Store folk


Frk. Tvert I. Mot skrev:
Med fare for og fremstå som useriøs, og fornærmet, så burde jeg vel helst ikke svart noe her, men jeg klarer ikke og la være. :p

Det blir for meg ett rimelig tåpelig spørsmål. Blir som og spørre de som røyker om hvorfor de røyker, de som har dårlig råd om hvorfor de har fårlig råd, eller de som er syke hvorfor de er syke.

Det virker som du er ute etter ett svar her, men det finnes jo ikke ett svar, men hundre og sikkert tusenvis. Alle mennesker og situasjoner er forskjellige, dermed er alle grunner forskjellige også, selv om mange helt sikkert har noen likhetstrekk.
Enig!!
 

Tanketrollet skrev:

Sjakkruta skrev:
Jeg var normalvektig og i full jobb. Plutselig fikk jeg en kronisk sykdom som lenket meg til sofaen, i tillegg til medisiner med vektoppgang som bivirkning. Derfor har jeg 25 kg for mye, som er veldig vanskelig å få av fordi jeg fortsatt er i samme situasjon. Gir nå lavkarbo et forsøk.

Takk for svar :)

Håper lavkarbo hjelper :) Vekt har jo veldig mye å si, spesielt for oss jenter.
Sykdom får man ikke gjort noe med dessverre, håper det ikke hemmer deg for mye.
Lykke til med lavkarbo :)
Tusen takk. Heldigvis er jeg høy og "kler" kiloene godt. Tror ingen ser hvor mye jeg har for mye egentlig...
Sykdommen hemmer meg så mye at jeg er erklært varig, ung ufør dessverre...
 

Tanketrollet skrev:

Que skrev:
Nå har vel jeg aldri hatt mer enn ca 10-12 kilo ekstra, og de kom i forrige svangerskap... Etter fødselen sto jeg igjen med ca 10 kg for mye og i begynnelsen lukket jeg rett og slett bare øya for det.. Så det liksom ikke selv... Jeg begynte å trene igjen, men siden jeg var hjemme i mammapermisjon ble det mye usunn mat og fysing på godteri dagen lang.. Så kom jula og da gikk jeg vel opp en 2-3 kg til;(
I begynnelsen av februar var jeg årsfest med jobben og der tok vi masse bilder som etterpå ble vist et stooort lerret. Da jeg så bildet av meg selv, gikk det plutslig opp for meg at jeg rett og slett hadde latt meg selv dra det litt for langt og jeg bestemte meg der og da for å gjøre noe med saken.. Og det klarte jeg;D I desember samme året (2010) hadde jeg tatt av 10 kg og var utrolig stolt og følte meg helt fantastisk;D Så gikk det en mnd og jeg ble gravid igjen.. Nå har jeg lagt på meg minst 20 kg;( Har termin om 6 uker og er forberedt på å ta opp kampen mot kiloene nok en gang.. Men denne gangen skal jeg ikke lukke øya og late som de ikke er der!!!

Så bra du klarte å nå målet ditt! Det beviser jo bare at du kan klare det igjen :) Og det tror jeg du vil gjøre, virker som du er klar :)
Det blir kanskje litt som med å se barna sine vokse, man ser det ikke selv før man får det litt på avstand?

Nei, det ligger kanskje noe i det der;) Jeg så det jo på vekta, men syns liksom ikke det var SÅ ille når jeg så meg i speilet.. Nå har jeg alltid elsket å trene og stort sett vært ganske veltrent og i god form helt til jeg ble gravid.. Det er så fort gjort å komme inn i den onde sofasirkelen.. Dørstokkmila er så sinnsykt lang av og til, hehe;p Men bare jeg kommer meg opp og ut døra og kjenner at det gjør godt for kroppen, DA blir jeg hekta.. Heldigvis!!! Men så er det ikke så lett å holde seg i form med et bekken som bare krangler.. Så nå har ejg gitt meg selv lov til å gi F i vekta fram til lillebror har kommet til verden;p Men BARE fram til da!!!!
 

Miss Fat skrev:

Frk. Tvert I. Mot skrev:
Med fare for og fremstå som useriøs, og fornærmet, så burde jeg vel helst ikke svart noe her, men jeg klarer ikke og la være. :p

Det blir for meg ett rimelig tåpelig spørsmål. Blir som og spørre de som røyker om hvorfor de røyker, de som har dårlig råd om hvorfor de har fårlig råd, eller de som er syke hvorfor de er syke.

Det virker som du er ute etter ett svar her, men det finnes jo ikke ett svar, men hundre og sikkert tusenvis. Alle mennesker og situasjoner er forskjellige, dermed er alle grunner forskjellige også, selv om mange helt sikkert har noen likhetstrekk.
Enig!!

Jeg ser ikke det tåpelige i spørsmålet jeg altså.. Så klart har hver og en sin egen historie, men det finnes helt klart likhetstrekk hos mange. Enten det skyldes sykdom, medisiner, "latskap", svangerskap osv....  Og det er vel nettopp DET trådstarter er ute etter. Tror ikke hun regnet med at alle historiene skulle være helt like eller at det skulle være en fasit på hvorfor mange legger på seg...
Jeg fikk i hvert fall ikke inntrykk av at hun var ute etter kun ett svar..
 

Sjakkruta skrev:

Tanketrollet skrev:

Sjakkruta skrev:
Jeg var normalvektig og i full jobb. Plutselig fikk jeg en kronisk sykdom som lenket meg til sofaen, i tillegg til medisiner med vektoppgang som bivirkning. Derfor har jeg 25 kg for mye, som er veldig vanskelig å få av fordi jeg fortsatt er i samme situasjon. Gir nå lavkarbo et forsøk.

Takk for svar :)

Håper lavkarbo hjelper :) Vekt har jo veldig mye å si, spesielt for oss jenter.
Sykdom får man ikke gjort noe med dessverre, håper det ikke hemmer deg for mye.
Lykke til med lavkarbo :)
Tusen takk. Heldigvis er jeg høy og "kler" kiloene godt. Tror ingen ser hvor mye jeg har for mye egentlig...
Sykdommen hemmer meg så mye at jeg er erklært varig, ung ufør dessverre...

Så kjedelig :(
Håper du får gjort det beste ut av det :)
 

Miss Fat skrev:

Frk. Tvert I. Mot skrev:
Med fare for og fremstå som useriøs, og fornærmet, så burde jeg vel helst ikke svart noe her, men jeg klarer ikke og la være. :p

Det blir for meg ett rimelig tåpelig spørsmål. Blir som og spørre de som røyker om hvorfor de røyker, de som har dårlig råd om hvorfor de har fårlig råd, eller de som er syke hvorfor de er syke.

Det virker som du er ute etter ett svar her, men det finnes jo ikke ett svar, men hundre og sikkert tusenvis. Alle mennesker og situasjoner er forskjellige, dermed er alle grunner forskjellige også, selv om mange helt sikkert har noen likhetstrekk.
Enig!!

Regnet ikke med at alle ville forstå.
 

Labambie skrev:
Jeg har alltid, alltid vært stor. Jeg har faktisk aldri vært normalvektig siden jeg var baby. Gener, pluss liten interesse for fysiske ting var nok grunnen for meg.

Etter at lillemor kom til, ble det mye drittmat og lite mosjon (jeg var så og si sengeliggende de første mnd etter fødselen grunnet sykdom). Jeg har jo som sagt alltid vært stor, men da vektnåla viste over 160 kg var det på tide å gjøre noe. Jeg følte meg for stor for treningssenter og det blir som du sier, man gir opp. Jeg ga opp.

Redningen for meg ble slankeoperasjon. Den tok jeg i mars og har gått ned 35 kg foreløpig. Enda er det en lang vei å gå, men jeg føler meg allerede mye bedre, jeg trener mye, spiser veldig sunt og er generelt mer aktiv.

Det blir til slutt en ond sirkel, man synes ikke man kan trene for man er for svær, man orker ikke og man er rett og slett redd for å brekke noen av apparatene. Bare en tur rundt kvartalet gjorde vondt i ryggen.

Så jeg har heller ingen unnskyldninger å komme med, jeg bare forteller min side av hvordan det har vært. Jeg ser nå også at min datter har arvet de samme "kjipe" genene og jeg er veldig varsom på hva hun spiser. Grovt brød, magert pålegg og sunne ting. Hun får aldri kjeks, saft, drops e.l som jeg ser andre barn på samme alder får daglig. De ser ut som fliser, det gjør ikke hun...


Men, det hun har av dårlige gener tar hun glatt igjen på å være helt utrolig nydelig! Hun er en av de søteste jentene jeg har sett bilder av :)
 

Tanketrollet skrev:

Sjakkruta skrev:

Tanketrollet skrev:

Sjakkruta skrev:
Jeg var normalvektig og i full jobb. Plutselig fikk jeg en kronisk sykdom som lenket meg til sofaen, i tillegg til medisiner med vektoppgang som bivirkning. Derfor har jeg 25 kg for mye, som er veldig vanskelig å få av fordi jeg fortsatt er i samme situasjon. Gir nå lavkarbo et forsøk.

Takk for svar :)

Håper lavkarbo hjelper :) Vekt har jo veldig mye å si, spesielt for oss jenter.
Sykdom får man ikke gjort noe med dessverre, håper det ikke hemmer deg for mye.
Lykke til med lavkarbo :)
Tusen takk. Heldigvis er jeg høy og "kler" kiloene godt. Tror ingen ser hvor mye jeg har for mye egentlig...
Sykdommen hemmer meg så mye at jeg er erklært varig, ung ufør dessverre...

Så kjedelig :(
Håper du får gjort det beste ut av det :)
Må jo bare det, men ville i alle fall vise at man kan faktisk ha en "god" grunn til å både være overvektig og det å ikke klare å slanke seg.. ;)
 

Cassandra smartrompe skrev:

Labambie skrev:
Jeg har alltid, alltid vært stor. Jeg har faktisk aldri vært normalvektig siden jeg var baby. Gener, pluss liten interesse for fysiske ting var nok grunnen for meg.

Etter at lillemor kom til, ble det mye drittmat og lite mosjon (jeg var så og si sengeliggende de første mnd etter fødselen grunnet sykdom). Jeg har jo som sagt alltid vært stor, men da vektnåla viste over 160 kg var det på tide å gjøre noe. Jeg følte meg for stor for treningssenter og det blir som du sier, man gir opp. Jeg ga opp.

Redningen for meg ble slankeoperasjon. Den tok jeg i mars og har gått ned 35 kg foreløpig. Enda er det en lang vei å gå, men jeg føler meg allerede mye bedre, jeg trener mye, spiser veldig sunt og er generelt mer aktiv.

Det blir til slutt en ond sirkel, man synes ikke man kan trene for man er for svær, man orker ikke og man er rett og slett redd for å brekke noen av apparatene. Bare en tur rundt kvartalet gjorde vondt i ryggen.

Så jeg har heller ingen unnskyldninger å komme med, jeg bare forteller min side av hvordan det har vært. Jeg ser nå også at min datter har arvet de samme "kjipe" genene og jeg er veldig varsom på hva hun spiser. Grovt brød, magert pålegg og sunne ting. Hun får aldri kjeks, saft, drops e.l som jeg ser andre barn på samme alder får daglig. De ser ut som fliser, det gjør ikke hun...


Men, det hun har av dårlige gener tar hun glatt igjen på å være helt utrolig nydelig! Hun er en av de søteste jentene jeg har sett bilder av :)

Søt du er, go' snuppa du emoticon
 

Que skrev:

Tanketrollet skrev:

Que skrev:
Nå har vel jeg aldri hatt mer enn ca 10-12 kilo ekstra, og de kom i forrige svangerskap... Etter fødselen sto jeg igjen med ca 10 kg for mye og i begynnelsen lukket jeg rett og slett bare øya for det.. Så det liksom ikke selv... Jeg begynte å trene igjen, men siden jeg var hjemme i mammapermisjon ble det mye usunn mat og fysing på godteri dagen lang.. Så kom jula og da gikk jeg vel opp en 2-3 kg til;(
I begynnelsen av februar var jeg årsfest med jobben og der tok vi masse bilder som etterpå ble vist et stooort lerret. Da jeg så bildet av meg selv, gikk det plutslig opp for meg at jeg rett og slett hadde latt meg selv dra det litt for langt og jeg bestemte meg der og da for å gjøre noe med saken.. Og det klarte jeg;D I desember samme året (2010) hadde jeg tatt av 10 kg og var utrolig stolt og følte meg helt fantastisk;D Så gikk det en mnd og jeg ble gravid igjen.. Nå har jeg lagt på meg minst 20 kg;( Har termin om 6 uker og er forberedt på å ta opp kampen mot kiloene nok en gang.. Men denne gangen skal jeg ikke lukke øya og late som de ikke er der!!!

Så bra du klarte å nå målet ditt! Det beviser jo bare at du kan klare det igjen :) Og det tror jeg du vil gjøre, virker som du er klar :)
Det blir kanskje litt som med å se barna sine vokse, man ser det ikke selv før man får det litt på avstand?

Nei, det ligger kanskje noe i det der;) Jeg så det jo på vekta, men syns liksom ikke det var SÅ ille når jeg så meg i speilet.. Nå har jeg alltid elsket å trene og stort sett vært ganske veltrent og i god form helt til jeg ble gravid.. Det er så fort gjort å komme inn i den onde sofasirkelen.. Dørstokkmila er så sinnsykt lang av og til, hehe;p Men bare jeg kommer meg opp og ut døra og kjenner at det gjør godt for kroppen, DA blir jeg hekta.. Heldigvis!!! Men så er det ikke så lett å holde seg i form med et bekken som bare krangler.. Så nå har ejg gitt meg selv lov til å gi F i vekta fram til lillebror har kommet til verden;p Men BARE fram til da!!!!

Kjenner til det med bekken, gjør det ikke lett å skulle trene da nei... Og når man har en liten en fra før som krever sitt, så bruker man jo ofte energien sin der først og fremst.
Du har jo et mål da, virker som du er klar for å holde det, så tror du vil holde deg til målene dine. Håper du vil oppdatere når du har fått mageboeren din :)
 

Sjakkruta skrev:

Tanketrollet skrev:

Sjakkruta skrev:

Tanketrollet skrev:

Sjakkruta skrev:
Jeg var normalvektig og i full jobb. Plutselig fikk jeg en kronisk sykdom som lenket meg til sofaen, i tillegg til medisiner med vektoppgang som bivirkning. Derfor har jeg 25 kg for mye, som er veldig vanskelig å få av fordi jeg fortsatt er i samme situasjon. Gir nå lavkarbo et forsøk.

Takk for svar :)

Håper lavkarbo hjelper :) Vekt har jo veldig mye å si, spesielt for oss jenter.
Sykdom får man ikke gjort noe med dessverre, håper det ikke hemmer deg for mye.
Lykke til med lavkarbo :)
Tusen takk. Heldigvis er jeg høy og "kler" kiloene godt. Tror ingen ser hvor mye jeg har for mye egentlig...
Sykdommen hemmer meg så mye at jeg er erklært varig, ung ufør dessverre...

Så kjedelig :(
Håper du får gjort det beste ut av det :)
Må jo bare det, men ville i alle fall vise at man kan faktisk ha en "god" grunn til å både være overvektig og det å ikke klare å slanke seg.. ;)

Ikke sant...!
Er nok mange som har oppfatningen at man bare ikke gidder... Synd men sant :(
 

Que skrev:

Miss Fat skrev:

Frk. Tvert I. Mot skrev:
Med fare for og fremstå som useriøs, og fornærmet, så burde jeg vel helst ikke svart noe her, men jeg klarer ikke og la være. :p

Det blir for meg ett rimelig tåpelig spørsmål. Blir som og spørre de som røyker om hvorfor de røyker, de som har dårlig råd om hvorfor de har fårlig råd, eller de som er syke hvorfor de er syke.

Det virker som du er ute etter ett svar her, men det finnes jo ikke ett svar, men hundre og sikkert tusenvis. Alle mennesker og situasjoner er forskjellige, dermed er alle grunner forskjellige også, selv om mange helt sikkert har noen likhetstrekk.
Enig!!

Jeg ser ikke det tåpelige i spørsmålet jeg altså.. Så klart har hver og en sin egen historie, men det finnes helt klart likhetstrekk hos mange. Enten det skyldes sykdom, medisiner, "latskap", svangerskap osv....  Og det er vel nettopp DET trådstarter er ute etter. Tror ikke hun regnet med at alle historiene skulle være helt like eller at det skulle være en fasit på hvorfor mange legger på seg...
Jeg fikk i hvert fall ikke inntrykk av at hun var ute etter kun ett svar..
Du skjønte det du :)
Så lenge man spør 1000 mennesker, så vil man få 1000 svar, uansett hva man spør om.
 
- Fordi det ofte er en grunn til at man spiser mye (jeg er en overfråtser feks, andre trøstespiser osv)

- Fordi vekten kommer så sinnsykt gradvis, og en sjokolade til har da ikke noe å si.

- Fordi når man har blitt stor så har man heller ikke selvtillitt til å gjøre andre ting enn å sitte inne og spise. Feks være sosial eller gå på treningsstudio eller gå tur.

- Det er vondt å trene når man er stor og tung.
 
Jeg kan svare for noen andre..

Ting ar veldig vanskelig under oppveksten, sårt. Mat ble en trøst, noe bra. Plutselig er man så stor at man ikke ser at man kan være normal noen gang igjen, det er flaut å gå på treningsstudio, for da inrømmer man på en måte at man har et problem, pluss at andre kan se hvor stor man er - det er lettere å bare være hjemme. Man fortsetter med å trøste seg med mat, for det er den eneste måten man kjenner å "tilføre glede" i livet.
 
Men du Labambie, apropos jenta di så kan du jo se det positive i det.
Hun vil nå venne seg på sunne matvaner fra starten.
Det er absolutt ingen fordel å være tynn og kan spise godis hver dag.
Det er jo ikke bare fettcellene som vokser av usunn mat, kroppen har jo heller ikke godt av det.
Så se det positive i det og. Men jeg skjønner jo hva du mener med at det er kjipe gener.
 
Har alltid vært "større" enn alle barn da jeg vokste opp. Var ca 95 kg da jeg var 20 år( er 180 cm høy) hadde former, så likte godt kroppen min da. Men så skjedde det noe personlig de neste årene samt et svangerskap, så jeg la på meg 50 kg på 5 år.

Nå har livet snudd og jeg er på vei til å gå ned de 50 kg igjen. Kommer til å ta tid, men jeg gir ikke opp.
 
Jeg er nesten samme historie som Labambie
Jeg var stor når jeg ble født og har nesten vært det helle live mitt, har noen bilder fra jeg var 1-4år som jeg var nesten normalvektig. Men har altid slitt med vekten. Familien på min mor side er så og si alle overvektige. Så jeg har gene for overvekt. Da jeg var 19 fikk jeg også beskjed om at jeg hadde lavtstoffskifte som jeg også slett med.Legene var rimelig sikre på at dette var noe jeg hadde hatt i lang periode. Da jeg var 20år så begynte jeg å gå fast hos lege,ernæringsfysiolog og fysioterapaut som la opp eget treningsoppleg for meg. Dette opplege flgte jeg da slavisk for å gå ned i vekt,men vekten gikk aldri ned samme hvor mye jeg gjorde. Legen og fysuoterapauten kødde seg i hode og hadde til slutt ingen råd å gi. I 2003 foreslo legen og fysioterapaut at jeg kunne bli henvist til slankeoperasjon, noe jeg da takket nei til. Jeg følte at jeg tapte for vekta og at jeg ikke fikk den ned i det helle tatt,
Da jeg ble gravid så gikk jeg ikke opp i vekt så jeg klarte å holde vekta mi i svangerskape noe både lege og fysioterapaut synnes var utrolig bra.
Etter mange år i tenkeboksen så sa jeg ja til opperasjon , så jeg ble opperert i 2009. Noe jeg ikke angrer på i det helle tatt. Er nå "normalvektig" men nå er faren den andre veien i stede som legen sier. For jeg går egentlig under undervektig hvis de nå regner bort løshuden.

Ungene er vi nazi på.Ja de får noe godt i helgene, men i uka er det nei og atter nei. Vi stopper ungene for hvor mye mat de kan spise. Mange synnes vi er fæle med at vi sier nei til ungene og mat,men siden de har arvet gene fra begge sider av familien så må vi være strenge for at de kansje ska slippe det samme som oss foreldre.det er våres største skrekk at de ska slitte med vekta og bli sett "ned" på andre. Vi har aldri vært ute å spist mat på steder som har hamburgere som mc donalds og burger king siden vi føler at alle tenker "dette forer de sikker på ungene helle tiden"
 
jeg var slank før , men så fikk jeg epilepsi, og måtte begynne med medisiner for det og da gikk jeg opp mellom 20 og 30 kg på ganske kort tid, det til tross for at jeg pga epilepsien ble fratatt førerkortet, slik at jeg måtte gå til og fra jobb hver dag , var flere km med kun bratte oppoverbakker på vei hjem fra jobb, i tillegg til at jeg trente håndball 2 ganger i uken + kamp i helgene....så ingen kan si at jeg var for stillesittende iallefall!! så jeg er rimelig sikker på at medisin bruk var utløsende faktor i mitt tilfelle iallefall. men nå har jeg sluttet med medisin (pga annfallfri i flere år) men har problemer med å gå ned igjen...aner ikke hvorfor, men jeg prøver virkelig!!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp