Satser på at det går seg til på et vis.. Hvis ikke blir jeg evt alene mamma

Ja, i verste fall blir du det. Men kjenner flere sterke og flinke alenemødre. Uansett utfall skal du nok se at det ordner seg tilslutt

 

[Hurit_2014]

Kan det hende at han er redd for at det går galt igjen og at redselen gjør at han blir hissig? Vet at fedre kan få fødselsdepresjon de også, så regner med at de også kan få en reaksjon før barnet kommer. Du får prøve å gi han litt albuerom nå (sier ikke at oppførselen hans er rett) der du ikke ringer eller sender melding og løper etter han la han rase fra seg og ta vare på deg selv og spiren.

 

[Novo]

Nei fysj for en oppførsel! Ingen unnskyldning, med mindre han er en tennåringsgutt. Men som en voksen mann må ha kunne legge sånt tull unna. Og har dere (eller han) etter 9 år ikke lært seg hvordan kommunisere så blir ikke problemene løst om en baby kommer..snarere tvert imot. Jeg stemmer for at du flytter eller på annen måte forsøker å åpne øya hans (foreslå å gå til terapi sammen).

Generelt synes jeg at vi kvinner unnskylder dårlig oppførsel i for stor grad, jeg gjorde det selv med ekssambo i 5 år. Han gjorde ingenting annet enn å spille dataspill og drikke. Kjenner stor forskjell nå med mannen min. Jeg studerer og han jobber 100% han vet jeg ikke gjør stort dagen lang, er kvalm og trøtt. Han går på butikken på vei hjemfra, lager middag og vasker opp. Og tilbringer så hele kvelden med meg i stedet for å drive med sin hobby fordi han vet jeg har sittet alene. Det skjer selvsagt ikke hver dag og livet til mennene skal ikke kretse rundt deg med du må hvertfall vite 100% at din og barnets well beeing er på hans førsteplass. Du må selvsagt gjengjelde når han har det vanskelig (syk, mister jobben mm) men det igjen forutsetter kommunikasjon.

 

[Veldig_spendt]

Hvordan går det?

 

[Nette]

Hvordan går det?

Vi fikk snakket skikkelig sammen å han fortalte at han bare var skikkelig nervøs å sliten om dagen.. Han hadde ikke ment å såre meg, å det eneste han ville var at jeg å lille spira skulle ha dt bra Ja han overreagerte veldig, men det gjorde nok jeg å.. Disse hormonene er ikke å tulle med

 

[Veldig_spendt]

Vi fikk snakket skikkelig sammen å han fortalte at han bare var skikkelig nervøs å sliten om dagen.. Han hadde ikke ment å såre meg, å det eneste han ville var at jeg å lille spira skulle ha dt bra Ja han overreagerte veldig, men det gjorde nok jeg å.. Disse hormonene er ikke å tulle med

Godt å høre disse mannfolka altså.. Du kan jo kaldkvele dem av og til

 

[Nette]

Godt å høre disse mannfolka altså.. Du kan jo kaldkvele dem av og til

Huff ja..

 

[Frk Spent]

Anbefaler dere virkelig å ta kontakt med Familievernkontoret. Der kan dere få gratis samtaler, tro meg, dette blir ikke bedre med barn i bildet.

Jeg og mannen min har vært sammen i noen flere år enn dere og har et barn sammen fra før. Vi har vært igjennom tykt og tynt, støtter hverandre hele veien. Og så kommer det et barn, et barn som krever all energi hele døgnet rundt. Man tenker man ikke skal gå i den fellen at man "glemme" seg selv og partneren sin - men det vil skje i en eller annen grad. Det ender i misforståelser, overreaksjoner, skuffelse, frustrasjon og følelsen av ensomhet. Jeg tror alle som har hatt barn kjenner til dette. Det er en grunn til at statistikken er veldig dyster i barnets 0-2 leveår.

Vi har samtaler på familievernkontoret nå hos en kjempeflink familiepsykolog. Jeg som trodde mannen min var kald, egoistisk og egentlig ga litt F... i oss viste seg å være redd for å bli avvist og ikke strekke til for oss Vi får snakke ut, analysert hva vi kan gjøre annerledes og lage avtaler for å forebygge dårlig stemning. Vi er begge innstilt på å jobbe og vi er ærlige med hva vi forventer og hva som gjør oss irriterte. Som sagt har vi vært sammen i over et tiår og kjenner hverandre ut og inn. Dessverre hjelper ikke det når fokuset glir over til noe annet. Søk hjelp og gjør deres beste begge to, et liv som aleneforeldre er ikke noe å kaste seg uti uten et siste forsøk. De aller fleste er det håp for

 

[Nette]

Anbefaler dere virkelig å ta kontakt med Familievernkontoret. Der kan dere få gratis samtaler, tro meg, dette blir ikke bedre med barn i bildet.

Jeg og mannen min har vært sammen i noen flere år enn dere og har et barn sammen fra før. Vi har vært igjennom tykt og tynt, støtter hverandre hele veien. Og så kommer det et barn, et barn som krever all energi hele døgnet rundt. Man tenker man ikke skal gå i den fellen at man "glemme" seg selv og partneren sin - men det vil skje i en eller annen grad. Det ender i misforståelser, overreaksjoner, skuffelse, frustrasjon og følelsen av ensomhet. Jeg tror alle som har hatt barn kjenner til dette. Det er en grunn til at statistikken er veldig dyster i barnets 0-2 leveår.

Vi har samtaler på familievernkontoret nå hos en kjempeflink familiepsykolog. Jeg som trodde mannen min var kald, egoistisk og egentlig ga litt F... i oss viste seg å være redd for å bli avvist og ikke strekke til for oss Vi får snakke ut, analysert hva vi kan gjøre annerledes og lage avtaler for å forebygge dårlig stemning. Vi er begge innstilt på å jobbe og vi er ærlige med hva vi forventer og hva som gjør oss irriterte. Som sagt har vi vært sammen i over et tiår og kjenner hverandre ut og inn. Dessverre hjelper ikke det når fokuset glir over til noe annet. Søk hjelp og gjør deres beste begge to, et liv som aleneforeldre er ikke noe å kaste seg uti uten et siste forsøk. De aller fleste er det håp for

Jeg må innrømme at jeg hadde en mektig "melt down" å var litt vel så hormonell da jeg startet denne tråden var litt vel oppgitt å det rant vist bare over.. Trengte å få ut litt frustrasjon... Føler egentlig at dette ble litt vel "blåst opp". Vet jeg skrev at jeg vurderte å bli alenemor, men dette var vel mest ment som en spøk da jeg var så oppgitt.. Det er ingen skam å søke hjelp, å mener at dette er et topp tilbud. Men det er ikke noe vi trenger nå. Vi har det egentlig helt topp, men av å til er vi nok litt for like. Han er utrolig følsom akkurat som meg, å da hender det at vi begge føler oss såret over små misforståelser. Vi har vært igjennom så mye sammen på godt å vondt at vi kan klare det meste, da vi begge vet at vi aldri kunne tenke oss noe annet. Men takk for alle støttende råd

 

[Nette]

Kan det hende at han er redd for at det går galt igjen og at redselen gjør at han blir hissig? Vet at fedre kan få fødselsdepresjon de også, så regner med at de også kan få en reaksjon før barnet kommer. Du får prøve å gi han litt albuerom nå (sier ikke at oppførselen hans er rett) der du ikke ringer eller sender melding og løper etter han la han rase fra seg og ta vare på deg selv og spiren.

Ja etter å snakket sammen er det bare at han er redd, redd for at jeg å "pjokken" som han kaller spiren, ikke skal ha alt vi trenger. Han vil så gjerne være den beste far å samboer som mulig, å derfor kom vist nervene litt utenpå. Han har lett for å utrykke seg litt diffust, noe han ville prøve å endre på så det er lettere for oss å snakke sammen å ta ting når det skjer, ikke flere uker eller mnder senere.