Sterk historie...

B

Bkno6651672

Blir kjent med forumet
Jeg har noe jeg vil dele med dere andre mødre eller som er gravide. For dere vil forstå!
Denne mannen jeg nå skal begynne historien om møtte jeg da jeg var 14-15 år, jeg falt pladask for han allerede da og hadde aldri vært så forelsket før. På den tiden var denne mannen en riktig "player" som man så fint sier, merket lang vei at han ikke var klar for noe seriøst. Tiden gikk og jeg fant en annen mann som jeg var ilag med i 3 hele år da var jeg 17 og var sammen med han til jeg ble 20.. Årene gikk og jeg satt fortsatt å tenkte på den andre mannen som jeg aldri klarte å glemme helt. Måten han oppførte seg, hvordan han luktet, smilet hans, utseendet hans. Alt ved han var perfekt, noe jeg følte ingen kunne overgå. Ikke ta meg feil, var glad i den nåværende kjæresten min også,men lagt ifra på samme måten. Da disse 3 årene med denne mannen var gått, så hadde meg og han en pause fordi jeg merket at ting ikke funket og at jeg ikke klarte å gi 100% av meg selv helt som jeg ville følelsesmessig. I denne perioden så snakket min første forelskelse til meg, denne fantastiske mannen som jeg ikke klarte å glemme helt. Det var da min verden forandret seg helt plutselig. Jeg traff han og vi begynte å være sammen ofte, jeg merket jeg falt mer og mer for han. Var det mulig å bli mer forelsket i en fyr? Det husker jeg at jeg tenkte. Alt gikk så naturlig mellom oss, vi begge falt mer og mer for hverandre. Vi ble til slutt sammen og hadde 2 fantastiske år sammen. Var da jeg opplevde hvordan det virkelig var å elske et annet menneske, ekte kjærlighet. Jeg var villig til å ofre meg selv på helt andre måter denne gangen for dette menneske. Fantes ikke noe jeg ikke ville gjort for han. Forholdet våres fikk en brå ending når jeg fikk høre hvordan han var med andre jenter bak min rygg. I dette tilfelle var det bare en som jeg visste om som han hadde flørtet med å sagt ting til. Men det har vært et annet tilfelle før i forholdet også så jeg hadde ikke flere sjanser å gi han, jeg ville ikke bli lurt eller være den "dumme" damen som godtar og gir sjanser på sjanser.. Så med tungt hjerte og tårefylte øyner sa jeg til han at jeg ikke klarte mer. Tiden gikk og jeg klarte bare ikke å komme meg videre, klarte ikke å se på andre gutter en gang. Jeg var helt knust, og det var jo ikke rart? Jeg elsket jo denne mannen høyere enn noe annet. Hvordan skal jeg klare å elske noen igjen? Jeg har hatt andre kjærester men ingen jeg har elsket på den måten. Jeg visste at en slik en bare kommer en gang i livet. Jeg tror på at ekte kjærlighet finner man kun en gang i livet. Og hvorfor? Fordi helt siden det ble slutt har jeg aldri sluttet å elske han. Han hadde jente på jente i den tiden, det sårte like mye hver gang jeg hørte om det. Jeg skjønte ikke hvordan det fortsatt kunne bry å såre meg? Hvorfor kom jeg meg aldri videre? September 2014 så møttes vi igjen, vi begynte å sende litt meldinger å ringe hverandre hver kveld til langt på natt. Følelsene ble såklart sterkere og sterkere igjen. Så skjedde det utrolige, mensen skulle kommet 20 oktober. Men den kom aldri. Jeg tenkte tanken på at jeg kunne være gravid, MED HAN. Tok en test 2 november som selvsagt viste positiv. Det gikk så mange tanker rundt i hodet mitt.. Jeg har i hele mitt liv sagt til alle, inkludert denne mannen jeg elsket så høyt at jeg aldri vil ha barn. Men plutselig ville jeg ikke ta abort. Plutselig ville jeg ha dette barnet. I de 2 årene jeg var sammen med mannen i mitt liv sa jeg til han at jeg aldri ville ha barn. For jeg visste ikke hva jeg hadde før jeg mast det. Var først etter det ble slutt at jeg begynte å tenke på barn, spesielt med han. For jeg elsket jo han virkelig og kunne jo ikke se for meg at jeg fikk barn med en annen mann noensinne. Jeg gikk til legen og fortalte nyheten mens jeg spurte om råd på hva jeg burde gjøre. Jeg var innstilt på abort selvsagt med tanke på hvordan ting lå an hos meg og han. Men så sier legen at det er veldig risikabelt med abort ettersom jeg har vært gjennom 2 aborter før dette barnet. Jeg kunne bli steril. Og det fikk meg til å tenke på framtiden min. Tenk om jeg gjennomførte denne aborten men så hadde jeg blitt steril? Tenk hvordan det vil føles når jeg en gang vil ha barn igjen men ikke kan få? Sitte igjen med de tankene om at jeg kunne hatt barn 3 hele ganger men fjernet de? Jeg fortalte dette til mannen som er faren. Han forsto meg og ville støtte meg uansett hvilket valg jeg tok. Etter mye MYE tenking bestemte jeg meg for å beholde. Jeg er snart 23 år,ferdig med å feste hver helg og er gravid med barnet til mannen jeg elsker. Så jeg klarte ikke å gjennomføre abort. Denne mannen sa og lovde meg så utrolig mye at jeg var ikke redd en plass for hva som ventet meg, for jeg viste jeg hadde hans støtte uansett.. Han ga meg håp om at vi skulle bli sammen igjen og at det var ingen andre han skulle ønske kunne være mor til sitt barn. Noen andre ord som kom ut fra hans munn var at vi måtte finne oss en plass å bo sammen og han skulle stille SÅ mye opp. Men SÅ begynte det som skremte meg. De 3 første månedene var de tyngste månedene, for da skjedde alt dette med kroppen, alle hormonene og tankene. Jeg viste at faren til barnet var mye med en jente som han kalte for "venninne" i denne tiden. Det plaget meg veldig. Følte meg veldig redd og usikker på denne jenten.. Jeg merket fort at jo mer tiden gikk jo mer hjerter ble det fra hun på sosiale medier (facebook,instagram osv) og jo mer mistenksom ble jeg ovenfor han og hun. Og jeg følte at han ikke var helt ærlig med meg. Det ble mye diskusjoner og krangler pga dette. Han var ikke tilstede lenger. Han skjulte mye.. Jeg ble ofte sittende alene i helgene og ukedagene pga han vaar for opptatt til å være med meg. Jeg spurte om vi skulle finne en leilighet sammen, men det var han plutselig ikke klar for. Jeg måtte finne meg en leilighet pga det faktisk var et barn på vei og ting måtte falle på plass, så jeg gjorde det. Da lovde han også at han skulle være der mye sammen med meg og jeg skulle ikke føle meg alene. Men det endte med at jeg satt alene ofte der også.. Nyttårsaften kom og jeg spurte han hva han skulle, for jeg kom til å bli alene den dagen. Noe jeg ikke syns noen fortjener å være på en slik dag. Men da kunne han ikke være med meg sa han. Så følte jeg på meg noe ikke stemte da også, så jeg sa til han i tlf rundt 11 tiden på nyttårsaften at hvis jeg får høre at han var med hun andre jenten da mens jeg satt her hjemme alene så klarte jeg ikke mer. Han hadde da sagt til meg i 2 måneder at han ikke snakket eller var mer med den jenten pga hun hadde vist fått følelser for han noe han ikke gjengjeldte siden han var med meg som han så fint sa og han hadde gitt hun klar beskjed om at han skulle bli far og at det var meg han kom til å tilbringe tid med. Men iløpet av disse 2 månedene merket jeg at noe ikke stemte.. Jeg hadde så utrolig lyst å skrive til denne jenten flere ganger for å få svar, for det fikk jeg jo ikke av han. Kunne ikke ta han på noe som helst for jeg hadde jo ikke bevis. Så var han her en søndag i januar, vi hadde det utrolig fint sammen den dagen. Hadde sex og alt var fint. fikk også melding etterpå om at han hadde kost seg veldig sammen med meg den dagen. Noe som var kjempe kos å få! Jeg følte meg sittet pris på igjen etter alle kranglene pga dette med hun jenten. Så gikk det noen dager og vi hadde det super fint siden den søndagen, så plutselig et par dager etterpå når jeg var på jobb så følte jeg igjen at noe ikke stemte, han svarte så kort og rart. Da begynte jeg å stresse igjen å tenke det verste.. hjertet dunket og jeg følte på meg at jeg snart ville få vite noe som kom til å knuse meg fullstendig. Jeg fant da ut at han hadde sovet hos denne jenten, alt svartnet for meg, hele verden forsvant for meg og tårene trilte. Jeg var i sjokk. Hadde så mange tanker.. " Var alle mine mistanker ekte? Har han gått bak ryggen min alle disse månedene? Hvordan har han hatt hjerte til det? Hva som er gale med henne om hun vet jeg venter barnet hans? Hvorfor er hun med han når hun vet det? Hva som skjer?" Alle disse tankene surret i hodet mitt mens jeg sto på jobb. Les i kommentarfeltet --> der står resten
 
Last edited:
Jeg løpte inn på doen å ringte han å spurte om dette stemte. Han svarte så rolg " ja jeg er her og henter en bil" tårene mine trilte enda mer.. og da hørte jeg han si " ja jeg har sovet her". Når han sa de ordene så klarte jeg ikke mer å la på. Jeg tok da kontakt med hun det var snakk om. Det er noe av det skumleste og flaueste jeg noensinne har gjort.. Hvordan tror dere det føles å vise seg så svak til en ukjent? Når hun svarte meg fikk jeg enda mer sjokk. Alle de gangene han ikke kunne være hos meg hadde han sovet hos hun. Alle de gangene jeg hadde ringt han redd og fortvilet så hadde han bare sagt til hun " Jeg må ut å ta en røyk" eller "det er en kompis som ringer" Og dere husker jeg snakket om nyttårsaften? Rett etter han hadde overbevist meg i tlf om at han ikke var med hun her jenten mer og at han var kun med noen kompiser den kvelden. Så hadde han lagt på med meg å gått inn i stuen, og gjett hvem som satt der? Hun. Han var med hun hele nyttårsaften og koste seg mens jeg satt alene hjemme. ALENE. Jeg fikk også vite at han har vært hos meg, hatt sex med meg, for å så gå hjem til henne igjen etterpå å ha sex med hun. Det er så utrolig mye mer også. Jeg var i et dypt sjokk når jeg fikk vite alt dette. Men samtidig veldig lettet, for da fikk jeg bevis på at jeg ikke var gal. Det var ikke jeg som var syk i hodet eller overdrev. Noe jeg følte jeg hadde gjort siden jeg hadde mistanker heletiden og kjeftet på han heletiden pga hun. Jeg fikk svar, jeg fikk sannheten fram, Og alt stemte. Det var ikke jeg som var gal.. Var utrolig glad for å kunne hjelpe hun jenten også, hun viste jo ingenting selv. Hun var like lurt som meg. Men det som var så skummelt oppi alt dette var at han var så rolig? Akkurat som han skjønte at han hadde blitt tatt og løpet var kjørt. Han sa såvidt unnskyld. Jeg ga han beskjed om at det vi hadde er over for det han nå hadde gjort går det ikke an å tilgi. Dette høres nok veldig "sykt" ut for dere som leser, men etter det så håpte jeg på en måte på at han skulle kjempe å gjøre alt for å gjøre ting godt igjen. Men det gjorde han ikke. Jeg sa til han at dette ikke skal brukes mot barnet. Våres forhold eller våres bitterhet skal ikke ha noe som helst med dette barnet å gjøre. Jeg kunne ikke nekte han noe med barnet pga hva som er skjedd mellom oss. Så jeg ga han beskjed om at den ordinære ultralyden var den og den datoen til den og den tiden. Noe som kun var noen dager etter alt dette skjedde. Dagen kom og jeg hørte ikke noe fra han før 5 min ETTER han skulle vært der om at bilen hans hadde stoppet og han ikke kom seg noen plasser. Jeg svarte ikke. Ultralyden var over og jeg fikk vite det var en gutt jeg ventet, var utrolig lei meg for at ikke faren kunne få oppleve det fine øyeblikket, sendte mld til han om hvilket kjønn det var og når han kommer til verden. Fikk da melding på melding om hvor mye han gledet seg med hjerter. Jeg var kald såklart, det var jo ikke greit det han hadde gjort mot meg. Han spurte så om han skulle komme bort til meg å hente bildene av sønnen sin. Jeg svarte at det kunne han. Timene gikk og plutselig fikk jeg mld om at han ikke kom seg bort her heller pga bilen.. Jeg svarte ikke. Utover kvelden fikk jeg plutselig vite at han da hadde tatt enda en ny jente med seg på hytten, det sårte meg veldig. Hvordan kunne han hoppe over til nr 3 på så kort tid etter noe slikt? Hvordan han kunne kjøre helt opp på hytten men ikke rett bort her for å hente bildene av sin egen sønn eller å stille på ultralyden? Jeg valgte å holde meg voksen å ikke si noe til han om det. Noen dager gikk og fikk da høre at han plutselig skulle flytte inn med denne jenten, hun har barn fra før også. Da fikk jeg sjokk igjen å klarte ikke å dy meg, jeg måtte ringe han å høre hva dette var for noe. Jeg sa at dette blir så ufattelig ustabilt og mye for meg å takle på så kort tid. Så kom løgnene om at han bare skulle bo der til han fant en annen plass å bo. Men de ble kjærester. Jeg tok helt avstand og snakket ikke med han på over en måned. I den måneden slet jeg utrolig mye, gråt meg i søvne hver natt, våknet av mareritt nesten hver natt og jeg slet veldig med hva som ville skje framover. Til tross for hva som hadde skjedd så elsket jeg jo han enda, sånne ting forsvinner bare ikke. Og jeg ble innsilt på å ta vare på dette barnet alene siden jeg ikke hørte noe fra han. Så plutselig en natt, etter over en måned i sorg og fylt med stress så fikk jeg mld av han midt på natten i 2 tiden der det sto " Jeg vill ikke ha en dritt med deg å gjøre" det skar opp alle sår som holdt på å gro. Jeg hadde jo holdt meg unna han? Jeg har o ikke hatt noe med han å gjøre? Har ikke sendt han en eneste mld eller prøvd å få kontakt med han? Hvorfor sender han meg da en slik mld? Vil han meg kun vondt? Jeg spurte han om hvorfor han sender meg en slik mld, og hva han vil oppnå med det, om han bare vil være stygg med meg. Ingen svar. Det går litt tid igjen og plutselig rirnger moren hans meg å forteller at han skulle nå flytte hjem igjen til de. Jeg skjønte ingenting.. en uke etter han hadde flyttet hjem så fikk jeg mld fra han om hvordan jeg hadde det og at han var her om det var noe. Jeg tenkte da " hallo? Du er her nå. gått nesten 2-3 måneder alene der du har vært med andre jenter og sviktet meg.. Så skal du komme i min 6 svangerskapsmåned å fortelle meg at du er her?" Jeg tenkte på om jeg skulle være spydig tilbake, noe som fristet mer enn alt akkurat da. Men så tenkte jeg, at jeg venter jo en stakkars sønn som sikkert vil ha noe med pappaen sin å gjøre. Han er viktigere enn mitt hat til han, så jeg svarte kort men voksent tilbake. Vi fikk bedre og bedre kontakt, holdt lav profil fortsatt.. Så en dag gikk jeg bort til han med 3D bilder av sønnen sin, han fikk se og kjenne på magen. Og det så ut til at ting gikk opp for han. Jeg begynte å tenke at ting kanskje ordnet seg, at han ikke var så ustabil med jenter lenger. Men der tok jeg skammelig feil, som alltid. Ene helgen var det en jente, andre helgen en annen jente. Pluss at han er permitert fra jobben nå sier han, så dårlig økonomi har han. alt med han er ustabilt.. Dette er mitt første barn og skal liksom være de beste månedene i mitt liv. Men jeg må ærlig si at det har vært de tøffeste,skumleste og tristeste månedene i mitt liv. Det burde ikke vært slik.. Hvorfor ville han meg så vondt? Jeg ble lovd grønne skoger i hytt og pine for å så bli sviket på det verste etterpå og forlatt alene gravid med hans barn mens han fartet rundt med alle disse jentene. Jeg har vært sterk og klart mye på kort tid. Men nå begynner jeg å knekke i sammen.
 
Jeg føler meg så alene. Var hans støtte jeg trengte mest av alt. Er fortatt hans støtte jeg trenger mest. Jeg kan ikke gå ut å innlede noe med noen andre nå. Hvem vil ha en som venter barn med en annen? Jeg er ufattelig begrenset. Er det feil av meg å syntes at det er urettferdig at det sakl være så lett for han? Mens jeg ligger alene hver kveld så har han nye jenter heletiden? Han sier han forstår meg og smerten min. Men hvordan kan han forstå det når han i snart 7 måneder alltid har hatt noen der? Bare de månedene nå når jeg har gått gravid så har han hatt 3 damer med meg. Og nå er det mange fler han har på siden. Jeg har ingen jeg kan føle meg trygg på slik som han har. Han har jo drøssevis av jenter han velger og vraker mellom.Er det rart av meg å knuses pga det? Jeg forstår ikke hvordan han kan priotere alle disse jentene og festning istedenfor å støtte jenten som bærer barnet hans i magen? Livet mitt er snudd på hodet. Selvsagt er det det, jeg er jo gravid. Men hans da? Hva har han gjort for å gjøre en endring? Ingenting. Fins det håp for meg også? Akkurat nå sliter jeg utrolig mye og trenger hjelp til å bearbeide det jeg har gått gjennom. Ikke minst trenger jeg hjelp til å klare de neste 2-3 månedne jeg har igjen av svangerskapet mitt. Det er mye mer jeg ikke har fått skrive her som har skjedd. Men har skrevet det som har gått mest innpå meg. Det sårer meg så utrolig mye at den jeg elsker kan bry seg så lite å være så stygg mot meg. Jeg har virkelig kjempet og kjempet for at han skal åpne øynene gang på gang men det hjelper ikke. Ingenting vil hjelpe før han innser det selv. Jeg syns det er utrolig urettferdig at han kun skal få godene med dette barnet? Skal jeg gå 9 måneder alene gjennom dette svangerskapet, uten at han har stilt opp på noe som helst, for at han så skal forvente å få være så mye han vil med barnet etterpå? Når barnet er født så skal alt være greit? Jeg stoler ikke på han, hvertfall ikke at han skal være alene med babyen. Det er også noe jeg ikke har nevnt i denne "historien" han begynte også å bruke "steorider" i dette svangerskapet, han ble utrolig hissig og forandret seg fullstendig og ga faen i alt. Han klarte ikke å holde på noe. Ikke venner,familie eller kjærester. slik er det fortsatt. Han har også røykt hasj til tider, noe jeg ikke liker i det heletatt. Servert meg MASSE løgner. Jeg føler meg helt ødelagt etter alt dette med han og klarer ikke å stole på han. Tenk om han passer barnet vårt en kveld jeg er på byn, så går han ut å tar seg noen trekk med hasj for å så sette seg inn igjen til barnet ? Tenk om han drar folk inn til min baby, ustabile folk? Jeg er så utrolig redd og stresset for framtiden min.. Hva syns dere? Hva hadde dere gjort? Han sier han er her for meg. Men det er kun ord, for jeg merker ingenting til at han er her for meg. Han sier han forstår meg, men hvordan kan han forstå meg når han kun har sklidd gjennom disse månedene? Hva vet han om hvordan jeg har det eller hvordan det er å være totalt alene? Jeg har venner og familie og jeg setter utrolig mye pris på de. Dette høres nok helt teit ut for noen også men er hans støtte som betyr mest for meg. Fordi han er faren til barnet. Vi er to om dette. Ikke bare en. Ikke bare meg. Jeg gikk inn i dette svangerskapet med forhåpninger om en familie men endte opp alene og full i angst,stress og hjertesorg. Jeg vil dele denne historien med dere andre som er gravid, har barn eller har opplevd det samme som meg. Det er ingen andre som forstår hvorfor jeg aldri gir opp håpet om at han skal forandre seg. For de forstår ikke at jeg vil skuffe meg selv med å håpe på det. Det har jo skuffet meg så mange ganger. Men hva skal je ggjøre? Jeg må jo bare håpe på at han forandrer seg, hvis ikke han gjør det så er ikke han i stand til å ta vare på dette barnet. Alle ventende mødre håper at ting skal bli bedre for barnet sin skyld. Det er mest derfor de aldri gir opp. De vil jo ikke at barnet skal vokse opp uten en far? Jeg kjenner det var utrolig deilig å få ut alt dette. Det er noe som spiser meg opp innvendig og som drar meg ned hver dag. Håper det er noen som kan hjelpe der ute eller komme med gode råd! Mvh en frustrert og sorgfull dame....
 
Ja du er alene om svangerskapet og barnet som kommer og ja det er tøft å være alene. Men hvilket under det vokser et liv inni deg, du får ta del i hver lille ting som skjer under svangerskapet og når barnet er født. Du er sterk du har kommet så langt og du klarer resten også;)

Ja jeg forstår du har håp om mannen i ditt liv, kanskje vil han endre seg og kanskje ikke. Hvis han ikke endrer seg så vett jeg at det er fult mulig å finne en ny som vil elske deg og den sønnen du venter;)

Husk det kommer solskinn etter storm alltid;)
 
Det høres ut som en veldig fortvilet situasjon å komme i når man attpåtil er gravid.. Og jeg vet dessverre ikke om jeg har så mange råd å komme med... Det virker som hans problemer bør løses før han får ha noe med barnet å gjøre. Han må rett og slett skjerpe seg! Det er jo lov å håpe at han gjør det når barnet kommer, men hvis han ikke gjør det så tror jeg at jeg ikke ville latt han ha noe med barnet å gjøre! Hvertfall så lenge han ruser seg..
Ønsker deg alt godt og lykke til med den lille skatten du bærer på. Husk at han blir det viktigste i livet ditt nå <3
 
Jeg hadde rett og slett gitt han et valg. Enten får han være "nykter", og ha kontakt, ellers får han holde seg unna. Sånt no ville jeg ikke hatt noe av!
Ser du skriver at ingen vil ha ei dame som venter barn med en annen, men det er helt feil. Jeg traff min kjære da jeg var 3 mnd på vei, han var med meg gjennom hele svangerskapet, støttet meg og er nå verdens beste stepappa for jenta mi! Vi flytta inn i nytt hus bare én mnd før jentungen ble født! Så jo, det går nemlig ann:) men du trenger ikke stresse, det finnes en som vil bære deg på hendene sine og behandle deg med sen respekten du fortjener.
Lykke til med baby, du er på vei mot det største du kan oppleve <3
 
Her må du rett og slett bare ta et oppgjør med deg selv! Drit i hele mannen og lag det livet du ønsker for deg selv og barnet ditt! Enklere sagt enn gjort men her virker det ikke som det er en dritt positivt å hente.. Bare på det du har skrevet her så har jeg blitt møkklei hele mannen! Han fortjener ikke et sekund mer av din tid, og vertfall ikke at du depper over han, for han er jo ikke noe tap. Han er jo bare løgn, bedrag og svik! Det kommer en annen en dag :) jeg selv ble alenemor når eldste var 1 1/2år, tok meg 2 måneder før jeg ble sammen med min nåværende samboer, og 2 barn til har jeg fått med han :)

Jeg synes forresten ikke du skal gi han noe valg, du skal ikke gi noen ting, hvis han vil ha, så får han selv stille på døren, han skal måtte jobbe for dette forholdet til barnet sitt!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp