Spontanabort 15 uker

[Labbetussa]

Kjenner på veldig mye av det du skriver; at kroppen samtidig er frisk og sliten, vanskeligheter med hva man vil og orker, og bekymringene omkring nytt svangerskap. Magen syns jeg var grei å ha i tiden mellom vi fikk den triste meldingen og fram til fødselen. Etter fødselen mislikte jeg den sterkt, nestet hatet den.. Det ble heldigvis bedre etter at jeg kom meg inn i (de største av) mine vanlige klær. Det gjør snart kroppen din og

Jordmor skrev en lapp til meg, for hun var redd jeg ikke fulgte rådene dersom hun bare fortalte de til meg:
- Det du gjør er godt nok
- Du vet best selv

Jeg prøver å bruke disse i alle sammenhenger jeg er i tvil og begynner å overtenke ting. Og det er en del sånne situasjoner nå, 3 uker etter at jeg fødte vår lille gutt som ikke levde.

Min største bekymring om dagen, derimot er om jeg blir redd og stressa hvis jeg blir gravid igjen. Og når vi skal tørre å prøve igjen.. Vi bestilte et par brosjyrer på lub.no, og spesielt den om nytt svangerskap etter å ha mistet er god å lese gjennom når jeg bekymrer meg. Den ligger også ute på nett i pdf-format.

God å lese at du føler tiden hjelper noe, det trenger jeg å høre! For kaos er det her og...

Takk for at du deler dine egne erfaringer. Så trist å høre at du også har fått en liten som ikke levde, rett før jeg mistet selv.

Jeg har sett på de brosjyrene nå, de er jo utrolig fine!

La oss bare klare oss gjennom dette nå, begge to, alle sier at det blir bedre. Jeg synes at det hjelper å nesten ikke blø lenger, og at jeg klarer å løpe etter bussen uten å få ekstrem følelse av melkesyre. Jeg ser fram til å ha en sunn farge i kinnene igjen og til å kunne konsentrere meg i lengre perioder enn jeg kan nå. Men det at et liv har gått tapt er fremdeles vanskelig, og det er vanskelig å ikke kunne vite sikkert at man ikke hadde kunnet forhindre det. Det siste ble ikke lettere av at jeg regnet meg fram til at fosteret må ha dødd ca samtidig som jeg fikk en svær, full fyr over meg som dyttet meg inn i en bardisk (jeg var ute for første gang på år og dag), så hardt at jeg ble kjempekvalm og hadde mye vondt nederst i magen de neste dagene. Siden jeg var i første trimester henviste ikke legen meg videre. Hadde hun gjort det ville de nok ha sett et dødt foster.

 

[Foxtrot]

Takk for at du deler dine egne erfaringer. Så trist å høre at du også har fått en liten som ikke levde, rett før jeg mistet selv.

Jeg har sett på de brosjyrene nå, de er jo utrolig fine!

La oss bare klare oss gjennom dette nå, begge to, alle sier at det blir bedre. Jeg synes at det hjelper å nesten ikke blø lenger, og at jeg klarer å løpe etter bussen uten å få ekstrem følelse av melkesyre. Jeg ser fram til å ha en sunn farge i kinnene igjen og til å kunne konsentrere meg i lengre perioder enn jeg kan nå. Men det at et liv har gått tapt er fremdeles vanskelig, og det er vanskelig å ikke kunne vite sikkert at man ikke hadde kunnet forhindre det. Det siste ble ikke lettere av at jeg regnet meg fram til at fosteret må ha dødd ca samtidig som jeg fikk en svær, full fyr over meg som dyttet meg inn i en bardisk (jeg var ute for første gang på år og dag), så hardt at jeg ble kjempekvalm og hadde mye vondt nederst i magen de neste dagene. Siden jeg var i første trimester henviste ikke legen meg videre. Hadde hun gjort det ville de nok ha sett et dødt foster.

Uff, det må være vindt å kjenne på den usikkerheten du beskriver. Jeg skal ikke bruke mye tid på å si "det kan du ikke tenke på", for det håper jeg du har flere i nærheten som gjør. Og selvfølgelig føles vanskelig at et liv har gått tapt.. Det er jo så jævlig urettferdig og fullstendig meningsløst.

Derfor misliker jeg spørsmål som "Hvordan går det med deg?" og "Går det bedre?". Hva slags svar forventer de? Jeg prøver å svare ærlig. At det veksler mye. Jeg gleder meg over små ting og kan le. At det er vanskelig å planlegge sommerferie og at jeg sliter med å finne lyspunkter utover kommende høst.

Men vi skal komme oss gjennom dette, begge to! Det er godt å ha gleder i livet. Selv syns jeg det er deilig å kunne dra på joggetur, selv om jeg blir mere støl en noen gang tidligere. Jeg elsker samboeren min, og er glad for det vi har sammen. Og det føles stort sett godt å være sammen med familien.

Men jeg blir veldig for utslitt og kokt i hodet. Og savner gutten vår mer en ord kan beskrive..

 

[Lilth]

Vi mistet barnet vårt på søndag, 15 uker ut i graviditeten. Fosteret var rundt 10 uker gammelt, sa legen, så jeg tolker det slik at det er rundt tre uker siden hjertet sluttet å slå - da jeg var rundt 12 uker på vei. Heter det MA da, kanskje?

Hodet er fullt av tanker nå. Jeg tar meg selv i hele tiden å kjenne etter bevegelser, som om jeg fremdeles skulle være gravid. Og kjenner på magen om den har vokst, før jeg kommer på at livmoren er tom og meningsløs.

Jeg har gått fra å ironisere over hele situasjonen til å gi meg hen til gråten. Da jeg kom hjem fra sykehuset i dag var det deilig å se samboern og gutten vår, men etter en time med kos og tulling måtte jeg bare legge meg. Samtidig som jeg er sliten fordi jeg har mistet en del blod er det grusomt å skulle være tilbake i hverdagen igjen. Jeg er glad for at vi har en gutt fra før, men det blir litt mye akkurat nå.

Vi hadde fortalt om graviditeten til "alle", og nå spør alle hvordan det går og om de kan gjøre noe og er veldig skjønne, men jeg vil bare grave meg ned.

Jeg er sykmeldt ut uka, men skjønner ikke hvordan i alle dager jeg skal klare å komme meg på jobb igjen.

Jeg er lei meg for at jeg ikke fikk se lille vennen, for jeg skjønte ikke at det var fosteret de fjernet da jeg kom inn og det var ingen som sa det. Sykepleieren så det og jeg spurte henne senere hva hun hadde sett, alt hun sa var at det var lite. Men hun var veldig snill og forståelsesfull. Jeg er glad hun skulle på vakt dagen etter.

Jeg håper vi blir gravide igjen fort, men synes uansett det er lenge å vente til jeg har hatt mensen...

Det er tre uker siden vi var på sykehuset med vår minste. Vi har nå vært igjennom senabort i uke 19 og 15.
Heike som ble født i uke 15, 22juni, var 14cm lang og veide 46g (litt lang og under halvparten av forventet vekt).
Man kunne se alle fingre og tær, men så tidlig må jeg innrømme at de også ser litt ut som de klassiske romvesen klisjeene [emoji85](veldig fin altså, men det er de minner om) [emoji14]

Jeg skal ikke late som jeg vet hvordan du har det, for vi har forskjellige utgangspunkt. Selv om vi har valgt svangerskapsavbrudd, så var begge barna våre veldig ønsket.

Jeg har snart vært sykemeldt i 4uker, 3uker siden fødsel. Nå har jeg 3uker ferie før jeg skal tilbake på jobb. Det er veldig godt.
Ser for meg at det må være ekstra tøft når man har et barn hjemme fra før som trenger oppmerksomhet.
Min anbefaling er å ta tiden du trenger [emoji173]

Med storesøster var jeg 100%sykemeldt i 5 uker, deretter 50% i 3uker. I retrospekt burde jeg deretter hatt noen uker til med deltid før jeg kom tilbake for fullt, men det er meg. Vi er alle forskjellige, og du må se hva du trenger i denne situasjonen [emoji173]

Sender deg masse varme klemmer og tanker [emoji173][emoji173]

 

[Eskimonika]

Det er tre uker siden vi var på sykehuset med vår minste. Vi har nå vært igjennom senabort i uke 19 og 15.
Heike som ble født i uke 15, 22juni, var 14cm lang og veide 46g (litt lang og under halvparten av forventet vekt).
Man kunne se alle fingre og tær, men så tidlig må jeg innrømme at de også ser litt ut som de klassiske romvesen klisjeene [emoji85](veldig fin altså, men det er de minner om) [emoji14]

Jeg skal ikke late som jeg vet hvordan du har det, for vi har forskjellige utgangspunkt. Selv om vi har valgt svangerskapsavbrudd, så var begge barna våre veldig ønsket.

Jeg har snart vært sykemeldt i 4uker, 3uker siden fødsel. Nå har jeg 3uker ferie før jeg skal tilbake på jobb. Det er veldig godt.
Ser for meg at det må være ekstra tøft når man har et barn hjemme fra før som trenger oppmerksomhet.
Min anbefaling er å ta tiden du trenger [emoji173]

Med storesøster var jeg 100%sykemeldt i 5 uker, deretter 50% i 3uker. I retrospekt burde jeg deretter hatt noen uker til med deltid før jeg kom tilbake for fullt, men det er meg. Vi er alle forskjellige, og du må se hva du trenger i denne situasjonen [emoji173]

Sender deg masse varme klemmer og tanker [emoji173][emoji173]

tenker masse på deg og følger deg videre

 

[Lilth]

tenker masse på deg og følger deg videre

Takk [emoji173]
Håper på å kunne gi litt gode nyheter etterhvert [emoji4]
Fått time til samtale i september, så er det bare å søke om PGD [emoji106]

 

[Eskimonika]

Takk [emoji173]
Håper på å kunne gi litt gode nyheter etterhvert [emoji4]
Fått time til samtale i september, så er det bare å søke om PGD [emoji106]

Lykke til!
Håper det kan gå litt på skinner videre

 

[Labbetussa]

Det er tre uker siden vi var på sykehuset med vår minste. Vi har nå vært igjennom senabort i uke 19 og 15.
Heike som ble født i uke 15, 22juni, var 14cm lang og veide 46g (litt lang og under halvparten av forventet vekt).
Man kunne se alle fingre og tær, men så tidlig må jeg innrømme at de også ser litt ut som de klassiske romvesen klisjeene [emoji85](veldig fin altså, men det er de minner om) [emoji14]

Jeg skal ikke late som jeg vet hvordan du har det, for vi har forskjellige utgangspunkt. Selv om vi har valgt svangerskapsavbrudd, så var begge barna våre veldig ønsket.

Jeg har snart vært sykemeldt i 4uker, 3uker siden fødsel. Nå har jeg 3uker ferie før jeg skal tilbake på jobb. Det er veldig godt.
Ser for meg at det må være ekstra tøft når man har et barn hjemme fra før som trenger oppmerksomhet.
Min anbefaling er å ta tiden du trenger [emoji173]

Med storesøster var jeg 100%sykemeldt i 5 uker, deretter 50% i 3uker. I retrospekt burde jeg deretter hatt noen uker til med deltid før jeg kom tilbake for fullt, men det er meg. Vi er alle forskjellige, og du må se hva du trenger i denne situasjonen [emoji173]

Sender deg masse varme klemmer og tanker [emoji173][emoji173]

Tusen takk for at du deler din opplevelse! Jeg tror også jeg ville ha tenkt at mini var pen uansett hva han/hun lignet på!

Åh, jeg håper det går veien for deg neste gang. Det må være tungt å ha mistet så sent to ganger.

Jeg skal tilbake i jobb om to uker. Har ikke bedt om deltidssykemelding, men vi får se hvordan det går. Det går strengt tatt bare ut over meg selv hvis jeg jobber mindre enn jeg skal, siden jeg skriver doktorgrad.

 

[Lilth]

Tusen takk for at du deler din opplevelse! Jeg tror også jeg ville ha tenkt at mini var pen uansett hva han/hun lignet på!

Åh, jeg håper det går veien for deg neste gang. Det må være tungt å ha mistet så sent to ganger.

Jeg skal tilbake i jobb om to uker. Har ikke bedt om deltidssykemelding, men vi får se hvordan det går. Det går strengt tatt bare ut over meg selv hvis jeg jobber mindre enn jeg skal, siden jeg skriver doktorgrad.

Vi har valgt å dele alt rundt opplevelsene våre [emoji4]
Har begynt på en litt sånn uoffisiell blogg hvor jeg tenker å holde de interesserte oppdatert på veien videre [emoji85]
Vi får prøverør nå, vi har ikke bare vært uheldige, jeg bærer på en uheldig kombinasjon av kromosomer. Så nå skal vi få hjelp så de vet at vi ikke må igjennom dette igjen [emoji4]

Høres kanskje sært ut, men send meg en pm om du ønsker å se bilde av Heike[emoji173]
Er redd jeg høres kjempe creepy ut nå, men hvis du ønsker å vite hvordan de små ser ut når de kommer så tidlig, så er bildene våre av Heike ganske "milde" [emoji4]

Det må være vanskelig når man vet at man egentlig skal fokusere på sånt. Jeg hadde en lederstilling da vi mistet Zelda, jeg var et evig surr mens jeg prøvde å ha foreldresamtaler og gjøre klart for avdelingsbytter [emoji85][emoji85]

Ønsker dere masse lykke til videre [emoji173]
Det er håp og de aller fleste slipper heldigvis å gå igjennom dette mange ganger [emoji173]

 

[Labbetussa]

Vi har valgt å dele alt rundt opplevelsene våre [emoji4]
Har begynt på en litt sånn uoffisiell blogg hvor jeg tenker å holde de interesserte oppdatert på veien videre [emoji85]
Vi får prøverør nå, vi har ikke bare vært uheldige, jeg bærer på en uheldig kombinasjon av kromosomer. Så nå skal vi få hjelp så de vet at vi ikke må igjennom dette igjen [emoji4]

Høres kanskje sært ut, men send meg en pm om du ønsker å se bilde av Heike[emoji173]
Er redd jeg høres kjempe creepy ut nå, men hvis du ønsker å vite hvordan de små ser ut når de kommer så tidlig, så er bildene våre av Heike ganske "milde" [emoji4]

Det må være vanskelig når man vet at man egentlig skal fokusere på sånt. Jeg hadde en lederstilling da vi mistet Zelda, jeg var et evig surr mens jeg prøvde å ha foreldresamtaler og gjøre klart for avdelingsbytter [emoji85][emoji85]

Ønsker dere masse lykke til videre [emoji173]
Det er håp og de aller fleste slipper heldigvis å gå igjennom dette mange ganger [emoji173]

Jeg håper også du slipper å gå gjennom dette igjen! Det håper jeg for så vidt for meg selv også, selv om vi "bare" har mistet en.

Klart jeg vil se Heike. Så fint at du vil vise meg ham! Jeg sender deg en melding, jeg. Min var nok mindre, siden hun/han hadde vært død siden uke 12 eller 10 (forsto ikke helt), men uansett.

 

[Lilth]

Jeg håper også du slipper å gå gjennom dette igjen! Det håper jeg for så vidt for meg selv også, selv om vi "bare" har mistet en.

Klart jeg vil se Heike. Så fint at du vil vise meg ham! Jeg sender deg en melding, jeg. Min var nok mindre, siden hun/han hadde vært død siden uke 12 eller 10 (forsto ikke helt), men uansett.

"Bare en" er en for mye. I en perfekt verden dør ikke barn, det er "unaturlig" å oppleve at ens barn dør, om enn hvor tidlig [emoji173]

 

[Labbetussa]

"Bare en" er en for mye. I en perfekt verden dør ikke barn, det er "unaturlig" å oppleve at ens barn dør, om enn hvor tidlig [emoji173]

Ja, jeg vet, det er ikke sånn det skal være men når man mister igjen blir man vel om mulig enda tommere enn første gang, kan jeg tenke meg. Men nå skal jeg slutte å prøve å sammenligne. Å miste er grusomt, uansett.

Første mens kjennes som å miste på nytt, kroppen rydder vel opp resten nå. Jeg er sliten.

 

[Lilth]

Ja, jeg vet, det er ikke sånn det skal være men når man mister igjen blir man vel om mulig enda tommere enn første gang, kan jeg tenke meg. Men nå skal jeg slutte å prøve å sammenligne. Å miste er grusomt, uansett.

Første mens kjennes som å miste på nytt, kroppen rydder vel opp resten nå. Jeg er sliten.

Det har faktisk vært enklere denne gangen. Selv om jeg var urolig i svangerskapet til Zelda så kom det som et sjokk, vi hadde jo hørt hjertelyden bare 4dager før og tenkte at da måtte det være bra.

Vi vet ikke om noen sykdommer i familien, så vi forventet ikke noe slikt.
Vi har fått så mange flere svar og nå slipper jeg å være så redd neste gang jeg (forhåpentligvis ) blir gravid.
Da er det jo en liten designerbaby der inne og vi vil bli flittig fulgt opp [emoji14][emoji4]

Det er selvfølgelig trist, men det hjelper at vi vet at vi nå får hjelp til å få friske barn, vi slipper dette igjen.
Og midt oppi alt er jeg glad/lettet over at vi kunne ta denne trøkken for søstrene mine om det viser at de har det samme som meg [emoji173]

Av samme grunn velger vi å være åpne om alt, kanskje havner noen andre i samme situasjon og kan finne trøst i at vi er flere og vi kommer oss igjennom det [emoji173]
Jeg har begynt å skrive litt, det er både tungt og godt. Desember i fjor tok jeg en minnetatovering for Zelda, og har allerede begynt å tenke på en til Heike [emoji173]
Har hatt et anheng med Zeldas navn på som jeg fikk i posten bare noen uker etter fødselen, nå har jeg bestilt meg et med begges navn på.

For meg hjelper det å gjøre dem synlige, passe på at det syns at de hadde en betydning [emoji173]

 

[Labbetussa]

Det har faktisk vært enklere denne gangen. Selv om jeg var urolig i svangerskapet til Zelda så kom det som et sjokk, vi hadde jo hørt hjertelyden bare 4dager før og tenkte at da måtte det være bra.

Vi vet ikke om noen sykdommer i familien, så vi forventet ikke noe slikt.
Vi har fått så mange flere svar og nå slipper jeg å være så redd neste gang jeg (forhåpentligvis ) blir gravid.
Da er det jo en liten designerbaby der inne og vi vil bli flittig fulgt opp [emoji14][emoji4]

Det er selvfølgelig trist, men det hjelper at vi vet at vi nå får hjelp til å få friske barn, vi slipper dette igjen.
Og midt oppi alt er jeg glad/lettet over at vi kunne ta denne trøkken for søstrene mine om det viser at de har det samme som meg [emoji173]

Av samme grunn velger vi å være åpne om alt, kanskje havner noen andre i samme situasjon og kan finne trøst i at vi er flere og vi kommer oss igjennom det [emoji173]
Jeg har begynt å skrive litt, det er både tungt og godt. Desember i fjor tok jeg en minnetatovering for Zelda, og har allerede begynt å tenke på en til Heike [emoji173]
Har hatt et anheng med Zeldas navn på som jeg fikk i posten bare noen uker etter fødselen, nå har jeg bestilt meg et med begges navn på.

For meg hjelper det å gjøre dem synlige, passe på at det syns at de hadde en betydning [emoji173]

Det virker som om du er veldig reflektert rundt alt som har skjedd og det er jo helt fantastisk hvis søstrene dine kan slippe å gå gjennom dette.

Jeg strikket tøfler mens jeg var på sykehuset og har sydd inn dato for spontanaborten og termindato på dem. Det blir mitt lille minne.

 

[Lilth]

Det virker som om du er veldig reflektert rundt alt som har skjedd og det er jo helt fantastisk hvis søstrene dine kan slippe å gå gjennom dette.

Jeg strikket tøfler mens jeg var på sykehuset og har sydd inn dato for spontanaborten og termindato på dem. Det blir mitt lille minne.

Så trist og samtidig så godt [emoji173][emoji173][emoji173]

Søstrene mine får tilbud om prøverør fra dag én om de har samme problemet, det er godt [emoji173]

 

[Pulverheksa82]

Jeg ble spurt om jeg ville se den lille, men ønsket ikke det. Hadde nok aldri glemt det synet. Den hadde jo også vært så bitteliten. På ul ser jo alt ganske stort og nesten ferdigutvikla ut, men det er nok ikke tilfellet. Jeg kom hjem med melk i brystene, og det var helt grusomt. Har fortsatt melk, men ingen å gi det til. Da kom sorgen veltende over meg.
Men tiden lindrer såret i hjertet