Storesøsken

[Undomiel]

Hvordan har storesøskenene huset det, etter at minste kom til verden?

Her har det vært litt utfordring med at vi alle liksom har fått litt annerledes roller overfor hverandre. Vi prioroterer å bruke tid på største og, men det er ikkr alltid det går. I hvert fall ikke når jeg er alene med barna. Men synes likevel det har gått overraskende bra og han virker ikke sjalu på lillesøstera si

 

[Tesa]

Her sliter vi litt med sjalusi og ho har blitt veldig avhengig av faren, men vi prøver og kose oss med ho så ofte det går, men er ikke alltid lett og prioritere henne når jeg er alene

 

[Blu-Ray]

Helt ok. Men det verste er at man aldri får ladet opp! Er det ikke babyen som skriker om natta, så er det den eldste. Hele dagen forsvinner i mas og testing av grenser, eller bleieskift. Levering i barnehagen er et mareritt med vogn på slep.

En fattig trøst er at man får unnagjort småbarnstiden nå, istedet for at jeg hadde startet hekt på nytt igjen når eldste blir 4-5 år

 

[Twinkletwinkle]

Den første tiden ble mye mer utfordrende for alle mann, men spesielt for storesøster som fikk kjenne veldig på at det var noen andre som var mye i fokus. Det hjalp ikke akkurat at jeg satt å ammet mye, eller bysset en skrikende baby... Hun tok ut frustrasjonen sin på meg og da.. Ikke vært slem eller noe med den lille.

Nå synes vi nok allemann det er veldig kjekt med lillesøster, og storesøster er veldig omtenksom og snill med henne. Litt eiesyk utenfor husets 4 vegger, men det er ganske kortvarig ..

 

[Syn=)]

Her går det stortsett greit. Det dukker opp situasjoner da storebror(2,5år) vil ha mamma og jeg sitter og ammer for eks, men sjelden det blir stort problem. Litt grining i såfall bare så fort over. Viser i grunn lite tegn til sjalusi syns jeg.

Han liker å kose og leke med henne.

Bonus på 13år er flink med småsøsknene sine

 

[elskermammalivet]

Lett som en plett ^^ er litt sjalusi nå, kanskje er jo alene med dem på full tid også er jo ikke storebror i bhg enda ^^ syns det er relativt 50/50 når det gjelder tid til hver ^^ vi er mye sammen alle tre på gulvet f.eks ^^

 

[Solmari]

Tja, vanskelig å seie no. Her er storesøskena 9 og 11 år, og forguda rett og slett lillebror. Dei er uvurderlige og kjempe gode med han. Kjenner eg kan stole på dei og dei har han med største selfølgelighet. Samtidig har dei nok hatt det litt verre enn dei hadde før, og vi klarar ikkje gje dei same oppmerksomhet. Mest fordi lillebror har hatt kolikk og far er vekke annankvar veke. Har blitt enkle middaga, vanskelig å hjelpe dei skikkelig med lekser og ikkje med på like mykje som før. Dei har ikkje sagt å gjort noko, men merka på dei at deira kvardag også er veldig forandra. Så dei er utruleg glad i han, men kvardagen er nok litt meir utfordrande for dei og, sjølv om det ikkje er mykje. Håpar kvardagen går seg litt meir til og vi kan nyte endå meir vår nye tilværelse.

 

[Ensiste]

Her har storebror(bonusgutten) hatt det ganske tøft etter de små kom til verden. Først med at vi bodde på sykehuset i tre måneder og pappaen ikke hadde mulighet til å tilbringe så mye tid med han. Han var for det meste hos besteforeldrene de dagene han skulle vært hos oss. Og når vi kom hjem så skjedde jo det utenkelige med at vi mistet lillebror. Det har resultert i søvnløse netter for storebror, hvor han gråter seg i søvn, våkner om natten og gråter, spiser dårligere og har gått ned i vekt(og han hadde ikke særlig å "gå på", da han er lang og tynn). Han er veldig bekymret for lillesøsteren og klarer liksom ikke helt å slå seg til ro. Men det virker som det går litt bedre nå som vi har kommet godt inn i rutiner igjen. Men vi vurderer likevel om vi skal ta han med til en barnepsykolog, da det er vanskelig å nå inn til han. Han vil ikke fortelle hva som er galt når han gråter og vil ikke snakke om ting broren i det hele tatt. Hvis vi snakker om han prøver han med engang å bytte tema. Så han har nok godt av å snakke med en "utenforstående" som vet hvordan man skal nå inn til han. Det er så trist å se hvordan han sliter med å uttrykke følelsene, og han klarer liksom aldri å glede seg skikkelig over noe lenger...

 

[happymum til to]

Her går det veldig fint Storebror var 2 år og 2 måneder da minsten kom, og han var veldig lei seg da vi kom hjem fra sykehuset med han Men etter det har det gått veldig fint, hender han finner på noen sprell dersom jeg sitter og ammer og ikke får gjort det han vil da.

 

[Tessa90]

Her har storebror(bonusgutten) hatt det ganske tøft etter de små kom til verden. Først med at vi bodde på sykehuset i tre måneder og pappaen ikke hadde mulighet til å tilbringe så mye tid med han. Han var for det meste hos besteforeldrene de dagene han skulle vært hos oss. Og når vi kom hjem så skjedde jo det utenkelige med at vi mistet lillebror. Det har resultert i søvnløse netter for storebror, hvor han gråter seg i søvn, våkner om natten og gråter, spiser dårligere og har gått ned i vekt(og han hadde ikke særlig å "gå på", da han er lang og tynn). Han er veldig bekymret for lillesøsteren og klarer liksom ikke helt å slå seg til ro. Men det virker som det går litt bedre nå som vi har kommet godt inn i rutiner igjen. Men vi vurderer likevel om vi skal ta han med til en barnepsykolog, da det er vanskelig å nå inn til han. Han vil ikke fortelle hva som er galt når han gråter og vil ikke snakke om ting broren i det hele tatt. Hvis vi snakker om han prøver han med engang å bytte tema. Så han har nok godt av å snakke med en "utenforstående" som vet hvordan man skal nå inn til han. Det er så trist å se hvordan han sliter med å uttrykke følelsene, og han klarer liksom aldri å glede seg skikkelig over noe lenger...

❤❤❤❤

 

[Tessa90]

Her har vi slitt med voldsomme raseriutbrudd en lang tid, begynt å gi seg nå. Hun har vært eneste barnebarnet på begge sider i drøye tre år før hun fikk en fetter på hver side og en bror ila 4 mnd. Så hun som pleide å ha alle tanter, onkler og besteforeldre for seg selv måtte brått dele med tre andre, det merket godt. Nå er hun superoppslukt av broren og veldig "eiesyk" utenfor heimen, men det går seg til

 

[Solmari]

Her har storebror(bonusgutten) hatt det ganske tøft etter de små kom til verden. Først med at vi bodde på sykehuset i tre måneder og pappaen ikke hadde mulighet til å tilbringe så mye tid med han. Han var for det meste hos besteforeldrene de dagene han skulle vært hos oss. Og når vi kom hjem så skjedde jo det utenkelige med at vi mistet lillebror. Det har resultert i søvnløse netter for storebror, hvor han gråter seg i søvn, våkner om natten og gråter, spiser dårligere og har gått ned i vekt(og han hadde ikke særlig å "gå på", da han er lang og tynn). Han er veldig bekymret for lillesøsteren og klarer liksom ikke helt å slå seg til ro. Men det virker som det går litt bedre nå som vi har kommet godt inn i rutiner igjen. Men vi vurderer likevel om vi skal ta han med til en barnepsykolog, da det er vanskelig å nå inn til han. Han vil ikke fortelle hva som er galt når han gråter og vil ikke snakke om ting broren i det hele tatt. Hvis vi snakker om han prøver han med engang å bytte tema. Så han har nok godt av å snakke med en "utenforstående" som vet hvordan man skal nå inn til han. Det er så trist å se hvordan han sliter med å uttrykke følelsene, og han klarer liksom aldri å glede seg skikkelig over noe lenger...

Litt anna problemstilling enn oss andre. Sender deke ein stor hjelp. Håpar de voksne har gode folk rundt deke og at storebror får hjelp. Gode ønsker om at det gradvis går bedre med deke alle.

 

[Syn=)]

Her har storebror(bonusgutten) hatt det ganske tøft etter de små kom til verden. Først med at vi bodde på sykehuset i tre måneder og pappaen ikke hadde mulighet til å tilbringe så mye tid med han. Han var for det meste hos besteforeldrene de dagene han skulle vært hos oss. Og når vi kom hjem så skjedde jo det utenkelige med at vi mistet lillebror. Det har resultert i søvnløse netter for storebror, hvor han gråter seg i søvn, våkner om natten og gråter, spiser dårligere og har gått ned i vekt(og han hadde ikke særlig å "gå på", da han er lang og tynn). Han er veldig bekymret for lillesøsteren og klarer liksom ikke helt å slå seg til ro. Men det virker som det går litt bedre nå som vi har kommet godt inn i rutiner igjen. Men vi vurderer likevel om vi skal ta han med til en barnepsykolog, da det er vanskelig å nå inn til han. Han vil ikke fortelle hva som er galt når han gråter og vil ikke snakke om ting broren i det hele tatt. Hvis vi snakker om han prøver han med engang å bytte tema. Så han har nok godt av å snakke med en "utenforstående" som vet hvordan man skal nå inn til han. Det er så trist å se hvordan han sliter med å uttrykke følelsene, og han klarer liksom aldri å glede seg skikkelig over noe lenger...

Huff, stakkar ja Høres ut som barnepsykolog kan være noe. Masse lykke til.

 

[Undomiel]

Helt ok. Men det verste er at man aldri får ladet opp! Er det ikke babyen som skriker om natta, så er det den eldste. Hele dagen forsvinner i mas og testing av grenser, eller bleieskift. Levering i barnehagen er et mareritt med vogn på slep.

En fattig trøst er at man får unnagjort småbarnstiden nå, istedet for at jeg hadde startet hekt på nytt igjen når eldste blir 4-5 år

Det er ikke til å stikke under en stol at dette er en slitsom tid. Og det må det være lov å si også. Alt må ikke være kos og fryd og gammen hele tiden

 

[Blu-Ray]

Det er ikke til å stikke under en stol at dette er en slitsom tid. Og det må det være lov å si også. Alt må ikke være kos og fryd og gammen hele tiden

Helt enig i det Det skal være lov å være åpen om det. Alle sier "kos deg med babytiden", men for noen er det lettere når de blir eldre.

 

[Undomiel]

Her har storebror(bonusgutten) hatt det ganske tøft etter de små kom til verden. Først med at vi bodde på sykehuset i tre måneder og pappaen ikke hadde mulighet til å tilbringe så mye tid med han. Han var for det meste hos besteforeldrene de dagene han skulle vært hos oss. Og når vi kom hjem så skjedde jo det utenkelige med at vi mistet lillebror. Det har resultert i søvnløse netter for storebror, hvor han gråter seg i søvn, våkner om natten og gråter, spiser dårligere og har gått ned i vekt(og han hadde ikke særlig å "gå på", da han er lang og tynn). Han er veldig bekymret for lillesøsteren og klarer liksom ikke helt å slå seg til ro. Men det virker som det går litt bedre nå som vi har kommet godt inn i rutiner igjen. Men vi vurderer likevel om vi skal ta han med til en barnepsykolog, da det er vanskelig å nå inn til han. Han vil ikke fortelle hva som er galt når han gråter og vil ikke snakke om ting broren i det hele tatt. Hvis vi snakker om han prøver han med engang å bytte tema. Så han har nok godt av å snakke med en "utenforstående" som vet hvordan man skal nå inn til han. Det er så trist å se hvordan han sliter med å uttrykke følelsene, og han klarer liksom aldri å glede seg skikkelig over noe lenger...

Ååå, nå fikk jeg vondt i hjertet. Sender dere alle de varmeste klemmene jeg har ♡♡♡ har dere kommet noe videre i problemstillingen med å kontakte bup, eller lignende? Du trenger ikke svare hvis du ikke vil, såklart ♡

 

[Undomiel]

Tja, vanskelig å seie no. Her er storesøskena 9 og 11 år, og forguda rett og slett lillebror. Dei er uvurderlige og kjempe gode med han. Kjenner eg kan stole på dei og dei har han med største selfølgelighet. Samtidig har dei nok hatt det litt verre enn dei hadde før, og vi klarar ikkje gje dei same oppmerksomhet. Mest fordi lillebror har hatt kolikk og far er vekke annankvar veke. Har blitt enkle middaga, vanskelig å hjelpe dei skikkelig med lekser og ikkje med på like mykje som før. Dei har ikkje sagt å gjort noko, men merka på dei at deira kvardag også er veldig forandra. Så dei er utruleg glad i han, men kvardagen er nok litt meir utfordrande for dei og, sjølv om det ikkje er mykje. Håpar kvardagen går seg litt meir til og vi kan nyte endå meir vår nye tilværelse.

Ikke no ålreit følelse når man føler at storesøskene kommer litt i bakleksa nei.. tenker at det helt sikkert blir bedre med tiden. Du gjør så godt du kan, og det er bra nok Høres forresten ut som noe herlige barn du har!

 

[Undomiel]

Helt enig i det Det skal være lov å være åpen om det. Alle sier "kos deg med babytiden", men for noen er det lettere når de blir eldre.

Sant! Jeg opplever det sånn at babytiden er veldig kos også, men gud hjelpe meg jeg har holdt på å bli kokko til tider og!