Stallkjærringas sine tanker

[Stallkjærringa]

Tenker det kan passe fint med en liten oppdatering. Har skjedd mye siden sist jeg skrev noe her inne.

Den 12.04 var jeg 33+6 og fikk da utover dagen veldig vonde og regelmessige kynnere. Tok kontakt med føden i molde og de ville ha meg inn for sjekk. Det viste seg å være premature rier, så jeg ble lagt inn for observasjon. Og pga dårlig vær og ikke mulighet for å overflytte med til Ålesund sykehus så ble jeg satt på riehemmende drypp frem til mandag 13.04. Ble også overflytte til Ålesund samme dag.

Riene kom og gikk, og gjorde litt endringer, men ikke så mye. Men pga dårlig vær og lang reisevei ville de holde meg på sykehuset for observasjon.

Torsdag 16.04 fikk jeg endelig lov til å reise hjem igjen. Og var så heldig at jeg fikk litt over et døgn hjemme før jeg begynte med prematur rier igjen. Ny tur inn på føden i molde, og her ble det bestemt at jeg skulle overflytte til Ålesund igjen, men denne gangen i helikopter. Ny natt med maserier som gjorde litt, men ikke så mye. Har gjort at livmorhalsen har gått fra 36 mm den 13.04 til nå mellom 20 og 23 mm 18.04 og ca 1-2 cm åpning. Og pga dette vil de igjen holde meg på sykehuset for observasjon.

Det blir egentlig bare lange slitsomme dager med masse maserier.
Tirsdag 21.04 er jeg 35+1 og her på kontrollen hos min faste lege blir det bestemt at de skal prøve stripping, funker ikke det så skal jeg settes igang førstkommende torsdag.
Det er altså idag

Dagen så langt har vært ubeskrivelig lang. Pga at det er hektisk på føden så vil de vente litt med å sette meg igang. Så blir spennende å se når de finner på at de kan gjøre det

De snakket noe om at de likte å gjøre det kl 20 på kvelden, men jeg kjenner at jeg er ikke så gira på å skulle holde på utover natta om jeg kan gjøre meg ferdig på dagen.

Men jeg skal vell bare være glad for at det endelig skjer noe. Er så lei va sykehus og maserier nå at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Det er fælt å være borte fra ungene mine og mannen. Og jeg gleder meg enormt til mannen får komme hit en tur mens jeg er i aktiv fødsel.

Kommer ny oppdatering etterhvert når jeg føler jeg er klar for det om hvordan det går videre idag

 

[Lily2019]

Tenker det kan passe fint med en liten oppdatering. Har skjedd mye siden sist jeg skrev noe her inne.

Den 12.04 var jeg 33+6 og fikk da utover dagen veldig vonde og regelmessige kynnere. Tok kontakt med føden i molde og de ville ha meg inn for sjekk. Det viste seg å være premature rier, så jeg ble lagt inn for observasjon. Og pga dårlig vær og ikke mulighet for å overflytte med til Ålesund sykehus så ble jeg satt på riehemmende drypp frem til mandag 13.04. Ble også overflytte til Ålesund samme dag.

Riene kom og gikk, og gjorde litt endringer, men ikke så mye. Men pga dårlig vær og lang reisevei ville de holde meg på sykehuset for observasjon.

Torsdag 16.04 fikk jeg endelig lov til å reise hjem igjen. Og var så heldig at jeg fikk litt over et døgn hjemme før jeg begynte med prematur rier igjen. Ny tur inn på føden i molde, og her ble det bestemt at jeg skulle overflytte til Ålesund igjen, men denne gangen i helikopter. Ny natt med maserier som gjorde litt, men ikke så mye. Har gjort at livmorhalsen har gått fra 36 mm den 13.04 til nå mellom 20 og 23 mm 18.04 og ca 1-2 cm åpning. Og pga dette vil de igjen holde meg på sykehuset for observasjon.

Det blir egentlig bare lange slitsomme dager med masse maserier.
Tirsdag 21.04 er jeg 35+1 og her på kontrollen hos min faste lege blir det bestemt at de skal prøve stripping, funker ikke det så skal jeg settes igang førstkommende torsdag.
Det er altså idag

Dagen så langt har vært ubeskrivelig lang. Pga at det er hektisk på føden så vil de vente litt med å sette meg igang. Så blir spennende å se når de finner på at de kan gjøre det

De snakket noe om at de likte å gjøre det kl 20 på kvelden, men jeg kjenner at jeg er ikke så gira på å skulle holde på utover natta om jeg kan gjøre meg ferdig på dagen.

Men jeg skal vell bare være glad for at det endelig skjer noe. Er så lei va sykehus og maserier nå at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Det er fælt å være borte fra ungene mine og mannen. Og jeg gleder meg enormt til mannen får komme hit en tur mens jeg er i aktiv fødsel.

Kommer ny oppdatering etterhvert når jeg føler jeg er klar for det om hvordan det går videre idag

Masse lykke til❤

 

[Noelialita]

Tenker det kan passe fint med en liten oppdatering. Har skjedd mye siden sist jeg skrev noe her inne.

Den 12.04 var jeg 33+6 og fikk da utover dagen veldig vonde og regelmessige kynnere. Tok kontakt med føden i molde og de ville ha meg inn for sjekk. Det viste seg å være premature rier, så jeg ble lagt inn for observasjon. Og pga dårlig vær og ikke mulighet for å overflytte med til Ålesund sykehus så ble jeg satt på riehemmende drypp frem til mandag 13.04. Ble også overflytte til Ålesund samme dag.

Riene kom og gikk, og gjorde litt endringer, men ikke så mye. Men pga dårlig vær og lang reisevei ville de holde meg på sykehuset for observasjon.

Torsdag 16.04 fikk jeg endelig lov til å reise hjem igjen. Og var så heldig at jeg fikk litt over et døgn hjemme før jeg begynte med prematur rier igjen. Ny tur inn på føden i molde, og her ble det bestemt at jeg skulle overflytte til Ålesund igjen, men denne gangen i helikopter. Ny natt med maserier som gjorde litt, men ikke så mye. Har gjort at livmorhalsen har gått fra 36 mm den 13.04 til nå mellom 20 og 23 mm 18.04 og ca 1-2 cm åpning. Og pga dette vil de igjen holde meg på sykehuset for observasjon.

Det blir egentlig bare lange slitsomme dager med masse maserier.
Tirsdag 21.04 er jeg 35+1 og her på kontrollen hos min faste lege blir det bestemt at de skal prøve stripping, funker ikke det så skal jeg settes igang førstkommende torsdag.
Det er altså idag

Dagen så langt har vært ubeskrivelig lang. Pga at det er hektisk på føden så vil de vente litt med å sette meg igang. Så blir spennende å se når de finner på at de kan gjøre det

De snakket noe om at de likte å gjøre det kl 20 på kvelden, men jeg kjenner at jeg er ikke så gira på å skulle holde på utover natta om jeg kan gjøre meg ferdig på dagen.

Men jeg skal vell bare være glad for at det endelig skjer noe. Er så lei va sykehus og maserier nå at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Det er fælt å være borte fra ungene mine og mannen. Og jeg gleder meg enormt til mannen får komme hit en tur mens jeg er i aktiv fødsel.

Kommer ny oppdatering etterhvert når jeg føler jeg er klar for det om hvordan det går videre idag

Tenker masse på deg og heier på deg! Snart er du i mål!

 

[Stallkjærringa]

Tenker masse på deg og heier på deg! Snart er du i mål!

Og det skal bli så godt

 

[Labbetussa]

Håper at dere har det bra

 

[Stallkjærringa]

Fødselshistorie.
Det ble en planlagt igangsettelse i uke 35+3, men så snill som legene på sykehuset er så fikk jeg først satt inn ballong kl 20.20 på torsdags kvelden den 23.04.

Ballongen kom fint på plass, og ungen lå da fint i hodeleie. Sammentrekningene startet opp veldig fort og jeg måtte virkelig jobbe igjennom de. Litt før kl 12 falt ballongen ut, vaginal undersøkelse viste sa 4 cm, men ungen lå veldig høyt så JM ville kjenne på leia på magen. Og jaggu, der lå han i seteleie. Ny ultralyd for å få det bekreftet og det stemte.

Ble da trilla inn på fødestua og de klargjorde mye mtp setefødsel. Mannen kom kl 03. 00 og jeg fikk satt inn en epidural som legene ville jeg skulle ha pga seteleie, men det var ikke aktivert.

Riene kommer hele veien, men det går tregt fremover og han kommer ikke skikkelig ned i bekkenet. Mellom kl 10 og 11 kommer legen å tar ny ultralyd og da ligger han halvveis på tverra, så det forklarer den dårlige fremgangen.
De får meg til å halvveis stå på hode ned av senga på en stol i håp om at det kan hjelpe. Og det hjelper til en viss grad, han kommer ihvertfall i skikkelig seteleie igjen.

De værste smertene gjennom hele denne lange tiden er at epiduralen ligger og trykker på en nærve som gjør at det skyter igjennom hele høyre siden av kroppen hver gang jeg skal bevege på meg.

Legen snakker på dette tidspunktet litt om keisersnitt og om jeg har vurdert sterilisering mtp risikoen jeg har ved svangerskap. Men de bestemmer seg for å prøve et utvendig vendingsforsøk og sette blir gjennomført 14.30 og dette funker.
Endelig hodeleie igjen.
Dette fikk også litt mer fart i sakene.
Kl 15.45 så får jeg ny undersøkelse og nå ligger hode godt nedi bekkenet, det er fortsatt kun 4 cm, men godt avflatet og tøyelig.
JM vil ha litt mer futt i riene så hun setter på drypp, men dette tåler lille dårlig. Og sammen med legen bestemmer de seg for å skru det av å sjekke om det går fremover om 1 time.

Klokka går og riene kommer som perler på en snor.
Jeg er veldig usikker på klokkeslett men mannen mener det var 16.25. for det gikk veldig raskt på slutten. JM står og ordner til ting til fødsel og aner fred og ingen fare, og som lyn ut av klar himmel kommer pressetrangen.

Jeg har ingen mulighet til å prøve å la være og jobber da bare med kroppen. JM kommer bort bare for å ta en ny undersøkelse og der møter hun hode i døra om en kan si det

Og hun stresser rundt for å få på seg hanskene, mannen blir beordret til å trykke på panikk knappen for vi trenger flere mtp både prematur fødsel og den immuniseringen min.

Barnepleier rekker akkurat å komme inn når ungen kommer ut kl 16 28 og begynner å ringe rundt til alle som burde vært i rommet. Jeg får ha lille på meg en liten stund frem til legene kommer, men da må de ta over for å stabilisere han.

Han var 2250 gram, 46 cm og 32 cm i Hodeomkrets. (,håper jeg ikke har skrevet noe feil)

Ikke revnet jeg noe som helst, og ikke har jeg vært noe sår nedentil etter fødsel. Har følt meg ganske så fresh og oppegående. Etter 2 timer får jeg lov til å gå ned til nyfødtintensiven, og legene der fikk sjokk over at jeg kom gående selv.

Det har jo ballet litt mer på deg og fortsettelsen av historien kommer senere

 

[Stallkjærringa]

Tøff start på livet.

Lille Emilian var ca 2 timer gammel da han fikk sin første blodoverføring dette da som følge av antistoffene mine. Han ble også på c-pap raskt etter fødsel.
Legen var bekymret over at de ikke greide å få opp oksygenmetning hans og besluttet derfor å legge han i respirator da han var 7 timer gammel ca kl 23.30. Hun ville også ta ultralyd av hjerte og lunge for å se om hun kunne finne en årsak til den lave metningen, og ringe oss når hun hadde resultatene for de ville ikke ha oss der når de la inn respiratoren.

Kl 02 lørdag 25.05 ble jeg vekt av barsel med beskjed om å ringe far og så ble jeg fulgt ned på neo. Da fikk vi vårt livs største sjokk, legen forteller oss at Emilian har en alvorlig hjertefeil og må på rikshospitalet for operasjon. Transposisjon av de store arteriene i hjerte, TGA, ble vi fortalt. Var ikke så mye informasjon som satte seg på dette tidspunktet.
Transporten var bestilt og de skulle komme å hente han så snart de hadde skifter ut blodet hans, som var veldig påvirket av antistoffene mine.

Kl 06 kommer ambulansen med anestilege og anestesisykepleier og de begynner å gjøre han klar, etter litt krangling og bekreftelse fra lege får jeg omsider klarsignal om at jeg får bli med i flyet nedover til Oslo.

Timene går sakte og det var helt forferdelig å reise ifra min fantastiske mann som holdt meg oppe når vi fikk disse beskjedene.

Ca kl 12 den 25.04 var vi fremme på rikshospitalet og det sto mange leger og sykepleiere rundt han for å legge en plan.
Kl 14 fikk jeg rom på barsel og beskjed om å gå dit, slappe av, spise og så skulle de ringe om det skulle være den minste endring.

Resten av dagen gikk med på å vandre mellom barsel og nyfødtintensiven og jeg kan med hånden på hjerte si at dette var det lengste døgnet i mitt liv. Dagen tok jo aldri slutt.

Iløpet av søndagen den 26.04 så tok de mange prøver, ultralyd av hjerte og hode og han måtte legges i lys pga bilirubinetvar for høyt. Men han fikk også komme av respiratoren da de sa at de tillater barn med TGA å ga en lavere metning da dette er normalt.

Etter et halvt døgn i lys får han komme ut av lyset og jeg går holde han for første gang siden de få minuttene jeg fikk holde han rett etter fødsel.

Mandag 27.04 får jeg beskjed om at han skal opereres på tirsdag, altså den 28.04 så jeg bruker vell det meste av dagen til å være med Emilian og holde så han så mye jeg kan.

28.94 kl 12.10 triller de han inn på operasjonsstua og jeg skyter meg ned på rommet mitt og bryter helt sammen, heldigvis har jeg en fantastisk søster som kjørte 2 timer for å kunne være hos meg denne dagen. Men hun har jo ikke lov inn, så vi går og vandrer rundt i skogen i mange timer.

Rundt kl 18 kommer tlf, de er ferdig han er stabil, operasjonen var vellykket og jeg skal få komme å se han.
Tårene satt igjen løst og det var både godt men også utrolig hardt å se den lille kroppen med så mange slanger, ledninger og ikke minst åpen brystkasse.

Fortsetter resten senere. Gråter som vare det her jeg gjenopplever alt på nytt når jeg skriver om det

 

[Noelialita]

Tøff start på livet.
Lille Emilian var ca 2 timer gammel da han fikk sin første blodoverføring dette da som følge av antistoffene mine. Han ble også på c-pap raskt etter fødsel.
Legen var bekymret over at de ikke greide å få opp oksygenmetning hans og besluttet derfor å legge han i respirator da han var 7 timer gammel ca kl 23.30. Hun ville også ta ultralyd av hjerte og lunge for å se om hun kunne finne en årsak til den lave metningen, og ringe oss når hun hadde resultatene for de ville ikke ha oss der når de la inn respiratoren.

Kl 02 lørdag 25.05 ble jeg vekt av barsel med beskjed om å ringe far og så ble jeg fulgt ned på neo. Da fikk vi vårt livs største sjokk, legen forteller oss at Emilian har en alvorlig hjertefeil og må på rikshospitalet for operasjon. Transposisjon av de store arteriene i hjerte, TGA, ble vi fortalt. Var ikke så mye informasjon som satte seg på dette tidspunktet.
Transporten var bestilt og de skulle komme å hente han så snart de hadde skifter ut blodet hans, som var veldig påvirket av antistoffene mine.

Kl 06 kommer ambulansen med anestilege og anestesisykepleier og de begynner å gjøre han klar, etter litt krangling og bekreftelse fra lege får jeg omsider klarsignal om at jeg får bli med i flyet nedover til Oslo.

Timene går sakte og det var helt forferdelig å reise ifra min fantastiske mann som holdt meg oppe når vi fikk disse beskjedene.

Ca kl 12 den 25.04 var vi fremme på rikshospitalet og det sto mange leger og sykepleiere rundt han for å legge en plan.
Kl 14 fikk jeg rom på barsel og beskjed om å gå dit, slappe av, spise og så skulle de ringe om det skulle være den minste endring.

Resten av dagen gikk med på å vandre mellom barsel og nyfødtintensiven og jeg kan med hånden på hjerte si at dette var det lengste døgnet i mitt liv. Dagen tok jo aldri slutt.

Iløpet av søndagen den 26.04 så tok de mange prøver, ultralyd av hjerte og hode og han måtte legges i lys pga bilirubinetvar for høyt. Men han fikk også komme av respiratoren da de sa at de tillater barn med TGA å ga en lavere metning da dette er normalt.

Etter et halvt døgn i lys får han komme ut av lyset og jeg går holde han for første gang siden de få minuttene jeg fikk holde han rett etter fødsel.

Mandag 27.04 får jeg beskjed om at han skal opereres på tirsdag, altså den 28.04 så jeg bruker vell det meste av dagen til å være med Emilian og holde så han så mye jeg kan.

28.94 kl 12.10 triller de han inn på operasjonsstua og jeg skyter meg ned på rommet mitt og bryter helt sammen, heldigvis har jeg en fantastisk søster som kjørte 2 timer for å kunne være hos meg denne dagen. Men hun har jo ikke lov inn, så vi går og vandrer rundt i skogen i mange timer.

Rundt kl 18 kommer tlf, de er ferdig han er stabil, operasjonen var vellykket og jeg skal få komme å se han.
Tårene satt igjen løst og det var både godt men også utrolig hardt å se den lille kroppen med så mange slanger, ledninger og ikke minst åpen brystkasse.

Fortsetter resten senere. Gråter som vare det her jeg gjenopplever alt på nytt når jeg skriver om det

Historien deres er så sterk!! Heier så masse på Emilian og deg! Livet er virkelig urettferdig med at dere skal oppleve så mye

 

[Labbetussa]

Tøff start på livet.
Lille Emilian var ca 2 timer gammel da han fikk sin første blodoverføring dette da som følge av antistoffene mine. Han ble også på c-pap raskt etter fødsel.
Legen var bekymret over at de ikke greide å få opp oksygenmetning hans og besluttet derfor å legge han i respirator da han var 7 timer gammel ca kl 23.30. Hun ville også ta ultralyd av hjerte og lunge for å se om hun kunne finne en årsak til den lave metningen, og ringe oss når hun hadde resultatene for de ville ikke ha oss der når de la inn respiratoren.

Kl 02 lørdag 25.05 ble jeg vekt av barsel med beskjed om å ringe far og så ble jeg fulgt ned på neo. Da fikk vi vårt livs største sjokk, legen forteller oss at Emilian har en alvorlig hjertefeil og må på rikshospitalet for operasjon. Transposisjon av de store arteriene i hjerte, TGA, ble vi fortalt. Var ikke så mye informasjon som satte seg på dette tidspunktet.
Transporten var bestilt og de skulle komme å hente han så snart de hadde skifter ut blodet hans, som var veldig påvirket av antistoffene mine.

Kl 06 kommer ambulansen med anestilege og anestesisykepleier og de begynner å gjøre han klar, etter litt krangling og bekreftelse fra lege får jeg omsider klarsignal om at jeg får bli med i flyet nedover til Oslo.

Timene går sakte og det var helt forferdelig å reise ifra min fantastiske mann som holdt meg oppe når vi fikk disse beskjedene.

Ca kl 12 den 25.04 var vi fremme på rikshospitalet og det sto mange leger og sykepleiere rundt han for å legge en plan.
Kl 14 fikk jeg rom på barsel og beskjed om å gå dit, slappe av, spise og så skulle de ringe om det skulle være den minste endring.

Resten av dagen gikk med på å vandre mellom barsel og nyfødtintensiven og jeg kan med hånden på hjerte si at dette var det lengste døgnet i mitt liv. Dagen tok jo aldri slutt.

Iløpet av søndagen den 26.04 så tok de mange prøver, ultralyd av hjerte og hode og han måtte legges i lys pga bilirubinetvar for høyt. Men han fikk også komme av respiratoren da de sa at de tillater barn med TGA å ga en lavere metning da dette er normalt.

Etter et halvt døgn i lys får han komme ut av lyset og jeg går holde han for første gang siden de få minuttene jeg fikk holde han rett etter fødsel.

Mandag 27.04 får jeg beskjed om at han skal opereres på tirsdag, altså den 28.04 så jeg bruker vell det meste av dagen til å være med Emilian og holde så han så mye jeg kan.

28.94 kl 12.10 triller de han inn på operasjonsstua og jeg skyter meg ned på rommet mitt og bryter helt sammen, heldigvis har jeg en fantastisk søster som kjørte 2 timer for å kunne være hos meg denne dagen. Men hun har jo ikke lov inn, så vi går og vandrer rundt i skogen i mange timer.

Rundt kl 18 kommer tlf, de er ferdig han er stabil, operasjonen var vellykket og jeg skal få komme å se han.
Tårene satt igjen løst og det var både godt men også utrolig hardt å se den lille kroppen med så mange slanger, ledninger og ikke minst åpen brystkasse.

Fortsetter resten senere. Gråter som vare det her jeg gjenopplever alt på nytt når jeg skriver om det

Stakkars lille venn! Håper at det går bedre nå både med deg og med lille Emilian.

 

[Stallkjærringa]

Stakkars lille venn! Håper at det går bedre nå både med deg og med lille Emilian.

Ja, nå går det helt utrolig bra med oss
På fredag kom vi tilbake til Ålesund og vi har fått være mye mer sammen. Det siste døgnet har han spist all maten sin selv, og han gikk også opp 15 gram, noe legene er veldig fornøyd med. Så vi prøver oss videre med at han skal være selvregulerende og han er for tiden uten sonde. De har å begynt å nevne at om han fortsetter å spise så bra så er ikke hjemreise så langt unna