Store folk

Tanketrollet

Tanketrollet

Forumet er livet
Er noe jeg har lurt på, og dette er IKKE ment som en krangletråd, eller henge-ut-tråd, det er kun fordi jeg lurer og håper derfor jeg kan få seriøse svar på et, for meg, seriøst spørsmål (evt på PM hvis noen ikke vil svare her)
Og hvis jeg fornærmer noen, eller tråkker noen på tærne, så beklager jeg!!

Men, det jeg lurer på, det er hvordan man blir stor? Altså, de fleste varierer jo litt i vekt gjennom livet, men noen blir større og større. Kommer det til et punkt hvor man gir opp, eller ser man det ikke selv at man legger på seg?

**************************************

Tusen takk til dere som har svart!! :)
 
Kan svare utifra min egen erfaring:

Da jeg flytta på hybel begynte jeg å legge på meg, for da kunne jeg spise det jeg hadde lyst på og det var den usunne maten som var raskest å lage + billigst. I tillegg innebar studietiden ganske store mengder "alkohyler" som også har mye kalorier. Da i tillegg lite trening...

Og så da jeg ble samboer måtte vi jo kose oss.... og porsjonene var for store... vi spiste opp det vi hadde tatt på til oss, for det var indoktrinert fra vi var små "må spise opp det som er på tallerkenen"  (noe jeg definitivt ikke presser ungene mine til!!)

Fikk etter jobbstart et par venninner som var overvektige og like glad i usunn mat og cola som meg, og dermed heller ingen bedring der..


Vekta krøp sakte, men sikkert oppover og etter 5 år hadde jeg gått fra vekt på 60tallet til over 100.... var ikke egentlig klar over det selv hvor ille det stod til før jeg bikket 103 og sto på vekta en morgen. Endte i gråt og bestilling av herbalife...


Klarte å kvitte meg med 30kg før jeg ble gravid...

Nå, etter to høyrisikosvangerskap med mye sofa og sengeligging, er vekta nesten der oppe igjen (har vært der..),.. MEN nå har jeg tatt meg selv i nakken og begynt den rolige nedgangen som forhåpentligvis skal ende med en sunn trivselsvekt (ikke som mål å bli tynn), og holde meg der resten av livet :D


men sånn for å svare kort og greit: Dessverre sniker vekta seg på for mange, man blir litt blind for hvor ille ståa faktisk er.
 

Luthien05 skrev:
Kan svare utifra min egen erfaring:

Da jeg flytta på hybel begynte jeg å legge på meg, for da kunne jeg spise det jeg hadde lyst på og det var den usunne maten som var raskest å lage + billigst. I tillegg innebar studietiden ganske store mengder "alkohyler" som også har mye kalorier. Da i tillegg lite trening...

Og så da jeg ble samboer måtte vi jo kose oss.... og porsjonene var for store... vi spiste opp det vi hadde tatt på til oss, for det var indoktrinert fra vi var små "må spise opp det som er på tallerkenen"  (noe jeg definitivt ikke presser ungene mine til!!)

Fikk etter jobbstart et par venninner som var overvektige og like glad i usunn mat og cola som meg, og dermed heller ingen bedring der..


Vekta krøp sakte, men sikkert oppover og etter 5 år hadde jeg gått fra vekt på 60tallet til over 100.... var ikke egentlig klar over det selv hvor ille det stod til før jeg bikket 103 og sto på vekta en morgen. Endte i gråt og bestilling av herbalife...


Klarte å kvitte meg med 30kg før jeg ble gravid...

Nå, etter to høyrisikosvangerskap med mye sofa og sengeligging, er vekta nesten der oppe igjen (har vært der..),.. MEN nå har jeg tatt meg selv i nakken og begynt den rolige nedgangen som forhåpentligvis skal ende med en sunn trivselsvekt (ikke som mål å bli tynn), og holde meg der resten av livet :D


men sånn for å svare kort og greit: Dessverre sniker vekta seg på for mange, man blir litt blind for hvor ille ståa faktisk er.

Takk for at du ville svare :)

Håper du når målene dine, og finner en grei trivselsvekt (jeg personlig mener at trivselsvekt er den riktige vekt!)

Lykke til :)
 
Her kunne jeg kommet med mange dårlige unskyldninger, men det er vel dårlig selvkontroll som er hovedgrunnen. Det er jo såååååå godt med godis, og såååååå kjedelig å trene.

Skulle gjerne gått ned mer (er på vei), men jeg er litt redd for å ende der jeg var for 10 år siden å. Jeg er 180cm høy, og veide en stund 55kg. Da syns jeg faktisk det er bedre å være 95kg (nåværende vekt)...
 

*lykkeligst* skrev:
Her kunne jeg kommet med mange dårlige unskyldninger, men det er vel dårlig selvkontroll som er hovedgrunnen. Det er jo såååååå godt med godis, og såååååå kjedelig å trene.

Skulle gjerne gått ned mer (er på vei), men jeg er litt redd for å ende der jeg var for 10 år siden å. Jeg er 180cm høy, og veide en stund 55kg. Da syns jeg faktisk det er bedre å være 95kg (nåværende vekt)...

Tusen takk for at du ville svare :)

Ser hva du mener, 55kg på 180cm er ikke mye i de fleste tilfeller.
Håper du finner en vekt du kan trives med, så ikke det trenger å oppta så mye tanker og samvittighet :)
 

Frustrert flue skrev:
Jeg kan svare, selv om jeg egentlig ikke er såå veldig stor egentlig.
Men jeg gikk opp fra str.38 til 42/44 da, p.g.a depresjon kan man vel si.

Jeg var veldig langt nede - gikk på antidepressiva, og p-piller, gjorde stort sett ingenting annet enn å sitte hjemme, spiste masse usunn mat og mye godterier.
Var sammen med en mann som kunne spise hva som helst uten at han la på seg så mye som et gram.
Vi hadde ikke noe helfigurs-speil hjemme, og ingen vekt.

Det var først sånn ca. 4 måneder etter at jeg gjorde det slutt med ham at jeg oppdaga hvor feit jeg egentlig var blitt...
Jeg var på shopping og skulle prøve noen klær. Fant noen klær som var i den størrelsen jeg brukte før, men de passet jo ikke.
Og så fikk jeg sett meg selv "naken" (med bh og truse på da) i helfigurs-speil, og fikk litt sjokk kan man si. Jeg visste jo ikke at jeg hadde blitt såpass feit. :p

Setter pris på svar! :)

Medisiner har jeg inntrykk av at er grunnen for flere, og med alle de bivirkningene man kan få så skjønner man jo det.
Håper du har det bedre nå, og slipper medisiner, og kan finne en vekt du trives med :)
 

Mazter skrev:
Du husker vel kanskje min historie :) Men i korte trekk utviklet jeg tvangsspising på barneskolen. Og da jeg flyttet hjemmefra som 17 åring ble det plutselig mye vanskeligere å ha kontroll på tvangsspisingen og mengdene, og da kom vekta. La på meg 30kg i løpet av få måneder. Gikk ned 25kg for noen år siden, etter opphold på slanke camp, men siden jeg ikke fikk hjelp med spiseforstyrrelsen kom alt på igjen da ting plutselig gikk i nedoverbakke.

La på meg mye da jeg var gravid med Yasmine, selv uten å spise usunt, og de siste 12 kiloene var nettopp borte før jeg ble gravid denne gangen, så da ble det visst pause i opplegget ;) Men jeg får nå hjelp fra psykolog samt at jeg fant en langsom og god måte å gå varig ned i vekt på som passer for meg, så jeg regner med å bruke 2-3 år på å gå ned 35-40kg som må av etter at dette barnet er født.

Så for min del er det pga en spiseforstyrrelse som kom grunnet en tøff oppvekst, og som jeg mest sannsynlig vil måtte kjempe imot hele livet. Målet her er også å nå trivselsvekt, og jeg håper inderlig at jeg klarer å stoppe der. Jeg ser andre fra den slankecampen jeg var på, som var mye større enn meg siden jeg var den minste der, som ikke har klart å stoppe og har blitt skinn og bein :| Ikke bra det heller...

Husker din historie ja... Syns du er tøff som delte så mye av deg selv!

Med det pågangsmotet som du har vist, så tror jeg du kommer til å klare å nå målene dine!! :) Bare vent, snart kan du fortelle oss at du har nådd målene dine :D
 
Jeg var normalvektig og i full jobb. Plutselig fikk jeg en kronisk sykdom som lenket meg til sofaen, i tillegg til medisiner med vektoppgang som bivirkning. Derfor har jeg 25 kg for mye, som er veldig vanskelig å få av fordi jeg fortsatt er i samme situasjon. Gir nå lavkarbo et forsøk.
 
Med fare for og fremstå som useriøs, og fornærmet, så burde jeg vel helst ikke svart noe her, men jeg klarer ikke og la være. :p

Det blir for meg ett rimelig tåpelig spørsmål. Blir som og spørre de som røyker om hvorfor de røyker, de som har dårlig råd om hvorfor de har fårlig råd, eller de som er syke hvorfor de er syke.

Det virker som du er ute etter ett svar her, men det finnes jo ikke ett svar, men hundre og sikkert tusenvis. Alle mennesker og situasjoner er forskjellige, dermed er alle grunner forskjellige også, selv om mange helt sikkert har noen likhetstrekk.
 

Sjakkruta skrev:
Jeg var normalvektig og i full jobb. Plutselig fikk jeg en kronisk sykdom som lenket meg til sofaen, i tillegg til medisiner med vektoppgang som bivirkning. Derfor har jeg 25 kg for mye, som er veldig vanskelig å få av fordi jeg fortsatt er i samme situasjon. Gir nå lavkarbo et forsøk.

Takk for svar :)

Håper lavkarbo hjelper :) Vekt har jo veldig mye å si, spesielt for oss jenter.
Sykdom får man ikke gjort noe med dessverre, håper det ikke hemmer deg for mye.
Lykke til med lavkarbo :)
 

Mazter skrev:

Tanketrollet skrev:

Mazter skrev:
Du husker vel kanskje min historie :) Men i korte trekk utviklet jeg tvangsspising på barneskolen. Og da jeg flyttet hjemmefra som 17 åring ble det plutselig mye vanskeligere å ha kontroll på tvangsspisingen og mengdene, og da kom vekta. La på meg 30kg i løpet av få måneder. Gikk ned 25kg for noen år siden, etter opphold på slanke camp, men siden jeg ikke fikk hjelp med spiseforstyrrelsen kom alt på igjen da ting plutselig gikk i nedoverbakke.

La på meg mye da jeg var gravid med Yasmine, selv uten å spise usunt, og de siste 12 kiloene var nettopp borte før jeg ble gravid denne gangen, så da ble det visst pause i opplegget ;) Men jeg får nå hjelp fra psykolog samt at jeg fant en langsom og god måte å gå varig ned i vekt på som passer for meg, så jeg regner med å bruke 2-3 år på å gå ned 35-40kg som må av etter at dette barnet er født.

Så for min del er det pga en spiseforstyrrelse som kom grunnet en tøff oppvekst, og som jeg mest sannsynlig vil måtte kjempe imot hele livet. Målet her er også å nå trivselsvekt, og jeg håper inderlig at jeg klarer å stoppe der. Jeg ser andre fra den slankecampen jeg var på, som var mye større enn meg siden jeg var den minste der, som ikke har klart å stoppe og har blitt skinn og bein :| Ikke bra det heller...

Husker din historie ja... Syns du er tøff som delte så mye av deg selv!

Med det pågangsmotet som du har vist, så tror jeg du kommer til å klare å nå målene dine!! :) Bare vent, snart kan du fortelle oss at du har nådd målene dine :D


Og gleder meg til det! :D Jeg klarte jo å komme ned på startvekt før jeg ble gravid igjen i hvertfall, jammen ikke dårlig bare det! Men det tar jo litt tid da, hvis jeg må vente nesten 1 år på bekkenet igjen, før jeg kan trene ordentlig. En dag kommer jeg dit! Og jeg er sikkert innom her fortsatt da og legger ut før og etter bilder :p

Så bra :)
Med den innstillingen så klarer du det, det vet jeg :)
 

Frk. Tvert I. Mot skrev:
Med fare for og fremstå som useriøs, og fornærmet, så burde jeg vel helst ikke svart noe her, men jeg klarer ikke og la være. :p

Det blir for meg ett rimelig tåpelig spørsmål. Blir som og spørre de som røyker om hvorfor de røyker, de som har dårlig råd om hvorfor de har fårlig råd, eller de som er syke hvorfor de er syke.

Det virker som du er ute etter ett svar her, men det finnes jo ikke ett svar, men hundre og sikkert tusenvis. Alle mennesker og situasjoner er forskjellige, dermed er alle grunner forskjellige også, selv om mange helt sikkert har noen likhetstrekk.
Jeg vet det ikke finnes et svar, er derfor jeg spør et sted hvor det er mange forskjellige personer med forskjellige opplvelser og historier.
Skjønner ikke helt hva du ville oppnå, men samme kan det være...
 
Tja, jeg får vel svare. 

Jeg veide 48 kilo da jeg ble samboer. Sakte men sikkert kom kiloene snikende, la ikke merke til det engang. 

Før for noen år siden. Plutselig hadde jeg lagt på meg 30 kilo. Og jeg orker ikke/gidder ikke/ er for la t til å gjøre noe med det. Har alt for liten viljestyrke også. Så ja, jeg har gitt opp. Det er idiotisk.

Men sånn er det bare! Får ta det siden, tenker jeg.  Etter nestemann! 
Føler meg helt forferdelig nå, og selvtilliten er på bunn, kan man trygt si. Ordner seg nok etterhvert 
 

Aravis skrev:
Tja, jeg får vel svare. 

Jeg veide 48 kilo da jeg ble samboer. Sakte men sikkert kom kiloene snikende, la ikke merke til det engang. 

Før for noen år siden. Plutselig hadde jeg lagt på meg 30 kilo. Og jeg orker ikke/gidder ikke/ er for la t til å gjøre noe med det. Har alt for liten viljestyrke også. Så ja, jeg har gitt opp. Det er idiotisk.

Men sånn er det bare! Får ta det siden, tenker jeg.  Etter nestemann! 
Føler meg helt forferdelig nå, og selvtilliten er på bunn, kan man trygt si. Ordner seg nok etterhvert 


kjedelig at selvtilliten er så dårlig da! Fokuser på de fine tingene med deg selv inntil du er motivert nok! Har du pene øyne f.eks, eller kanskje utringningen er bra med de ekstra kiloene etc :)

LYKKE TIL den dagen ungene er på plass og motivasjonen kommer :D
 

Aravis skrev:
Tja, jeg får vel svare. 

Jeg veide 48 kilo da jeg ble samboer. Sakte men sikkert kom kiloene snikende, la ikke merke til det engang. 

Før for noen år siden. Plutselig hadde jeg lagt på meg 30 kilo. Og jeg orker ikke/gidder ikke/ er for la t til å gjøre noe med det. Har alt for liten viljestyrke også. Så ja, jeg har gitt opp. Det er idiotisk.

Men sånn er det bare! Får ta det siden, tenker jeg.  Etter nestemann! 
Føler meg helt forferdelig nå, og selvtilliten er på bunn, kan man trygt si. Ordner seg nok etterhvert 

Takk for at du også ville svare :)

Etter nestemann er jo et godt mål da :) Kan man trille turer og man går jo ofte ganske mye, en fin start. Og jeg håper selvtilliten kommer seg og at du får fokus på de riktige sidene, for det er mye bra med deg, det vet jeg ;)
 
Nå har vel jeg aldri hatt mer enn ca 10-12 kilo ekstra, og de kom i forrige svangerskap... Etter fødselen sto jeg igjen med ca 10 kg for mye og i begynnelsen lukket jeg rett og slett bare øya for det.. Så det liksom ikke selv... Jeg begynte å trene igjen, men siden jeg var hjemme i mammapermisjon ble det mye usunn mat og fysing på godteri dagen lang.. Så kom jula og da gikk jeg vel opp en 2-3 kg til;(
I begynnelsen av februar var jeg årsfest med jobben og der tok vi masse bilder som etterpå ble vist et stooort lerret. Da jeg så bildet av meg selv, gikk det plutslig opp for meg at jeg rett og slett hadde latt meg selv dra det litt for langt og jeg bestemte meg der og da for å gjøre noe med saken.. Og det klarte jeg;D I desember samme året (2010) hadde jeg tatt av 10 kg og var utrolig stolt og følte meg helt fantastisk;D Så gikk det en mnd og jeg ble gravid igjen.. Nå har jeg lagt på meg minst 20 kg;( Har termin om 6 uker og er forberedt på å ta opp kampen mot kiloene nok en gang.. Men denne gangen skal jeg ikke lukke øya og late som de ikke er der!!!
 
Jeg har alltid, alltid vært stor. Jeg har faktisk aldri vært normalvektig siden jeg var baby. Gener, pluss liten interesse for fysiske ting var nok grunnen for meg.

Etter at lillemor kom til, ble det mye drittmat og lite mosjon (jeg var så og si sengeliggende de første mnd etter fødselen grunnet sykdom). Jeg har jo som sagt alltid vært stor, men da vektnåla viste over 160 kg var det på tide å gjøre noe. Jeg følte meg for stor for treningssenter og det blir som du sier, man gir opp. Jeg ga opp.

Redningen for meg ble slankeoperasjon. Den tok jeg i mars og har gått ned 35 kg foreløpig. Enda er det en lang vei å gå, men jeg føler meg allerede mye bedre, jeg trener mye, spiser veldig sunt og er generelt mer aktiv.

Det blir til slutt en ond sirkel, man synes ikke man kan trene for man er for svær, man orker ikke og man er rett og slett redd for å brekke noen av apparatene. Bare en tur rundt kvartalet gjorde vondt i ryggen.

Så jeg har heller ingen unnskyldninger å komme med, jeg bare forteller min side av hvordan det har vært. Jeg ser nå også at min datter har arvet de samme "kjipe" genene og jeg er veldig varsom på hva hun spiser. Grovt brød, magert pålegg og sunne ting. Hun får aldri kjeks, saft, drops e.l som jeg ser andre barn på samme alder får daglig. De ser ut som fliser, det gjør ikke hun...
 

Que skrev:
Nå har vel jeg aldri hatt mer enn ca 10-12 kilo ekstra, og de kom i forrige svangerskap... Etter fødselen sto jeg igjen med ca 10 kg for mye og i begynnelsen lukket jeg rett og slett bare øya for det.. Så det liksom ikke selv... Jeg begynte å trene igjen, men siden jeg var hjemme i mammapermisjon ble det mye usunn mat og fysing på godteri dagen lang.. Så kom jula og da gikk jeg vel opp en 2-3 kg til;(
I begynnelsen av februar var jeg årsfest med jobben og der tok vi masse bilder som etterpå ble vist et stooort lerret. Da jeg så bildet av meg selv, gikk det plutslig opp for meg at jeg rett og slett hadde latt meg selv dra det litt for langt og jeg bestemte meg der og da for å gjøre noe med saken.. Og det klarte jeg;D I desember samme året (2010) hadde jeg tatt av 10 kg og var utrolig stolt og følte meg helt fantastisk;D Så gikk det en mnd og jeg ble gravid igjen.. Nå har jeg lagt på meg minst 20 kg;( Har termin om 6 uker og er forberedt på å ta opp kampen mot kiloene nok en gang.. Men denne gangen skal jeg ikke lukke øya og late som de ikke er der!!!

Så bra du klarte å nå målet ditt! Det beviser jo bare at du kan klare det igjen :) Og det tror jeg du vil gjøre, virker som du er klar :)
Det blir kanskje litt som med å se barna sine vokse, man ser det ikke selv før man får det litt på avstand?
 

Labambie skrev:
Jeg har alltid, alltid vært stor. Jeg har faktisk aldri vært normalvektig siden jeg var baby. Gener, pluss liten interesse for fysiske ting var nok grunnen for meg.

Etter at lillemor kom til, ble det mye drittmat og lite mosjon (jeg var så og si sengeliggende de første mnd etter fødselen grunnet sykdom). Jeg har jo som sagt alltid vært stor, men da vektnåla viste over 160 kg var det på tide å gjøre noe. Jeg følte meg for stor for treningssenter og det blir som du sier, man gir opp. Jeg ga opp.

Redningen for meg ble slankeoperasjon. Den tok jeg i mars og har gått ned 35 kg foreløpig. Enda er det en lang vei å gå, men jeg føler meg allerede mye bedre, jeg trener mye, spiser veldig sunt og er generelt mer aktiv.

Det blir til slutt en ond sirkel, man synes ikke man kan trene for man er for svær, man orker ikke og man er rett og slett redd for å brekke noen av apparatene. Bare en tur rundt kvartalet gjorde vondt i ryggen.

Så jeg har heller ingen unnskyldninger å komme med, jeg bare forteller min side av hvordan det har vært. Jeg ser nå også at min datter har arvet de samme "kjipe" genene og jeg er veldig varsom på hva hun spiser. Grovt brød, magert pålegg og sunne ting. Hun får aldri kjeks, saft, drops e.l som jeg ser andre barn på samme alder får daglig. De ser ut som fliser, det gjør ikke hun...

Takk for ærlig svar :)

35 kg er jo kjempe bra!! Mange som glemmer at slankeoperasjoner krever endel de også, og at man gjør en ganske stor egeninnsats, man opererer ikke bare bort fettet... Keep up the good work :)

Og ang datteren din, er jo fint at du er oppmerksom på det, du gjør nok henne en tjeneste. Gener får man ikke gjort så mye med, uansett hvor gode eller dårlige de er.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp