Etter 1,5 år med prøving på egenhånd skjønte vi at noe ikke stemte. Jeg hadde allerede vært inne å testet meg flere ganger. Ingenting tydet på at jeg ikke kunne bli gravid. Alt var i sin skjønneste orden, fikk beskjed om å gå hjem å prøve. Testet etter eggløsning og fikk positiv hver gang, mensen var regelmessig og kom hver måned. Til slutt gikk mannen med på å teste seg. Han tok det ikke så seriøst som meg først og mente at det ikke klaffet fordi jeg stresset sånn med det, der tok hsn feil gitt. Testene viste at han hadde få og dårlige svømmere. Ultralyd viste at han hadde blokkeringer i begge sædlederne som kom av infeksjon. Han fikk antibiotika og pergotime som skulle løse opp blokkeringene. Etter å ha googlet litt på nett om dette fant jeg ut at legen (Dr. Purvis på Andrologisk senter) hadde gitt samme diagnose og behandling til veldig mange menn som hadde vært hos han uten at de ble gravide. Jeg ble skeptisk til hele greia men vi ga det en sjanse.
Etter tre kurer med pergotime og antibiotika og likevel ingen bedre resultater gadd vi ikke mer og ville sendes inn til ivf. Dette skulle vise seg å ta veldig lang tid. Mens vi ventet p å bli innkalt til utredning (enda vi hadde gjennomgått alle mulige utredninger og hadde papirer på hva som var feil) tok vi kontakt med privat klinikk og fikk komme inn veldig raskt etter at de hadde fått tilsendt journalene våre.
De mente at ISCI var den beste metoden for oss og de var veldig sikre på at vi ville lykkes da feilen kun lå i for dårlige og for få svømmere. Det var dyrt men vi bestemte oss for å prøve.
Jeg hadde kort regime og skulle starte med å sprøyte hormoner på syklusdag 3 av mensen. Ultralyd av eggstokkene under veis (som jeg betalte for hver gang) viste at jeg hele tiden ikke var overstimulert. Så var det tid for eggløsningssprøyten og egguttak.
Jeg fikk ut 8 egg, 6 var modne nok, 4 lot seg befrukte og 2 delte seg ordentlig.
Et på frys og et inn. 10 dager etter innsett testet jeg positivt for første gang i mitt liv
det hadde gått to år siden vi begynte å prøve, jeg gråt av lykke og kunne nesten ikke tro det.
Par uker senere kunne vi hilse på lille reka på tidlig ul. Et fint hjerte banket.
Så startet marerittet. Jeg hadde hatt litt mensensmerter av og på i hele dag men ingen sterke så jeg bekymret meg egentlig ikke. Vondt i magen hadde jeg hatt fra jeg startet med hormoner uansett. På kvelden på julaften skulle jeg på do og la merke til en liten blødning i trusa. Og når jeg tørket meg. Det for rett til legevakta. Hvis det viste seg at jeg hadde mista ville jeg vite det med en gang enn å gå å håpe og være bekymra hele tiden.
På legevakta sa dem at jeg nok hadde mista og jeg gråt. De hadde ingen på vakt som kunne ta ultralyd på meg så jeg ble sendt til sykehuset for å få det bekreftet. Gynekologen satte i gang med innvendig ultralyd og sa... "Men!" Og ble stille. Så spurte hun om hvor mange egg vi hadde fått satt inn. Bare et sa jeg. Hun rota lenge inni der før hun sa jeg ser hjertet banke men jeg ser jo at du blør. Og det vet jeg ikke hvor kommer fra. Jeg kunne puste lettet ut.
Blødningen varte av og på i 2-3 uker før den til slutt ga seg helt. Var ikke noe kjekt, jeg ble livredd hver gang.
Lenge etter positiv test fikk jeg innkalling fra det offentlige om å få lov til å komme inn på utredning. Hah! Jeg var allerede gravid, så takk men nei takk
Og nå! Nå er jeg 38 uker på vei og er veldig fødeklar
Ikke gi opp jenter! 2 år er kanskje ikke veldig lenge men når ønsket er så stort virker det som en hel evighet. Jeg gråt hver gang mensen kom og ble deprimert fordi alle rundt meg ble gravide og fikk barn. Jeg klarte ikke å glede meg på noens vegne selv om jeg gjerne ville. Det var som et stikk i hjertet hver gang jeg fikk vite om noen i min omgangskrets som var gravid, heldigvis ble vi også det. Vi trengte bare litt hjelp på veien
lykke til alle mann (damer)!
Sent from my iPhone using BV Forum mobile app
