Spontanaborterte, vil prøve igjen med en gang

[*Håpefull*]

Jeg ble gravid igjen på første EL etter MA, og fikk høre fra legen at det kan være lurt å ha en menstruasjon før ny graviditet, uten at hun hadde noen spesifikke argumenter annet enn at alt skulle bli «normalt» og «klart igjen» der inne. Men hun fikk rett da, ble MA igjen..

Huff, skikkelig leit at du opplevde to på rad, ille nok med en liksom Håper det skal ordne seg så snart dere prøver igjen

 

[87'modell]

Da satser jeg veldig på det Så får vi håpe på at det skal gå denne gangen da. Har du nylig mistet også? Er dere i prøvingsfasen igjen nå?
Fint at du sier fra om det med blod etter samleie, greit å vite at det kan skje og at det da ikke trenger å være noe farlig ved detJa, skulle gjerne hatt litt dialog med legen og oppfølging men der er ingen ledige timer nå og med en legesekretær som skremmer vettet av folk så er det litt risky å stikke dit for å sjekke om jeg får en time ila nærmeste fremtid Rart hvor lite oppfølging en får når en står i sånne situasjoner, mange opplever dette for første gang og aner ikke hva som skjer videre osv. Takk og lov for dette forumet her ass..

Nei, jeg sniker litt på forumet her, fordi vi hadde en del utfordringer da vi var i prøvingsfasen, og fikk masse informasjon om alle mulige scenarier, av en lege som var fast bestemte på at vi ikke kunne få barn, og at vi like gjerne kunne gi opp før vi hadde begynt.
Han tok riktig nok grundig feil der, og var et r-høl av dimensjoner, men informasjonen vi fikk om å miste, prøve, prøve igjen osv. var jo korrekt, tross alt.
Jeg vet at det ofte er lettere å snakke med noen som er utenfor situasjonen, fordi det ofte blir litt for nært for mange å kunne dele så åpent som man ønsker med noen som sliter med det samme, selv om det høres litt ironisk ut.
Mange blir redde for å treffe ømme punkter, og siden jeg har vært ufattelig heldig å ikke oppleve å miste (som jeg vet om), kan det være litt lettere for meg å lytte enn for noen som sitter med sorgen helt ytterst i huden.
Derfor svarer jeg når jeg kan, fordi jeg ønsker meg at andre gjør det samme om de kan. <3

Jeg skjønner godt at det er vanskelig å stå alene i dette, og det er skammelig hvor dårlig man blir ivaretatt når man er i prøvingsfasen, og når man mister.
Alle skjønner at det ikke er noe de får gjort om man først har mistet, men en kald skulder og "prøv igjen" hjelper garantert lite når man står der.
Det er ikke det man trenger da. Da trenger man forståelse, saklig informasjon, og omsorg.
Man trenger å få høre at det ikke er ens egen feil, og at det er håp for en ny runde.
Dessverre er det mange leger som ikke ser mor, og som ikke forstår at hun har et forhold til spiren fra positiv test, og at sorgen kan være betydelig selv om man mister tidlig.
Samtidig er det lite å lære om dette hvis man ikke aktivt oppsøker det, da det fortsatt er tabu på en måte, og det, sammen med den dårlige mottakelsen mange får i helsevesenet, bidrar til at kvinner ikke vet nok om egen kropp, eller om hva som skjer under og etter en abort.
Det synes jeg er skummelt, og trist.

 

[*Håpefull*]

Nei, jeg sniker litt på forumet her, fordi vi hadde en del utfordringer da vi var i prøvingsfasen, og fikk masse informasjon om alle mulige scenarier, av en lege som var fast bestemte på at vi ikke kunne få barn, og at vi like gjerne kunne gi opp før vi hadde begynt.
Han tok riktig nok grundig feil der, og var et r-høl av dimensjoner, men informasjonen vi fikk om å miste, prøve, prøve igjen osv. var jo korrekt, tross alt.
Jeg vet at det ofte er lettere å snakke med noen som er utenfor situasjonen, fordi det ofte blir litt for nært for mange å kunne dele så åpent som man ønsker med noen som sliter med det samme, selv om det høres litt ironisk ut.
Mange blir redde for å treffe ømme punkter, og siden jeg har vært ufattelig heldig å ikke oppleve å miste (som jeg vet om), kan det være litt lettere for meg å lytte enn for noen som sitter med sorgen helt ytterst i huden.
Derfor svarer jeg når jeg kan, fordi jeg ønsker meg at andre gjør det samme om de kan. <3

Jeg skjønner godt at det er vanskelig å stå alene i dette, og det er skammelig hvor dårlig man blir ivaretatt når man er i prøvingsfasen, og når man mister.
Alle skjønner at det ikke er noe de får gjort om man først har mistet, men en kald skulder og "prøv igjen" hjelper garantert lite når man står der.
Det er ikke det man trenger da. Da trenger man forståelse, saklig informasjon, og omsorg.
Man trenger å få høre at det ikke er ens egen feil, og at det er håp for en ny runde.
Dessverre er det mange leger som ikke ser mor, og som ikke forstår at hun har et forhold til spiren fra positiv test, og at sorgen kan være betydelig selv om man mister tidlig.
Samtidig er det lite å lære om dette hvis man ikke aktivt oppsøker det, da det fortsatt er tabu på en måte, og det, sammen med den dårlige mottakelsen mange får i helsevesenet, bidrar til at kvinner ikke vet nok om egen kropp, eller om hva som skjer under og etter en abort.
Det synes jeg er skummelt, og trist.

For en herlig person du er, utrolig godt å få sånn oppfølging som det du gir, haha Du er veldig flink å sette ord på ting og har tydeligvis mye kunnskap rundt disse tingene.
Veldig tragisk oppførsel av legen din, høres ikke helt oppegående ut. Det siste man ønsker i en sårbar situasjon som det prøving/miste kan være er et helsepersonell som ikke er dugelig og som er demotiverende. Lei meg på dine vegne der.

Ja, det er så sant. Jeg visste ikke at det skulle bli så ensomt/tomt å miste. Det er greit nok at det er vondt, leit og trist, det er det absolutt men når man i tillegg står der "alene" uten oppfølging eller legen ikke har møtt meg verken ifm. sa eller etter sa da føler jeg meg veldig etterlatt.. Jeg reiste jo til legevakten når jeg begynte å blø, og dagen etter bestilte jeg som beskrevet privat ul for så å finne ut at fosteret var dødt og gyn ordnet opp der. Men det eneste jeg fikk tilbake fra fastlegen min når jeg skrev (på e-portal) at jeg hadde spontanabortert og spurte om jeg skulle komme på noen oppfølgingstime var at "det er bare å begynne å prøve igjen når dere er klare". Ikke noe "så leit" eller "kondolerer". Ble litt sjokkert egentlig. Men har forstått at det er sånn det er og at man ikke blir fulgt opp med mindre det er noe spesielt. Men det er likevel en veldig idiotisk praksis..er ikke bare og bare å være førstegangsgravid og så miste... Er nok ikke lettere som flergangsgravid og miste heller, sikkert minst like leit det, men da er man forberedt på at man blir overlatt til seg selv når man mister Igjen, tusen tusen takk for all informasjon og oppfølging, den har vært god og satt pris på

 

[OAB92]

Huff, skikkelig leit at du opplevde to på rad, ille nok med en liksom Håper det skal ordne seg så snart dere prøver igjen

Tusen takk, det gikk bra gangen etterpå og jeg sitter med en 7mndr gammel datter på fanget :heartred