Spontanabort 15 uker

[Labbetussa]

Vi mistet barnet vårt på søndag, 15 uker ut i graviditeten. Fosteret var rundt 10 uker gammelt, sa legen, så jeg tolker det slik at det er rundt tre uker siden hjertet sluttet å slå - da jeg var rundt 12 uker på vei. Heter det MA da, kanskje?

Hodet er fullt av tanker nå. Jeg tar meg selv i hele tiden å kjenne etter bevegelser, som om jeg fremdeles skulle være gravid. Og kjenner på magen om den har vokst, før jeg kommer på at livmoren er tom og meningsløs.

Jeg har gått fra å ironisere over hele situasjonen til å gi meg hen til gråten. Da jeg kom hjem fra sykehuset i dag var det deilig å se samboern og gutten vår, men etter en time med kos og tulling måtte jeg bare legge meg. Samtidig som jeg er sliten fordi jeg har mistet en del blod er det grusomt å skulle være tilbake i hverdagen igjen. Jeg er glad for at vi har en gutt fra før, men det blir litt mye akkurat nå.

Vi hadde fortalt om graviditeten til "alle", og nå spør alle hvordan det går og om de kan gjøre noe og er veldig skjønne, men jeg vil bare grave meg ned.

Jeg er sykmeldt ut uka, men skjønner ikke hvordan i alle dager jeg skal klare å komme meg på jobb igjen.

Jeg er lei meg for at jeg ikke fikk se lille vennen, for jeg skjønte ikke at det var fosteret de fjernet da jeg kom inn og det var ingen som sa det. Sykepleieren så det og jeg spurte henne senere hva hun hadde sett, alt hun sa var at det var lite. Men hun var veldig snill og forståelsesfull. Jeg er glad hun skulle på vakt dagen etter.

Jeg håper vi blir gravide igjen fort, men synes uansett det er lenge å vente til jeg har hatt mensen...

 

[Turkistliv]

Vi mistet barnet vårt på søndag, 15 uker ut i graviditeten. Fosteret var rundt 10 uker gammelt, sa legen, så jeg tolker det slik at det er rundt tre uker siden hjertet sluttet å slå - da jeg var rundt 12 uker på vei. Heter det MA da, kanskje?

Hodet er fullt av tanker nå. Jeg tar meg selv i hele tiden å kjenne etter bevegelser, som om jeg fremdeles skulle være gravid. Og kjenner på magen om den har vokst, før jeg kommer på at livmoren er tom og meningsløs.

Jeg har gått fra å ironisere over hele situasjonen til å gi meg hen til gråten. Da jeg kom hjem fra sykehuset i dag var det deilig å se samboern og gutten vår, men etter en time med kos og tulling måtte jeg bare legge meg. Samtidig som jeg er sliten fordi jeg har mistet en del blod er det grusomt å skulle være tilbake i hverdagen igjen. Jeg er glad for at vi har en gutt fra før, men det blir litt mye akkurat nå.

Vi hadde fortalt om graviditeten til "alle", og nå spør alle hvordan det går og om de kan gjøre noe og er veldig skjønne, men jeg vil bare grave meg ned.

Jeg er sykmeldt ut uka, men skjønner ikke hvordan i alle dager jeg skal klare å komme meg på jobb igjen.

Jeg er lei meg for at jeg ikke fikk se lille vennen, for jeg skjønte ikke at det var fosteret de fjernet da jeg kom inn og det var ingen som sa det. Sykepleieren så det og jeg spurte henne senere hva hun hadde sett, alt hun sa var at det var lite. Men hun var veldig snill og forståelsesfull. Jeg er glad hun skulle på vakt dagen etter.

Jeg håper vi blir gravide igjen fort, men synes uansett det er lenge å vente til jeg har hatt mensen...

Så trist å lese historien om den lille spiren din Det er mange her inne som føler på og har følt på mye av det du går igjennom nå. Jeg synes det var trist at du ikke fikk se den lille. Man bruker vel som regel å få se barnet, selv om det er lite? Men så godt at sykepleieren var forståelsesfull

 

[Foxtrot]

Uff, det her er så vondt å lese, vi begravde vår lille gutt i dag.. Alt føles så meningsløst og selv om vi også egentlig ønsker å bli gravide igjen, føles det helt håpløst akuratt nå. Det er så lite annet en tiden som går som trøster meg.

Mitt beste tips er å ta kontakt med både jordmortjenesten i kommunen og lege. Snakk med de, forklar akuratt sånn som du har det. Føler du at du ikke får god kontakt med noen av de, be om å få noen andre. Hos oss kan vi også få time på fødeavdelingen, for å snakke om det vi har vært gjennom. Sykehuset gir automatisk en kort sykemelding, men det betyr ikke at du ikke trenger mer. Etter den sykemeldingen er det din lege som tar over.

Husk at du har vært i gjennom en fødsel, som tærer hardt på kroppen. Ja, barna våre var små, men for kroppen er fødselen fortsatt tung med hormoner, medisiner og utrensing. På toppen av det hele har vi sorgen. Det er hardt.

Ønsker deg alt vel i tiden som kommer. Gjør akuratt det du føler for, ikke noe mer. Alt du gjør er godt nok!

 

[Foxtrot]

Dobbelpost

 

[Labbetussa]

Så trist å lese historien om den lille spiren din Det er mange her inne som føler på og har følt på mye av det du går igjennom nå. Jeg synes det var trist at du ikke fikk se den lille. Man bruker vel som regel å få se barnet, selv om det er lite? Men så godt at sykepleieren var forståelsesfull

Takk ❤ ja, det var en veldig snill sykepleier. Men hun var så ung, jeg fikk så vondt av henne som måtte oppleve dette. Hun sa det ikke var dagligdags for dem heller.

Sykepleieren sa det ikke var så mye å se og egentlig tror jeg det var legen som avgjorde ting. Han opptrådte profesjonelt og ganske følelsesløst. Men jeg tenker de kanskje kan få beskjed om at jeg gjerne ville sett hvis jeg hadde fått tilbud om det. Det var jo barnet mitt...

 

[Dragen]

Vi mistet barnet vårt på søndag, 15 uker ut i graviditeten. Fosteret var rundt 10 uker gammelt, sa legen, så jeg tolker det slik at det er rundt tre uker siden hjertet sluttet å slå - da jeg var rundt 12 uker på vei. Heter det MA da, kanskje?

Hodet er fullt av tanker nå. Jeg tar meg selv i hele tiden å kjenne etter bevegelser, som om jeg fremdeles skulle være gravid. Og kjenner på magen om den har vokst, før jeg kommer på at livmoren er tom og meningsløs.

Jeg har gått fra å ironisere over hele situasjonen til å gi meg hen til gråten. Da jeg kom hjem fra sykehuset i dag var det deilig å se samboern og gutten vår, men etter en time med kos og tulling måtte jeg bare legge meg. Samtidig som jeg er sliten fordi jeg har mistet en del blod er det grusomt å skulle være tilbake i hverdagen igjen. Jeg er glad for at vi har en gutt fra før, men det blir litt mye akkurat nå.

Vi hadde fortalt om graviditeten til "alle", og nå spør alle hvordan det går og om de kan gjøre noe og er veldig skjønne, men jeg vil bare grave meg ned.

Jeg er sykmeldt ut uka, men skjønner ikke hvordan i alle dager jeg skal klare å komme meg på jobb igjen.

Jeg er lei meg for at jeg ikke fikk se lille vennen, for jeg skjønte ikke at det var fosteret de fjernet da jeg kom inn og det var ingen som sa det. Sykepleieren så det og jeg spurte henne senere hva hun hadde sett, alt hun sa var at det var lite. Men hun var veldig snill og forståelsesfull. Jeg er glad hun skulle på vakt dagen etter.

Jeg håper vi blir gravide igjen fort, men synes uansett det er lenge å vente til jeg har hatt mensen...

Kanskje du skal være glad du ikke fikk sett barnet ditt, når man mister så er det ofte misdannelser på fosteret, av og til ganske store. Kanskje blir det godt å komme på jobb igjen og få tankene over på noe annet innimellom. Jeg syntes det var det de gangene vi har mistet. Ta tiden til hjelp♡

 

[Eskimonika]

Leit at dere mistet.

Ift å se så tror jeg ikke det er så vanlig når det skjer så tidlig samt at de forander seg fort når det tar flere uker før de kommer ut. Det blir MA ja, når utviklingen har stoppet og kroppen ikke skjønner det...

Tillat deg å sørge du har jo mistet et barn og det er tungt. Bruk den tiden du trenger til å bli klar til å vende tilbake til verden utenfor. Om det er vanskelig å forklare "alle" hva som har skjedd så enten be noen du stoler på om å spre nyheten eller send ut fellesmelding eller status eller noe. Lettere å få støtte og ikke spørsmål om man vet....

 

[Labbetussa]

Kanskje du skal være glad du ikke fikk sett barnet ditt, når man mister så er det ofte misdannelser på fosteret, av og til ganske store. Kanskje blir det godt å komme på jobb igjen og få tankene over på noe annet innimellom. Jeg syntes det var det de gangene vi har mistet. Ta tiden til hjelp♡

Jeg vet ikke. Jeg jobber alene på et kontor og er avhengig av å ha hodet til stede. Hvis jeg hadde hatt en butikkjobb eller noe sånt så ja.

Men uansett: takk for at du bryr deg ❤

 

[Labbetussa]

Uff, det her er så vondt å lese, vi begravde vår lille gutt i dag.. Alt føles så meningsløst og selv om vi også egentlig ønsker å bli gravide igjen, føles det helt håpløst akuratt nå. Det er så lite annet en tiden som går som trøster meg.

Mitt beste tips er å ta kontakt med både jordmortjenesten i kommunen og lege. Snakk med de, forklar akuratt sånn som du har det. Føler du at du ikke får god kontakt med noen av de, be om å få noen andre. Hos oss kan vi også få time på fødeavdelingen, for å snakke om det vi har vært gjennom. Sykehuset gir automatisk en kort sykemelding, men det betyr ikke at du ikke trenger mer. Etter den sykemeldingen er det din lege som tar over.

Husk at du har vært i gjennom en fødsel, som tærer hardt på kroppen. Ja, barna våre var små, men for kroppen er fødselen fortsatt tung med hormoner, medisiner og utrensing. På toppen av det hele har vi sorgen. Det er hardt.

Ønsker deg alt vel i tiden som kommer. Gjør akuratt det du føler for, ikke noe mer. Alt du gjør er godt nok!

Tusen takk for svar ❤

Så trist at dere begravde gutten deres i går... sender deg en klem selv om det selvsagt ikke hjelper...

Jeg begynte på en mail til jordmortjenesten i dag, men slettet den. Vet ikke om jeg orker å gå ned dit nå, men kanskje etter hvert. Så på epikrisen i dag, der sto

 

[Labbetussa]

Såpå epikrisen i dag, der sto det at jeg var i "velbefinnende" og at jeg ikke trengte sykemelding. Kjente meg ikke akkurat igjen i det.

 

[Labbetussa]

Tusen takk for svar ❤

Ok, jeg visste ikke det med forandringene, men det høres jo logisk ut. Greitt å vite at fosteret uansett ikke så sånn ut som det gjorde da det døde. Skulle ønske at kroppen min hadde skjønt ting med det samme.

Ja, jeg har fått spredd info ganske bredt nå, via et par personer. I dag klarte jeg også å ringe til en kamerat og fortelle det uten å bryte sammen. Har skjønt at tiden som går er min beste venn nå.

Leit at dere mistet.

Ift å se så tror jeg ikke det er så vanlig når det skjer så tidlig samt at de forander seg fort når det tar flere uker før de kommer ut. Det blir MA ja, når utviklingen har stoppet og kroppen ikke skjønner det...

Tillat deg å sørge du har jo mistet et barn og det er tungt. Bruk den tiden du trenger til å bli klar til å vende tilbake til verden utenfor. Om det er vanskelig å forklare "alle" hva som har skjedd så enten be noen du stoler på om å spre nyheten eller send ut fellesmelding eller status eller noe. Lettere å få støtte og ikke spørsmål om man vet....

 

[Eskimonika]

Vet ikke hvor vanlig det er å få se ved 12 uker heller om det er en fattig trøst. Uansett så må du lytte til kroppen og psyken din. Det er tøft det du har vært gjennom og det tar tid å omstille kropp og hode og ikke minst - hjerte.

stor klem

 

[Labbetussa]

Vet ikke hvor vanlig det er å få se ved 12 uker heller om det er en fattig trøst. Uansett så må du lytte til kroppen og psyken din. Det er tøft det du har vært gjennom og det tar tid å omstille kropp og hode og ikke minst - hjerte.

stor klem

Nei, det er tidlig... men jeg er akademisk anlagt og vant til å kartlegge, samle data, analysere og forholde meg til fakta. Og nå må jeg akseptere at jeg ikke kommer til å få vite hvordan fosteret som skulle bli barnet mitt så ut, at det aldri vil være mulig å finne det ut. Men ut fra det du sier er det nok kanskje best sånn. Jeg har slått meg til ro med tegninger og beskrivelser av foster på samme størrelse. Det er tilstrekkelig.

Og ja, det er tøft, det er skikkelig tøft. Takk for påminnelsen om å ta hensyn til hjertet også...

 

[N, mamma til 2 og til en engel]

Viktig å ta tida til hjelp. Hos oss var det vi som valgte å avbryte siden ultralyd og prøver viste at det var mye som ikke var som det skulle med babyen vår. Tøft valg å ta når en har kommet til uke 18 og kjenner daglig liv i magen. Ble da medisinsk abort og det skjedde på føden. Tøft å høre skrikene fra nyfødte, men jeg ble godt fulgt opp av jordmor der. tøft var det for både dem og oss, men fikk mange gode svar på det jeg/vi lurte på.
Her ble jeg sykemeldt mens vi ventet på prøvesvar og jeg ikke følte at jeg klarte å fokusere på jobb. Etter ma var jeg i utgangspunktet bare sykemeldt 1 uke, men tok kontakt med fastlege og sammen ble vi enige om videre sykemelding. Som legen min sa, kropp og sinn trenger tid til å hente seg inn. Ennå har du mye hormoner som raser i kroppen og gjør at alt forsterkes. Hadde jeg prøvd meg i jobb etter den uka, så hadde jeg gått på en smell i forhold til mine egne barn og mest sannsynlig på jobb også. Brukt opp all energi på å klare dagen med andres barn, men null energi og tålmodighet med mine egne. Nå tre uker etter kjenner jeg at kroppen begynner å fungere igjen, og at energien kommer sakte men sikkert tilbake. Kjenner at det var det rette for meg i hvert fall.

 

[Foxtrot]

Håper det går bedre med deg, og at du har fått noen å snakke med. Jeg opplever egentlig at det er tyngst nå som kroppen har stabilister seg etter fødselen. Det er først nå når de fysiske smertene og bekymringene er borte, at jeg virkelig kan ta inn over meg sorgen.

I det vanlige er jeg ikke den som snakker om minefølelser og håp for framtida, men det føles likevel riktig for meg nå i denne situasjonen. Håper også du har mulighet til å snakke med noen, jormortjenesten, fødeavdelingen eller familie /venner som har mistet barn på ulike tidspunkt. Alle ønsker å hjelpe deg.

Det er viss sansynlighet for at vi skal gjennom et nytt svangerskap i framtiden. Min redsel er at de vonde tankene skal dukke opp da, og ødelegge den fantastiske følelsen det er å gå gravid. Håper på å minimere disse ved å snakke om å behandle tankene nå i stedet.

 

[Labbetussa]

Jeg har fått time hos jordmor nå til uka og håper det hjelper å snakke med henne. Det er lettere å tenke nå når det har gått et par uker og kroppen fungerer bedre, og tenkingen er der på godt og vondt. Nå er det flere perspektiv og spørsmål som dukker opp enn i starten: jeg tenker på selve aborten med alt blodet (mista over en liter) og besvimelsen på do etterpå og alt, jeg tenker på om jeg ikke kunne gjort noe tidligere for å finne ut at fosteret var dødt, og så er jeg spent på om blodprøvene (som jeg venter svar på etter hvert) kan fortelle noe om fosteret. Jeg gruer meg til å møte folk igjen, og jeg vil bare bli gravid så fort som mulig, og samtidig innebærer en ny graviditet nye bekymringer. Jeg rakk å få mage, og den minner meg om det som har skjedd og vil sikkert være der en stund. Jeg er fremdeles energiløs, men er såpass bra nå at jeg burde trene. Og jeg vet det er mye bra å si om trening, men jeg føler ikke at jeg kaster bort tid når jeg snakker med folk heller, eller gjør andre ting som gjør meg glad.

Alt er fremdeles kaos her i gården.

Her kommer bekymringene alltid til å henge ved eventuelle nye svangerskap fordi jeg produserer anti-D, noe som er farlig så lenge fosteret er rhesus positivt (sannsynligheten for rh+ foster er veldig stor). Jeg tenkte så mye på dette i starten av svangerskapet at jeg allerede var delvis sykmeldt da aborten skjedde. Det kommer ikke til å bli noe bedre hvis jeg blir gravid igjen, og kanskje har jeg også høyere nivå av antistoffer pga aborten. Orker jeg å være gravid igjen? Jo, jeg håper da det. Vi vil jo gjerne ha en til.

 

[Turkistliv]

Jeg har fått time hos jordmor nå til uka og håper det hjelper å snakke med henne. Det er lettere å tenke nå når det har gått et par uker og kroppen fungerer bedre, og tenkingen er der på godt og vondt. Nå er det flere perspektiv og spørsmål som dukker opp enn i starten: jeg tenker på selve aborten med alt blodet (mista over en liter) og besvimelsen på do etterpå og alt, jeg tenker på om jeg ikke kunne gjort noe tidligere for å finne ut at fosteret var dødt, og så er jeg spent på om blodprøvene (som jeg venter svar på etter hvert) kan fortelle noe om fosteret. Jeg gruer meg til å møte folk igjen, og jeg vil bare bli gravid så fort som mulig, og samtidig innebærer en ny graviditet nye bekymringer. Jeg rakk å få mage, og den minner meg om det som har skjedd og vil sikkert være der en stund. Jeg er fremdeles energiløs, men er såpass bra nå at jeg burde trene. Og jeg vet det er mye bra å si om trening, men jeg føler ikke at jeg kaster bort tid når jeg snakker med folk heller, eller gjør andre ting som gjør meg glad.

Alt er fremdeles kaos her i gården.

Her kommer bekymringene alltid til å henge ved eventuelle nye svangerskap fordi jeg produserer anti-D, noe som er farlig så lenge fosteret er rhesus positivt (sannsynligheten for rh+ foster er veldig stor). Jeg tenkte så mye på dette i starten av svangerskapet at jeg allerede var delvis sykmeldt da aborten skjedde. Det kommer ikke til å bli noe bedre hvis jeg blir gravid igjen, og kanskje har jeg også høyere nivå av antistoffer pga aborten. Orker jeg å være gravid igjen? Jo, jeg håper da det. Vi vil jo gjerne ha en til.

Huff, stor klem til deg altså Ikke noe lett med dette du har gjennomgått, altså Får så vondt av det hele.

Håper kaoset roer seg litt med tiden. Det er ikke så mye mer jeg kan si enn at jeg tenker på deg.

 

[Foxtrot]

Kjenner på veldig mye av det du skriver; at kroppen samtidig er frisk og sliten, vanskeligheter med hva man vil og orker, og bekymringene omkring nytt svangerskap. Magen syns jeg var grei å ha i tiden mellom vi fikk den triste meldingen og fram til fødselen. Etter fødselen mislikte jeg den sterkt, nestet hatet den.. Det ble heldigvis bedre etter at jeg kom meg inn i (de største av) mine vanlige klær. Det gjør snart kroppen din og

Jordmor skrev en lapp til meg, for hun var redd jeg ikke fulgte rådene dersom hun bare fortalte de til meg:
- Det du gjør er godt nok
- Du vet best selv

Jeg prøver å bruke disse i alle sammenhenger jeg er i tvil og begynner å overtenke ting. Og det er en del sånne situasjoner nå, 3 uker etter at jeg fødte vår lille gutt som ikke levde.

Min største bekymring om dagen, derimot er om jeg blir redd og stressa hvis jeg blir gravid igjen. Og når vi skal tørre å prøve igjen.. Vi bestilte et par brosjyrer på lub.no, og spesielt den om nytt svangerskap etter å ha mistet er god å lese gjennom når jeg bekymrer meg. Den ligger også ute på nett i pdf-format.

God å lese at du føler tiden hjelper noe, det trenger jeg å høre! For kaos er det her og...

 

[Eskimonika]

Lykke til med samtale.

 

[Labbetussa]

Lykke til med samtale.

Takk, jeg håper virkelig hun kan hjelpe meg litt med å sortere tankene.