Stemor?

Så utrolig koselig!!! Håper det blir sånn her å! Nå er jo ikke guttene her så store enda da...
Må fortelle noe moro som kom fra guttene i sommer... Det blei snakk om at de hadde to brødre til fordi han som er sammen med mora har 2 gutter.
Men de beslutta også at dette var ikke dems ordentlige søsken.. Det var stesøsken... Det er helt rett sa jeg... "Og så hvis du får barn, får vi en søster
også", kom det fra den minste... Men sa jeg, hva hvis det blir en gutt da??? Joda da blei det en bror da... Men den var ikke ekte den heller. Fordi at det
var jo jeg som var mammaen til den... Så det blei ste det og sa... Nei sa jeg blir ikke det... Det blir halvsøster/bror, fordi pappaen deres blir jo pappaen
til det barnet å.... Oj de blei begge veldig betenkte og sa.... Etter mye tenking... Neeeeiiii (dro lenge på det)... javel da...
Det var de ikke helt med på gitt... Det var dems pappa ikke noen andre sin...
 
[:D] er ikke lett for dem, nei! Så herlig! Jeg vet ikke hva som er verst; å bli stemor til 2 tenåringer, eller til 2 "små"...
 
Han minste har jo nesten ikke hatt mamma og pappa sammen da... Kom jo inn mens han fortsatt brukte bleie...
Og han reagerer ikke når folk kaller meg for mamma det er vel heller jeg som reagerer da, positivt selvfølgelig... Folk trur jo han er min...
Det skjedde på legevakta for 6 mnd siden når han måtte sy 6,5 sting i fingeren f.eks...
Hormonene til en tenåring er jo ikke alltid like lett å styre da, men... Jeg vet ikke hva som er best jeg... Man gjør jo det beste ut av situasjonen...
 
Jeg er "stemor" til to barn på 4 og 6. Har vært sammen med pappan til barna i halvannet år, og vi har vært samboere i snart et halvt år. Barna har tatt det kjempefint. Vi tok det rolig den første perioden, slik at de gradvis ble vant til meg.

Det som sliter på oss, er at mamman til barna er bitter på samboeren min, selv om det var hun som flyttet fra han. Så nå prøver hun å ødelegge samværet mellom far og barn.
Yngstemann har nemlig funnet ut (helt på egenhånd tro?) at hun ikke vil til pappa lenger. Det er så vondt og se at hvor såret samboeren min blir [:(] Og det påvirker jo alle sammen.
Hjertesukk fra meg.... som bare vil at alle skal ha det bra.
 
Jeg fortsår så godt!!!
Kan ikke fortså at mødre ikke skjønner at dette til syvende og sist faktisk går ut over seg selv...
Det er så vanvittig synd at barna skal lide for en krangel mellom mor og far!
Mor forstår nor etterhvert forhåpentligvis at barna trenger faren sin også...
Har hun ny mann da?
 
Ja, det må jo være forferdelig vondt for mamman at lillejenta gråter så fælt når hun reiser. Men vi ser jo at barnet har det godt når hun er hos oss, for det er kun i hente/levere situasjon at hun ikke vil. Hun stortrives nemlig når hun først har kommet hjem.

Ja da, mor har ny samboer. Hun fikk det før jeg traff faren til barna. Men hun ville tilbake igjen i fjor høst, men da ville jo ikke kjæresten min ha ho tilbake. Så det er vel litt det som plager ho vel... Ho og samboeren hennes hadde nemlig tenkt til å flytte fra hverandre da. Men de fortsatt sammen.
 
Jeg forstår så forferdelig godt.. I tilfellet mitt var det hu som kasta ut han, hu hadde finni seg en ny... Fant ut at gresset ikke var grønnere
på den andre siden og etter 6 mnd ville hu ha han tilbake, men han var usikker. Og vi møttes da, var fortsatt usikker. Men det gikk ikke
lange tida før han ikke var usikker lenger og han forstår ikke i dag åssen han i det hele tatt har klart å vært sammen med henne i så mange
år...
Den minste har vært litt sånn mammadalt han også... Masa etter mamma etter et par dager hos oss, men han har slutta med det nå så det
går sikkert over skal du se...
 
Ja, om hun bare lar han få jenta med seg idag så. Hun truet nemlig med at han ikke fikk ta henne med om hun gråt idag når han kommer for og hente.
 
Fint det er flere av oss. Tror det er litt vanskeligere å komme inn som stemor når barna er eldre. Det er ikke så lett å bli akseptert, og å få den tilliten man får fra de små. Det tok meg 1,5 år og bygge opp et forhold til datteren hans. Hun var veldig skeptisk, og likte meg ikke noe særlig. Hun hadde også vanskelig for å stole på meg. Men samtidig var det for at pappa hadde hatt et par kortvarige forhold før meg, og hun ville nok vente med å se an. Men nå har vi jo bodd sammen i fire år, og har et barn vi venter på. Og jeg og datteren kommer bra overens. Litt mer krangling mellom han på 17 og meg... men det går seg vel til.
 
Der er det jo mer hormoner å da og det er ikke lett å takle dem.. Husker jo det selv, livet var vanskelig nok om ikke det skulle
komme en ny en inn i bildet uten at det var mitt valg...
Er heldigvis ikke noe skilsmissebarn selv så jeg har ikke opplevd dette selv... Trur det kan være utrolig hardt for en tenåring
og få inn nye personer i livet sitt flere ganger... Til slutt så stoler de vel ikke på noen siden det har vært flere inne i bildet...
Er det noe et barn trenger er det stabile familieforhold...
 
hei... jeg er stemor, om en kan kalle seg det, til en på 8 år... han bor hos mammaen sin... i tillegg har jeg en gutt utenom som gubben blir stefar på... nå venter vi barn sammen og både vi og barna takler den nye situasjonen godt synes jeg da...

ellers så har jeg en stepappa, som har vært det siden jeg var tre år.. og vi har et kjempe godt forhold... mye bedre enn det jeg har til min biologiske pappa... så har jo lært litt av det da... men man er nesten bare nødt til å gjøre det beste utav situasjonen... da går det som regel bare bra...

klem
 
Back
Topp