Spørr for en annen bruker her :)

Rekekreke

Rekekreke

Gift med forumet
VIP
Hva kan jeg gjøre angående mannen min?

Han er 30 år og har ikke førerkort. Han har kjørt bil og har igjen litt av det obligatoriske + teori.
Når det gjelder teorien, så er det der det stopper. Han sier han får helt angst bare av tanken og jeg ser det er reellt, han får tårer i øynene bare av å snakke om det.
Jeg prøver å si til han at vi mange ganger her i livet må gjøre ting som føles ubehagelig og som må utenfor boksen.

Han har hatt en slik oppvekst som gjør at han aldri har blitt pushet noe som helst.
Han har aldri måttet ta en viktig prøve på skolen (vært hendig syk) ei heller fullført noen form for utdanning. Og det har liksom vært greit der.
Jeg har prøvd alle metoder. Jeg er så lei av at han skal være en klamp om foten for både meg, min familie og våre venner.

Finner han på noe, må han selvsagt hentes og bringes. Jeg har prøvd ALT føler jeg. Jeg har vært støttende og forståelsesfull, jeg har vært rasende, jeg har mast på han, jeg har latt det gå måneder uten at det skjer noe.

Nå har jeg satt en tidsfrist til han, at hvis han ikke nå i det minste prøver på teorien, så får han flytte hjem til sin mor en stund.
Og det mener jeg dønn seriøst.

Jeg mener ikke at han må bestå, men han skal prøve! Han MÅ det!

Jeg spør han om han synes selv han er et godt forbilde for barnet våres, han er selvsagt enig i at han ikke er det.

Så nå er jeg desperat etter en måte å takle dette på, og tar imot forslag med åpne armer.
Og for dere som skal ta meg for at jeg vurderer å la han bo hos sin mor en stund, så er ikke det noe poeng.
Jeg er drittlei.
Dette er en diskusjon/krangel som har pågått mellom oss i over 3 år. Nok er nok, nå må han vise initiativ.
 
har han noen form for lese/skrivevansker?
eller bare angst for skriftlige prøver?

det han kan er å få hjelp til teorieksamen som å få opplest spm og alternativer, dette får man om man f.eks har dyseleksi (jeg fikk det tilbudet men klarte meg uten)
 
Høres ut som han har skikkelig angst, og at han sliter virkelig.
Mange folk klarer ikke å betale regninger, de har angst for det. Det er en reell ting, og høres helt latterlig ut men for den som sliter er dette virkelig på så utrolig mange måter. Det hjelper ikke at man vet at det er domt selv, fordi det er en mental sperre.

Om han blir pushet på dette så kan det gjøre det tusen ganger verre. Har han faktisk angst for dette så trenger han skikkelig hjelp, og forståelse. Å bli stemplet som en klamp om foten er skikkelig vont hos en med seriøs angst, og vil ikke hjelpe i det hele tatt. Det vil kunne gjøre vondt verre.

Så jeg foreslår at man finner ut om dette er angst eller om han bare gruer seg veldig. Altså trenger han en dytt, eller trenger han forståelse og hjelp fra noen som kan faget. Er det angst så er det sannsynligvis ikke bare teoriprøven han sliter med. Kan godt være at det er sterk angst for å mislykkes, for å være mindreverdig som menneske og skuffe sine nærmeste.

Så finn ut hvor ille dette er før han blir stemplet som plagsom. For er dette angst så skal jeg love deg at det ikke er en lett situasjon for han, og mangel på forståelse kan føles som et stort svik.

Lykke til, håper det bare er at han gruer seg og at han bare trenger en liten dytt bak
 
Jeg ser dilemmaet ditt veldig godt her, da jeg selv har en mann som sliter veldig mye med angst.

La meg bare ha en ting klart før jeg begynner - Angst er ikke noe man spøker med, kommer mannen din og forklarer deg at han har angst og attpåtil får tårer bare av tanken så skal du sette deg ned å finne en løsning på dette.

- Løsningen som virket her i gården, var at jeg ble med mannen på Biltilsynet og satt i venteværelse mens han tok prøven, han kunne da se meg igjennom en glassdør å visste at han ikke var alene, alt han trengte var litt støtte i den ekle situasjonen.

- Det å stille ett såpass strengt ultimatum for en sånn ting mener jeg er å dra ting for langt.
- Du kan gi ultimatum med at han bør oppsøke profisjonell hjelp for å få bukt med presterings angsten sin.

- Kan det være han føler at du har for store forventninger til han? At han ikke mestrer det du gjerne vil han skal klare, å derfor føler seg mislykket?

Jeg kan tro at mannen din lider noe så evig, med tanke på det han sliter med i det daglige, å tenk hva han tenker om hvordan han overfører dette til barna deres?

Jeg kan tro at mannen sitter mellom barken og veeden å ikke helt hvor han skal gjøre av seg.

Ville prøvd å stille opp ihht den prøven, med å gå med han, etter dette er gjordt å han består må du skryte, folk med alle slags typer angst er som små barn når det kommer til stykke, når de har mestret noe MÅ de skrytes opp i skyene.

Når alt dette er overstått, SÅ kan du begynne med ultimatumer, men da spiller du ikke på deg selv, da sier du bare at barna deres trenger en far som kan sette seg selv litt høyt, å for å få til dette trenger han litt hjelp til å få bukt med angsten for å prestere.

Jeg VET dette er vanskelig da jeg lever oppi dette selv, MEN når ting er bedre så er alt så mye lettere, å tro du meg, min mann er EKSTREM redd for alt!
(ser ikke på han som pysete selvom d kan virke sånn)

Jeg tror det er håp, så lenge du tar dette i riktig rekkefølge, nå sier ikke jeg at du SKAL prøve dette, men anbefaler dette på det sterkeste.

Masse lykke til, med den nye mannen du med tiden vil oppleve og se 
 
Enig med NemiMarselia. 

Ellers er det jo så greit at han får ta buss/gå dit han skal og tilbake igjen. Vil han ikke det har han et alternativ. Ta lappen selv.
 
Jeg tenker også at så lenge du har klart å leve med dette såpass lenge, så ville jeg gjordt en liten ekstra innspurt for at dere skulle få dette til.

Dessuten hvishan har lese/skrive/konsentrasjons angst, så kan han få Teori examen Muntlig, men de fleste anbefales å prøve den skriftlige først, da  du slipper å stå foran ett menneske, angst personer sliter gjerne med å stå å forklare seg for vilt fremmende mennesker
 
Spørsmålet er jo om han virkelig har en form for angst, eller om han bare er veldig preget av å aldri ha blitt stilt krav til og rett og slett har blitt litt bortskjemt.
 
Han må pushe seg selv litt og litt, ta små steg å se at det går bra, pushe seg litt til neste gang. Det er ikke lett der å da men det blir bedre. Og han trenger kjæresten sin som støtte. Som viser positivitet og ikke presser for mye men lar han få litt tid på seg.

Vet ikke om det er mulig å få til men kan de ikke ta prøven begge to? Hun har jo lappen men bare ta den for å være en støtte for han? Vise han at det ikke er noe fare liksom? Det er mye lettere å pushe seg selv om man har noen i lag med seg, noen man stoler på.
 

FancyPants skrev:
Enig med NemiMarselia. 

Ellers er det jo så greit at han får ta buss/gå dit han skal og tilbake igjen. Vil han ikke det har han et alternativ. Ta lappen selv.

jeg syntes den der var ...  har ikke ord egentlig, eller kommer ikke på ordet.. ;)

jeg tør ikke ta lappen. og angsten er reel.   (skrives det slik da..??)

hadde noen presset meg til det, og bedt meg flytte hvis ikke, j a da hadde jeg måtte flytte da.

hadde mannen min nektet å kjøre meg noensinne, så tror jeg ikke jeg hadde vært mye med ham.
man er jo sammen om tingene.
jeg tar ikke lappen, slik er det bare.

fikk skikkelig sympati for den mannen nå. ble sint, frustrert, og lei meg da jeg leste innlegget, for ser virkelig HANS side av saken. syntes synd i ham.
hvordfor MÅ han fullføre og ta lappen da?

jeg er glad ikke jeg må det.
 
for å sette det helt på spissen, må uføretrygdede og folk som er sykemeldt presse seg tilbake i jobb da.  ellers kan de bare ha det så godt og gå helt uten penger.  for de pusher ikke seg selv.

 
ville ikke begynt å true med noe..... det er nok slik han er vokst opp, og da er det jo kjempevanskelig for han å skulle forandre det nå.... Jeg ville gjort det slik jeg gjorde, som selv var veldig redd for teorien...... ta prøven KUN for å se hvordan det var.... hvordan man satt, hvordan man fikk spm osv..... ikke PRØVE å stå.... bare ta seg god tid og se på hele settingen og snakke med de som jobber der osv...
 

Tøsa skrev:
Spørsmålet er jo om han virkelig har en form for angst, eller om han bare er veldig preget av å aldri ha blitt stilt krav til og rett og slett har blitt litt bortskjemt.


Enig der!

For meg var det litt av det siste - Sleit ikke med teorien da, men med kjøringa;p Utsatte det et par år kan du si. Jeg var litt bortskjemt igrunn - hadde en mann som kjørte og henta og det syntes jo jeg var veeldig enkelt;) Men så tok jeg meg selv i nakken og fullførte - skulle begynne i jobb og måtte være selvstendig!

Av og til MÅ man gjennomføre ekle ting - ting man ikke vet hvordan man skal komme seg gjennom (om det er noe så enkelt som å ta teoriprøven eller ha kjøretimer).
 

Tøsa skrev:
Spørsmålet er jo om han virkelig har en form for angst, eller om han bare er veldig preget av å aldri ha blitt stilt krav til og rett og slett har blitt litt bortskjemt.
Regner med at HI kjenner mannen sin såpass godt at hun vet om det er angst eller ikke. Skjønner henne svært godt jeg, det er strevsomt nok som det er å få alt til å gå opp med bringing og henting av barna, og alt annet som skal ordnes.

Ei jeg kjenner måtte også kjøre mannen sin overalt pga mangel av førerkort. Hun måtte grytidlig opp for å kjøre han til jobb, før hun leverte barnet i barnehagen og vice versa på ettermiddagen. Hun brukte mye tid av dagenene sine på kjøring. Ting som vi som har to kjøredyktige i familien tar for gitt, blir jo veldig vanskelig for de som bare har et førerkort i familien.
 
Hvorfor er ikke det at han skal flytte hjem til sin mor et tema? Mannen er tredve år, du mener alvor, da synes jeg vel at han bør flytte et annet sted enn til sin mor for å bevise sin evne til å modnes. 

.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp